Jul på New Zealand

Randulf Valles underlige julaften

Situasjonen er nitrist. Det hjelper heller ikke at det er julekveld hjemme i Norge. Jeg tenker på barndomshjemmet i Gausdal. Der er ribbemiddagen fortært og pakkene pakket opp.

En klassiker fra 2013.

Jeg hører at klokka ringer, men prøver så godt jeg kan å overse det. Kroppen vil ikke forlate den myke og varme motellsenga. Mest av alt har jeg lyst til å strekke ut hånda, ta tak i telefonen, ringe resepsjonen og bestille ei natt til. Vi har hatt to hele dager i Palmerston North etter kraftanstrengelsen i Ruahine. De to dagene har stort sett gått med til avslapping og mat – mye mat. Det aner meg likevel at kroppen ikke hadde hatt vondt av enda en dag eller to i ro og fred. Til slutt får jeg samlet meg nok til å sette beina i golvet. Ute høljregner det. På dørklinka har motelleierne hengt en liten pose med julegodt, fjernsynet spiller julemusikk når jeg slår det på. Hilde kommer etter. Hun ser ikke mye mer motivert ut enn jeg føler meg. Vi spiser frokost i taushet. Ingen av oss ser fram til denne dagen. I følge kartet har vi omtrent tre mil på hovedvei foran oss. Etter det skal vi følge en bratt grusvei inn i de skogkledde åsene som utgjør Tararua Forest Park. Sekkene er tunge. Vi har med mat for ei drøy uke. I tillegg har vi med noen ekstra godbiter for en forsinket julefeiring så snart vi er inne i bushen.

Jeg kjenner det med en gang jeg løfter den blytunge sekken opp på ryggen – dette blir ikke en behagelig dag! Regnet varierer i intensitet der vi går langs fortau og gangstier ut av sentrum i Palmerston North. Det blir ikke sagt så mye, hver av oss har nok med seg selv. En ting er at situasjonen er relativt nitrist. Det hjelper heller ikke at det nå er julekveld hjemme i Norge. Tidsforskjellen er 12 timer. Uansett hvordan jeg prøver å tøyle tankene, tar de fort veien til barndomshjemmet i Gausdal. Der er ribbemiddagen fortært og pakkene pakket opp. Antagelig er kaffen kommet på bordet og roen er i ferd med å senke seg. Det fortoner seg både fjernt og lokkende akkurat nå. Tankene får god tid til å kverne og penser inn på en negativ spiral. Plutselig blir jeg i tvil om livsstilen jeg har valgt er den riktige. Det er alltid jeg som er borte, enten det er familie eller gode venner som samles. Med rundt 100 årlige turdøgn går man glipp av mye av det sosiale hjemme. Er denne prioriteringen riktig? Er jeg rett og slett for egoistisk? Kommer jeg til å ende opp som en asosial eremitt til slutt?

Når jeg først er i det negative hjørnet blir jeg gående og gruble på hvor meningsfullt det egentlig er at en person med oppunder ti års universitetsutdannelse – i dette tilfellet meg selv – bruker tida si til å gå New Zealand på langs, i stedet for å bidra med noe fornuftig for samfunnet. Jeg trøster meg med at det finnes folk som bruker livet sitt på å få folk til å drikke Pepsi i stedet for Coca Cola. Sammenlignet med de må jeg jo være selve kongen av samfunnsnytte? Jeg skal heller ikke påstå at jeg har valgt dette livet utfra en vurdering av hva som vil gagne verden mest. Valget er i bunn og grunn basert på en egoistisk vurdering av hva jeg har lyst til å bruke dette livet til.

Det har blitt stadig vanligere at folk som drar på ekspedisjoner uttrykker en eller annen høyere målsetning med prosjektet, enten det nå er verdensfred, innsamling av penger, utryddelse av sykdommer eller å gi inspirasjon til en eller annen gruppe i befolkningen. Spesielt i utlandet blir dette mer og mer vanlig. Jeg må innrømme at jeg har en viss skepsis til fenomenet. En ting er at man utnytter oppmerksomheten rundt ekspedisjoner og langturer, samt det man lærer gjennom denne livsstilen, til å sette fokus på viktige saker. Det har flere kjente oppdagere og eventyrere gjort – tildels med stor suksess. Mer skeptisk blir jeg til ekspedisjoner hvor turen kun fremstilles som et middel – brukt for å oppnå et større mål. Jeg misstenker at denne uttalte høyere målsetningen, bevisst eller ubevisst, er et skalkeskjul, fordi man innerst inne vet at det man er ute på er en stor egotripp som man føler behov for å rettferdiggjøre. I verste fall kan man se for seg at en slik høyere målsetning knyttet til ekspedisjonen brukes bevisst for lettere å få innpass hos media og sponsorer.

