Politikk for det gode liv

I 1934 la økonomen Simon Kuznets fram sitt forslag til det som skulle bli moderne nasjonalregnskap for den amerikanske kongressen. Han la ved en brukeradvarsel om at «en nasjons velferd kan knapt utledes fra et mål av nasjonalinntekt.» Likevel er økonomisk vekst, målet på hastigheten i økonomien, blitt indikatoren som skygger over de andre på samfunnets dashbord. Det er som om vi kjører bil med målsetning om først og fremst å presse speedometeret oppover.
Og jeg er den første til å innrømme at det er fristende å gjøre det, sånn noenlunde innenfor lov- og føreforhold. Problemet for kloden er at det ikke finnes noe Utrykningspoliti som setter grenser for farten i økonomien, altså for forbruket vårt. Noen laserbokser er kommet opp, i form av målinger som viser at vi har endret klodens atmosfære og utryddet så mange arter at det allerede er «slutten på verden slik vi kjenner den». Men det er ingen til å bøtelegge oss for fartsoverskridelsene. Det er ingen til å inndra vårt sertifikat for ubegrenset forbruk.
Kanskje er det evolusjonens perverse gang, har jeg spurt meg selv. De færreste av oss nedstammer fra folk som takket nei til en større jordlapp, flere kyr eller som var opptatt av familieplanlegging. Er det derfor bare enkelte urfolk – menneskehetens museumsgjenstander – som frivillig avstår fra økonomisk vekst og forbruk?

Så leste jeg om Bhutan, «Tordendragens rike», det siste av Himalayas uavhengige kongedømmer med sine drøye 700 000 mennesker klemt inne mellom India og Kina. I 1979 erklærte "dragekongen" (ja, det er statsoverhodets tittel) at «Vi tror ikke på bruttonasjonalprodukt. Vi mener at brutto nasjonal lykke er viktigere.» En generasjon senere var brutto nasjonal lykke (BNL) blitt omformet til en slags moderne innpakning av Bhutans buddhistiske kulturarv. Folks tanker om lykke og karma blir jevnlig målt i BNL-undersøkelser, ny politikk blir utredet for sin effekt på BNL, grunnloven verner 60 prosent av landet som skog, og i tillegg kommer mer eller mindre kuriøse forbud, f.eks. mot salg av kjøtt to måneder i året, mot reklameplakater med bilder og mot all teknisk klatring (snødekte fjell er hellige).
Et land som fikk sin første veiforbindelse med omverdenen i 1962 og dit TV kom i 1999 er kanskje ikke direkte sammenliknbart med Norge, men i det minste er det en ordentlig stat, medlem av FN og det hele (men ikke av Verdens handelsorganisasjon!).
Nysgjerrigheten på hva BNL egentlig innebærer gjorde at kona mi, jeg og vår ettåring tilbrakte sommeren 2014 i Bhutan, der jeg hospiterte på Royal University of Bhutans Institute for Gross National Happiness Studies. På en del måter er faktisk Bhutan et Norge på steroider. Fjellene enda vakrere, dalene enda dypere, bunad er påbudt ved lov i offentlige institusjoner, og velstandsveksten det siste tiåret enda høyere.
Ja, drevet av luksusturisme og vannkraftinvesteringer det siste tiåret har landet som «ikke trodde på økonomisk vekst» opplevd en voldsom versjon av akkurat det. I Bhutans andre demokratiske valg, i 2013, vant partiet som lovet en bensinstasjon i hver kommune.
Det moderne Bhutan framstår dermed som hyklersk, der landet står i spagaten mellom vakre ord om BNL på den ene siden og en praktisk politikk som minner mer og mer om resten av verden på den andre. Men hykleri gir kanskje mer håp enn kynisme? Hyklere kan bli fanget av egne ord. På dashbordet har de en «BNL-indeks» de er nødt til å forholde seg til fordi de har lagt så mye prestisje i den. Den setter tall på om bhutanerne blir mer eller mindre misunnelige, om de får seg mer eller mindre søvn, om de er blitt mer eller mindre ensomme.
Dersom politikerne føler seg tvunget til å begrunne sine valg med BNL i stedet for økonomisk vekst og effektivitet, blir det kanskje en dag lettere å argumentere for noe annet enn bensinstasjoner. I mellomtiden fungerer BNL i praksis som en moderat brems på konvensjonell økonomisk utvikling for å verne om kultur og natur.

