Ragnhild og dyra

Min svigermor Ragnhild har elg som sover i hagen. Hjorten spiser av plantene hennes. Undulaten som aldri sitter i buret sitt napper meg i øyebryna og spør om «eg vil ha kaffi» mens ekornet banker på verandadøra og ber om flere nøtter. Da hun bodde på Sri Lanka pleide et ekorn å gjemme seg i håret hennes. Det hendte hun glemte at det lå baki der. Det er helt sant. Lageret av nøtter og fuglefrø og andre godsaker, som for eksempel omsorg, går aldri tomt.

Hun snakker med dyra, og dyra svarer. Hun lokker dyra til seg, og dyra kommer. De vil være nær Ragnhild, føle tryggheten, varmen. De får mat og stell. I retur får Ragnhild tillit. Tilliten som oppstår mellom henne og dyra, den er så nær og så fin. Den er verd all ventinga. All tålmodigheten. Og er det noe Ragnhild har mye av, så er det tålmodighet. Ingen tålmodighet = ingen tillit. Det tar tid å få et ekorn til å ville spise av hånda di.
Men. Når hun er på besøk hjemme i Lærdal finnes det ett dyr hun ikke lokker til seg. Hun skremmer det i stedet vekk. Hun bare må det. Det handler også om tillit og omsorg. Paradoksalt nok.
Her er fortellinga om da vesle Ragnhild skremte vekk jaktbyttet.

Lærdal. Det kan ha vært i 1958. Hun mener selv hun var omtrent 11 år. Det var tidlig høst, den vonde tida av året, tida hun gruet seg til hele sommeren. 7. september taper sola kampen for fjella, og gården blir liggende i skygge i syv måneder. Mens mørket inntar dalen, starter også slaktetida. Lastebilen svinger inn på tunet og tar med seg kompisene hennes. Små lodne lam og skrikende griser blir ført opp på lasteplanet og kjørt vekk. Dyra hun har kjælt med og snakket med i flere måneder skal bli til mat.

Med fem kilometer til skolen og åtte kilometer til nærmeste butikk er det ingen andre enn mor og far, brødrene og dyra å snakke med. Hesten Lenda, alle kuene. Lammene i fanget hennes, griser som grynter lykkelig i fjøset når hun dukker opp. Den varme pelsen til kua som blir våt av tårene hennes når noe er leit. Lekekameratene hennes. En erstatning for menneskene.

Ikke nok med at vennene hennes forsvant, hjortejakta var også i gang. I flere måneder fremover skal frykten bo i henne. Frykten for at far og jaktlaget skal returnere om kvelden med ett eller flere døde dyr. På den tida levde hjorten et stykke oppe i fjella. Turen opp dit, oppover langsmed fossefallet, tok flere timer. Man skulle være i god form og ikke lide av høydeskrekk for å klare dette. Først i skumringstimen kom kara ned igjen. Turen ned var kanskje enda tyngre. I bratt, ulendt terreng, av og til med et digert dyr på ryggen eller på slep etter seg, kavet de seg nedover fjellsida. Endelig tilbake til gården var det godt å kunne sette seg til bords.

Denne klare høstkvelden i 1958 er det stille rundt middagsbordet. Det har vært en lang dag. Kara er slitne. Det har ikke blitt noen fangst heller. Men vesle Ragnhild er lykkelig. Én hjort spart. Med ett banker det på ytterdøra. Inn kommer en kar fra nabogården. Han flirer, gestikulerer ivrig. Henvendt til Olaf, Ragnhilds far, utbryter han: Ja ha, så dere drar helt opp til fjells for å jakte på’n? Er det ikke lettere å felle den som står borte på jordet her? Han flirer igjen, peker i retning av Øyno. Dere må ha skremt den ned, sier han. Maten på bordet er brått glemt. I kaoset som oppstår, mens kara igjen finner frem gevær og annet utstyr, mens nabokallen mottar ordre om å holde bilen klar.

Ragnhilds lille lykkestund er forbi.

Hun sniker seg ut av huset, forbi de oppkava kara, over tunet. Det har så vidt begynt å mørkne, høstluften kjennes kjølig mot de bare armene. Hun bryr seg ikke. Hun bare må rekke frem før far og de andre. Hun springer, så fort hun kan. Hun springer til hun kjenner blodsmaken i munnen. Over jordene, mellom trær og busker, bortover, bortover, det raskeste hun kan. Elva bruser nedenfor til venstre, bilveien ligger taus oppe til høyre. Hun tror hun skal rekke det, hun hører fremdeles ikke lyden av naboens bil, men hun er ikke sikker. Men hva om de finner hjorten før henne? Hun springer til hun ikke kommer lenger, til elva ligger der foran henne og hindrer veien videre mot jordet der hjorten ble observert.

Hjertet hamrer i brystet, hun kjenner pulsen i halsen, i hodet. Hun ser ikke hjorten, men hun begynner å klappe i hendene, alt hun kan. Hun roper. Høyt, enda høyere. Med alle sine krefter roper og klapper hun. Først da bilen med jaktlaget i, er kommet helt oppe på siden av henne, stopper hun. De kan heldigvis ikke se henne fra veien der oppe, men det er på tide å snu. Det er bare å krysse fingrene nå.

Tuslende hjemover venter hun på lyden av skudd. Hjemme på gården blir hun blir stående og vente. Det er snart helt mørkt, og vanskelig å se. Men så. Billysene sveiper over låveveggen. De er tilbake. Jaktlaget er tilbake. Tomhendte kommer de gående opp fra bilen. Skuffa. Bare vesle Ragnhild er fornøyd.