I bunn og grunn er det derfor ekstremt viktig at en er ærlig, både med seg selv og andre, på hva som er drivkraften og hva som kommer som en følge av den. Selv går jeg altså New Zealand på langs fordi jeg har lyst til å gjøre det. Jeg vet at mange setter pris på det vi driver med, og føler det gir inspirasjon. Enten det er for å bryte ut av kjente mønster eller rett og slett komme seg litt mer ut på tur. Også gjennom foredrag for vanskeligstilt ungdom har jeg sett at det går an bruke erfaringene fra langturer til noe positivt for folk i en vanskelig situasjon. Det er både motiverende og hyggelig, men det ville være løgn å si det er grunnen til at jeg er her. Akkurat det at man er her fordi man har lyst til det, er dessuten greit å huske på når en går her og tråkker langs veien i regnværet.

Humøret får etter hvert hjelp fra uventet hold. Vi hadde regnet med at trafikken skulle være liten på første juledag, men opplever i stedet en jevn strøm av biler. Tilbudene om skyss hagler. Vi har også tidligere oppdaget at mange flere stopper for å tilby oss skyss når været er dårlig, men dette slår alle rekorder. Ei jente tilbyr oss til og med å bli med på julelunsj med familien. Hun er på vei dit nå. Det varmer virkelig. Tenk at du er på vei til julemiddag med familien og passerer to vilt fremmede, søkkvåte og halvmøkkete personer med store ryggsekker i veikanten. Hvor mange kan med hånda på hjertet si at man hadde stoppet og tilbudt de å bli med? Ikke jeg i hvert fall – dessverre... Vi må uansett takke nei. Hun er på vei i gal retning. En times tid seinere blir vi bedt inn på kaffe av en familie som bor rett ved veien. Det er godt å sette seg ned en halvtimes tid og få noe varmt i kroppen.

Det har slått oss at julefeiringa på New Zealand er langt mer avslappet enn hjemme i Norge. Folk stresser ikke så fælt i forkant, og vi ser mindre til det voldsomme kjøpe- og forbrukspresset. I Palmerston North var det knapt en nisse å se i butikkene. Det er mer fokus på noen rolige dager sammen med familien. Noe av årsaken er sikkert at jula kommer midt i sommerferien, men uansett liker vi denne måte å feire høytiden på.

Både humøret og været får en oppsving etter kaffepausa. Samtidig kommer jeg litt lengre på tankene jeg kvernet på tidligere i dag. Vi prater en del om hvordan denne turen har lært oss mye om hva som virkelig har verdi. At vennlighet, åpenhet og gjestfrihet er gode egenskaper så vi nettopp. Enda større verdi får de når man uforbeholdent tilbyr å hjelpe vilt fremmede. I snart tre måneder har vi dessuten båret med oss alt vi trenger i hver vår ryggsekk. Vi kan knapt komme på en eneste gang vi har savnet tingene vi fyller huset med hjemme. Kan vi klare å ta med oss denne lærdommen hjem og inn i dagliglivet, har vi hatt rikt personlig utbytte av turen.

Etter tre mil tar vi av fra hovedveien og fortsetter oppover en smal og svingete grusvei. Vi går til det blir mørkt, uten å finne en egnet teltplass. Til slutt får vi klemt inn nylonboligen oppe i en skråning ved veien. Underlaget er verken flatt eller jevnt, men det holder for noen timers sterkt tiltrengt søvn.

I det vi noen timer senere våkner i en haug nederst i teltet, kjenner vi fort at vi knapt kan karateriseres som direkte uthvilte. Vi var underveis i over 12 timer i går og det merkes. Av en eller annen grunn har vi sett for oss en lett dag inn til hytta hvor vi skal ha vår forsinkede julefeiring. Når vi gransker kartet litt nærmere, mens vi spiser frokost, får vi et litt annet inntrykk. Vi har igjen et godt stykke til på grusvei, og den er både svingete og kuppert. Fra enden av veien har vi fortsatt igjen omkring fem timer til hytta. Alt i alt tar det lang tid før vi er ferdige med grusveien og klare til å starte på stien. Enda er det langt igjen og vi har egentlig ikke mye mer enn tida og veien. Da passer det dårlig at ruta tildels er veldig kronglete og preget av erosjon.