Så hva kan vi lære av Bhutan? Jeg tror det handler om å gjenreise det gode liv som politisk prosjekt, og det henger sammen med en revitalisering av demokratiet. Takket være allmenn stemmerett ble vårt eget 1900-tall preget av politiske målsetninger som mobiliserte bred folkelig støtte. Husbanken, Vinmonopolet, åttetimersdagen, folketrygden og enhetsskolen er eksempler på massive politiske prosjekter og virkemidler som svarte på tydelige behov for å gjøre folks liv bedre. De handlet ikke om økonomisk vekst eller «konkurransekraft». Når fattigdom i all hovedsak er blitt en relativ størrelse, når skole og helsetjenester er blitt tilgjengelig for alle som er i stand til å fremme sine krav, hva er da det mobiliserende politiske prosjektet? Når alle har innlagt vann, kan man ikke legge inn mer vann. Når alle er mette, får ikke folk det bedre av å bli enda mettere. Et økonomisk overskudd – i bedriften, i kommunen, i familieøkonomien – kan derimot alltid bli større. Dermed står jakten på økonomisk vekst klar til å fylle det politiske tomrommet i velstandssamfunnet.
Da vi kom hjem fra Bhutan fortsatte jeg gjennom en deilig og lite BNP-fremmende pappaperm å gruble på hvordan dette tomrommet kan fylles på andre måter. Grublingen ble til et bokprosjekt, prosjektet ble til et par stipender (takk Fritt Ord, takk NFFO) og oppdagelsesreisen min kunne fortsette i litt hjemligere trakter.

Jeg bor på Nesodden og tar hver dag båten til jobb i Oslo. Dermed blir jeg minnet på hvordan et levende lokaldemokrati kan velte den økonomiske vekstlogikken som så lett sniker seg inn i kommunestyrer: Ytterst på Nesodden ligger fergekaia, en liten badestrand, noen gamle, laftede hytter og i sommerhalvåret en avslappet restaurant og lounge-aktig bar. Kontrasten til byen er total, tomteverdien astronomisk. I 1999 vedtok kommunestyrets flertall (Arbeiderpartiet og Høyre) derfor et utbyggingsprosjekt på Nesoddtangen brygge, med leilighetskompleks og opprusting av fergekaia. De elleve blokkene ville blitt en liten avlegger av leilighetene på Aker Brygge, tjue minutter fra originalen, bare med mye bedre solforhold. Skatteinntektene fra de potensielle beboerne ville garantert vært godt over gjennomsnittet i kommunen. Det var et klassisk spørsmål om vekst versus vern – om identitet og natur, om alt det som ikke kan måles i kroner og øre, versus en veldig målbar gevinst for kommuneøkonomien.
Folk ble i harnisk. Arbeiderpartiet og Høyre mistet flertallet, og etter mye om og men holdt Nesodden i 2002 en folkeavstemning om leilighetskomplekset. Dette var Norges første folkeavstemning om en byggesak. Valgdeltakelsen var 58 prosent, og av disse stemte 56 % mot. Kommunen betalte seg ut av avtalen med utbyggeren, og boligblokkene ble skrinlagt.

