Rapport fra isolatet

Note: Kone og barns sykdomsforløp nevnes så vidt. De skal få slippe å være objekter i mine skriverier. Men barna er i god form.

Les også rapport fra uke to i isolat med koronaviruset, da sykdommen brått ble verre.

Dette er jo ikke slutten, det er begynnelsen.
Det skal komme tusen historier. Min begynner i korsryggen, og det irriterer meg at jeg ikke tok signalet.
Ryggen, liksom. Kontormenneskenes fiende, en søyle av kalk, konstant i press av deadlines og dovne netflix-sittestillinger, hvem har ikke vondter der?
Da jeg våknet natt til torsdag forrige uke, med så vondt midt i ryggen at jeg måtte bruke hendene til å velte meg sidelengs og langsomt ut av senga, ble jeg ikke mistenksom. Jeg ble bare sur på meg selv.
Jeg må gå mer, bevege kroppen! Tenkte jeg i mørket.
Dagen etter gikk jeg 15 kilometer, ifølge appen på telefonen. En som går 21 751 skritt, er neppe alvorlig syk. Men korsryggen var ikke bedre da jeg våknet fredag, verre nesten. Også da gikk jeg til jobb for å myke den opp.

Vi var nok alle for seine i avtrekker'n, altfor seine. Ikke fordi vi er dumme, nei, fordi vi ikke visste bedre, fordi vi inntil i dag var naive, fordi vi har levd livet uten hemninger, uten restriksjoner, uten en reell fare, uten farlige dyr, snikskyttere, korrupt økonomi og klassedelt helsevesen, vi har gjort hva vi ville, reist dit vi ville, kjøpt det de vi ville. Så hvorfor bli mistenksom når man får merkelig vondt i ryggen? Og kan vondt der bak være et symptom? (EDIT. Om dette viser seg å bli et godkjent symptom, er for tidlig å si.) Det skulle komme flere og sikrere tegn.