En drømmetur

Jeg har aldri ridd før. Jo, én gang. På ponni i fornøyelsespark. Da var jeg kanskje ti. Nå er jeg voksen. I alle fall voksnere. Vi, venninnen min og jeg, skal være ledsagere for hennes døvblinde søster. Hun kan høre når hun bruker høreapparat og kan se lyset fra en sterk lyskilde, som en lommelykt rettet rett mot henne. Det er sommerferie og hun skal på rideferie i Jotunheimen. I fem dager.

Vi skal ri over høye fjell, galoppere over mosedekte vidder, raste i frodige daler. Hun har en drøm, og vi skal hjelpe henne å oppfylle den. Jeg vet ikke hvordan man saler en hest eller hvordan man får et levende vesen til å galoppere dit jeg vil. Veien får bli til mens vi går den.

Det er første møte med resten av gjengen. Vi sitter i storstua på gården til Torgeir Svalesen og skal prøve å fortelle hva slags hest vi ønsker oss og hva vi forventer av turen. Jeg er forsiktig. Sier ikke at jeg aldri har ridd før og at jeg er ekstremt allergisk for hest. Jeg sier det hadde vært fint med en liten og rolig hest, kanskje en som grenser mot lat. Finnes den?

Jeg får en brun islandshest, de to andre henholdsvis en svart og en hvit. Det tar ikke lang tid før vi er døpt Ponniekspressen av resten av gruppa. Vi danner baktroppen i følget. Helene rir først med et tau bak til Linda og hennes hest. Bak der igjen rir jeg og følger med på at Linda har det bra. Av og til rir en kjekk, eldre pappa på en gigantisk hingst bak oss igjen for liksom å ta vare på oss jentene.

Vi kommer inn i det ganske raskt. Saling og rensing av hover. Popping av allergimedisiner. Daglige utfordringer som trav, tølt og galopp. Såre rumper og stive lår.

Jeg kjenner hvordan hestens muskler jobber under meg. Et lite napp her og hesten følger, et lite hypp der og hesten går fra trav til galopp. Rundt oss forandres landskapet. Vi kommer over en bakketopp og stranden ved Bygdin ligger foran oss. Hestehovene buldrer over den harde sanden. Dagene går. Vi rir i timevis. Hestene sliter seg oppover, rundt oss er det tåke. Hesteføttene prøver seg frem i en steinete bakke, men vi faller ikke. Det går stødig nedover. En dag legger hesten min seg bare ned. Nekter å gå. Jeg blir stående med en relativt bredrygget hest mellom beina og le. Slik går dagene. Det regner, sola skinner, vi spiser matpakke i ly av en gammel seter, tåka henger over landskapet. Hestene går og går og går.

En dag får en hest lengre fremme i følget panikk. Den setter i full galopp på vidda. De andre hestene følger etter. Det blir kaos. Linda sin hest løper fortere enn Helenes. Tauet går i bakken og Linda rir barbak (uten sal) på egenhånd. Jeg har sett cowboyfilmer – Ponniekspressen og sånn – og det jeg nå gjør føles som en drøm. Jeg slår føttene i siden på hesten min, hypper og reiser meg halvveis opp. Linda sitter med rett rygg, fokusert og er imponerende stødig. Hesten min og jeg kjemper oss opp på siden av henne og jeg roper oppmuntrende ord over til de to ved vår side.

«Er ikke dette gøy,» ropespør jeg og prøver mest å overbevise meg selv.

«Jeg tenkte vi kanskje burde stoppe nå snart,» skriker jeg av hele min hals etter gudene vet hvor mange sekunder. Det er panikk i stemmen min. Jeg har ikke egentlig en plan, men det føles ok å ri sånn her ved siden av Linda, men jeg er usikker på hvor lenge hun vil klare dette tempoet. Jeg må få stoppet vår ville galopp.

Jeg hopper. Ikke sånn rett av hesten, tror jeg. Jeg mer slenger meg rundt halsen på min trofaste ganger. Går for bisselet på Linda sin hest. Griper tak, går ned i knestående i mose og lyng og knuger lærbisselet så knokene hvitner. Linda sitter fortsatt på hesten og den stopper opp. Ser på meg med sine store, sorte øyne. Spørrende. Jeg ser fremover og ser rumpa på min egen hest forsvinne et sted der fremme.

«Dette var gøy, Linda» klarer jeg å presse frem mens jeg stabler meg på beina.

Jeg hadde ikke trengt å uroe meg. Linda var allerede frelst. Drømmen hadde gått i oppfyllelse. Hun var blitt en cowgirl. Sommeren etter reiste Linda tilbake på samme turen.