Rapport fra ei øyboble

Å fortelle om vårt hverdagsliv som fastboende i bilfrie Lyngør gir ofte en bismak av privilegium. Visst er det selvvalgt å ha en uforutsigbar inntekt som selvstendig næringsdrivende og kunstnere - med et forbruk en minstepensjon kunne dekket. Selvvalgt er det også å ikke få barn. Likevel er det rart å fortelle folk om livet uten vekkerklokke, uten å føle at vi er de eneste som vant i Lotto.
Og nå er det enda verre. En rapport om det isolerte øylivets gleder, i disse dager, føles noe umusikalsk... Vi blir nesten skamfulle over hvor lite situasjonen påvirker oss. Bortsett fra at kjærkomment besøk blir avlyst og noen inntekter uteblir, så er endringene foreløpig utelukkende positive.

Vårt allerede lave forbruk viste seg å kunne bli enda lavere, og vi skulle plutselig ikke dra på stadige Oslo-turer eller på den ekstra jobben på fastlandet som vi i utgangspunktet kunne takket nei til. Turen til USA i mars ble erstattet med et opphold en kort båttur unna, ute på Lyngør fyr. Et opphold som bekreftet anelsen vi hadde: at noen dager i ensomhet på et fyr er vel så bra som en tur til Los Angeles, selv om det definitivt er noe helt annet.

Når man velger å bosette seg på en øy og ha en livsstil på utsiden av den ”vanlige verden” er det ikke til å unngå at noen generelle forventninger fra verden der ute tidvis kommer med små prikk på skulderen: Burde du ikke fått med deg det, vært der? Du burde vel si ja til det jobbtilbudet, bruke utdannelsen din? Du har vel ikke tatt ni år med høyere utdanning for å surre rundt på en øy? Man kunne jo hatt en ”ordentlig jobb”, tjent mye mer penger. Burde vi ha barn siden alle andre har det? Bidrar vi for lite til den ”virkelige verden” og fellesskapet?

Men plutselig stilnet forventningene. Den virkelige verden der ute stoppet opp. Tempoet og forventningene i øybobla og verden ble utlignet på et vis. Nå var det bare å nyte at man allerede hadde tatt et stort steg ut av hamsterhjulet. Når alle skulle søke tilflukt på hytta så var det noe fornøyelig over allerede å ha valgt en livstil som tilsvarer å være på hytta hele året. Vi fikk bekreftet at tilværelsen her ute nok tåler en krise eller to.

Vi håper at verden der ute også tåler en krise eller to. At færrest mulig blir kritisk syke og at flest mulig finner glede i en annerledes hverdag. Vi krysser fingrene for at vi også i år skal få oppleve gleden over at sommergjestene kommer i juni, og gleden over at de plutselig er helt borte når august er over. Mulig det ikke skjer, men det er lov å håpe. Vi skal uansett være her. Livet her ute er nok ikke for alle, men det er mer enn nok for oss. Før eller etter korona.