En annen ting er at frasparkene knapt er de friskeste, samtidig som Hilde kjenner stadig sterkere smerter i knærne. Spesielt når det går bratt nedover. Ettersom kvelden kommer stadig nærmere og vi har et godt stykke igjen, presser en ubehagelig beslutning seg fram. Det er Hilde som først ytrer tanken vi begge går og tenker: «Jeg tror ikke det er så smart å gå helt til hytta i kveld. Det kommer til å holde hardt å nå fram dit før det blir mørkte, og jeg er ikke helt sikker på hvor lurt det er å gå helt i kjelleren for andre dag på rad.» Jeg er enig. Av en eller annen grunn er vi svært ofte det i slike tilfeller. «Kan vi ikke bare bli her? Det er jo en fin teltplass rett der borte og det er både tørrved og fiskemuligheter her.» Mens Hilde lager middag prøver jeg fiskestanga, men jeg kjenner ingen ting. Det store overskuddet til å svinge fluestanga har jeg heller ikke. Beina er tunge og det er godt å sette seg. Det blir en kort, men fin kveld ved bålet. Vi sovner tungt og hardt. På det flate underlaget blir søvnkvaliteten en ganske annen enn den vi opplevde gårsdagens bratte li. Om det ikke blir fridag i morgen skal det i alle fall bli en kort dag. Det er da noe, det også.

Det er midt på dagen før vi er på plass på Mangahao Flats Hut. Her er det plass til 24 mann, men vi er de eneste besøkende. Det er egentlig ganske overraskende. Vi har fått inntrykk av at Tararua er et mye besøkt område, og at mange bruker jula til fottur. Vi klager uansett ikke på ensomheten, og setter umiddelbart i gang med juleforberedelsene. Vi feier golvet og bærer ved, men fuglenek og trepynting blir det dårlig med. Første post på programmet er pannekaker. Uten steikepanne blir det en lang og tålmodighetskrevende prosess å steke de i toastjernet, som var det best egnede redskapet til oppgaven vi fant i hytta. Spesielt vanskelig blir det ettersom vi verken har melk eller det foreskrevne egget å putte i røra. Konsistensen minner mest om kjeks, men dynket i en sjenerøs mengde lønnesirup er det saker som får bein å gå på. Ikke lenge etter er vi klare for hovedretten. Slik oppsummerer Hilde den i dagboka:

Da har vi spist julemiddag. Lammekjøtt grillet på spyd i ovnen, 500 gram pasta, persille og rødvin. Perfekt! Bordet er pyntet med servietter, icicles og lys. Vi snakket og drømte mye om denne kvelden da vi var i Ruahine. Nå drikker vi kaffe og spiser Brandy-sjokolade. Sekkene er nok en del lettere i morgen. Sjokoladen er Hildes julegave til meg, og jeg får streng beskjed om å spise mesteparten selv. Det er godt å spise seg halvkvalm på søtsakene. Fra meg har Hilde fått et gavekort på fem minutter daglig massasje av rygg, skuldre og nakke – resten av turen. Det er i alle fall en gave med mye nytteverdi i forhold til vekt. Første avdrag blir innkrevd umiddelbart.

Også på denne hytta er det et rikholdig utvalg av lesestoff. Det er godt å ligge i soveposen med et blad, en kaffekopp og en skikkelig forsyning med sjokolade. Gamle utgaver av National Geographic er gode drømmegeneratorer, og man får dessuten aldri så mange nye ideer til langturer, som når man faktisk er ute på langtur. Dermed blir det mange nye prosjekter som dukker opp i en sådan stund. Det er så mange steder man skulle ha sett. Likevel kjenner jeg et stadig sterkere ønske om å bruke mer tid i den flotte hjemlige naturen. Mange av prosjektene som tar form i hodet involverer mindre forflytningspress enn turen vi er ute på nå. Jeg drømmer om å ligge i ro i den norske fjellheimen. Fiske, jakte, fotografere og ta dagene som de kommer. Etter noen dager kunne man kanskje flytte seg litt videre, og slik kunne man fortsette i ukesvis.

Jul eller ei. Kanskje man burde blitt buddhist, eller i hvert fall tenkt litt mer i de baner. Prøvd å fri seg fra behovene om stadig nye eventyr – i stedet for alltid å tilfredsstille de? Jeg vet jo at jeg ikke blir roligere når jeg kommer hjem. Hilde sier hun håper hun klarer å ta med seg roen fra denne turen inn i dagliglivet hjemme. Jeg tror det ikke før jeg ser det. Hun er i hvert fall ikke mindre rastløs enn meg.

Mens vi ligger der og tenker har mørket falt på. Jeg legger skikkelig i ovnen og tar den siste turen ut for kvelden. Det regner kraftig. Buldrer ikke elva en del mer enn tidligere i dag? Vi må over både den og et par sidebekker når vi skal videre. De bekymringene får vi ta i morgen. Nå gjelder det å sørge for en god dose hvile. Hvert minutt med restitusjon er velkomment. «God natt kjære. Takk for en fin julekveld,» er omtrent det eneste jeg rekker å si – før drømmeland venter. Men jeg rekker å tenke at jeg er utrolig takknemlig for å ha funnet ei som liker å være med på slike ting som denne turen, før søvnen tar overhånd.