Mange vil si at det er enkelt for nesoddinger å si nei til utbygginger, for her fylles hver minste tidligere sommerhytte med folk som flykter fra storbyens støy og boligpriser. Solund, den eneste rene øykommunen i Sogn og Fjordane, med sine 800 innbyggere fordelt på 1750 øyer, er noe ganske annet. Befolkningen er mer enn halvert siden 1950. Likevel stemte sulingene i en folkeavstemning i 2012 nei til et stort utbyggingsprosjekt som lovet kontanter og arbeidsplasser, attpåtil i «klimaets tjeneste»: Totalt 88 vindmøller, hver av dem over hundre meter høy.
Solund er Norges vestligste kommune og man får en følelse av at Island er neste stopp: Det er få trær, mest krattskog. Bergartene her er så harde at erosjonen ikke har klart å kverne fjellet til jordsmonn. Sauene er overalt, så busskurene forsvares av gjerder mot firbente okkupanter. Sulingene, derimot, er så få at en god del av dem ville fått en ganske direkte økonomisk gevinst av vindmøllene. Det var dermed nærmest ren matematikk for en liten, fattig kommune at flertallet ville ønske vindmøllene velkommen. Sindige sulinger er ikke kjent for å være Don Quijoter.
Men det var uten å regne med mange sulingers stolthet og engasjement for noe annet enn egen vinning. Den den gang 18 år gamle Unge Høyre-aktivisten Marte Leirvåg satte i gang med å mobilisere mot vindmøllene. Sammen med noen venner laget hun et lite hefte uten annet enn bilder av Solunds ville og vakre natur – ikke et ord om vindmøller. Det ble delt ut til alle husstander i nattens mulm og mørke, for saken var følsom i den bitte lille kommunen.
I folkeavstemningen stemte 229 nei, 204 ja. Folkeavstemningen var bare rådgivende, så da kommunestyret skulle behandle saken, troppet Natur og Ungdom opp for å få politikerne til å se bort fra avstemningsresultatet. Likevel ble det nei også i kommunestyret og Solunds nakne fjell forblir urørt.
Solund og Nesodden illustrerer et mer generelt poeng som forskere i Wales har kommet fram til: I 2011 bestilte den walisiske regjeringen en studie av hvilke budskap og fortellinger som best kunne mobilisere walisere i klima- og miljøspørsmål. Et sett av forskjellige fortellinger for å motivere til handling ble utarbeidet av folk som jobber med klima- og miljøspørsmål. Disse fortellingene ble så testet på et representativt utvalg walisere i fokusgrupper. De fortellingene som politikerne pleide å bruke – at Wales skulle være verdensledende, at grønn teknologi ville skape nye muligheter og vekst, samt moralske budskap om at walisere måtte holde seg innenfor sin «rettferdige andel» av klimagassutslipp – hadde ikke den samlende effekten som politikerne forventet. Særlig var folk i lavinntektsgrupper skeptiske til disse fortellingene. Det som derimot mobiliserte folk på tvers av sosiale, økonomiske og kulturelle skillelinjer, var fortellinger om å bevare den nære naturen og vakre landskap.
Sagt på en annen måte: Gir du folk valget mellom å bygge vindmøller eller nytt kjøpesenter, er sjansen stor for at de velger det siste. Gir du dem derimot valget mellom å bevare naturen eller et av utbyggingsprosjektene, er sjansen god for at de velger natur.
Problemet er at naturvern er en forsvarskamp. Det er en viktig kamp, men ikke tilstrekkelig i et klimaverstingland som Norge. Kan et mer levende, mer direkte demokrati også ha en effekt for å få til endringer? For å finne ut av det besøkte jeg Frankrikes grønne politiske laboratorium: Grenoble.
I 2014 ble Eric Piolle valgt til ordfører som leder av en valgliste bestående av De Grønne og lokale grasrotbevegelser. Det er første gang en stor fransk by har en ordfører fra De Grønne. På grunn av valgordningen er det ingen kompliserte koalisjonsforhandlinger: Den lista som får flest stemmer, får automatisk flertall i bystyret.
For Eric Piolle er fornyelse og revitalisering av demokratiet selve nøkkelen til å gjøre det mulig å vinne valg med virkelig «grønne» saker.
«Det er gjennom deltakende demokrati og åpenhet at vi kan skape vårt samfunnsprosjekt», sier han. Metodene er varierte: Hver bydel har fått et «borgerråd» (litt som norske kommuners lokalutvalg) valgt ut etter loddtrekning. En del av byens investeringsbudsjett er satt til side for prosjekter foreslått av innbyggerne selv og kåret gjennom folkeavstemning. Dersom et forslag har 2 000 underskrifter bak seg (80 000 står i manntallet), må bystyret enten vedta det eller legge det fram for folkeavstemning, som avholdes én gang i året for å samle opp alle slike spørsmål. Dersom forslaget får like mange stemmer som kommunestyrets flertall fikk ved forrige valg, må det gjennomføres.
Grenobles eksperiment er fremdeles ferskt, men foreløpige erfaringer og liknende erfaringer fra andre byer gir Eric Piolle rett. Når du ber folk foreslå og stemme over kommunale investeringsprosjekter, blir ikke resultatet flere parkeringsplasser. I Grenoble i 2015 ble det i stedet hønsehus og veggplanter på skolevegger: Folk foretrekker prosjekter som bringer naturen og fellesrommene fram i byen. Tiltaket som grenoblerne kanskje er aller stoltest over og som gjorde Eric Piolle verdenskjent høsten 2014, var å erstatte JCDecaux' reklameplakater med trær.

Vår norske valgordning vil i overskuelig framtid ikke gi noe like ukonvensjonelt flertall i noe kommunestyre. Men i Bergen er det en bydel der folk tar skjea i egen hånd.
På Landås, bak Haukland sykehus og under Ulriken, finnes det nemlig en hel liten folkebevegelse som «vil ta miljørørsla fra protest til fest. Undervurder aldri kraften i gøy!» sier Agnes Tvinnereim, en av ildsjelene i Bærekraftige liv på Landås. «Bærekraftige liv» startet i 2008 og har siden fått en rekke avleggere både i Bergen og ellers i landet. Det unike ved Bærekraftige liv er forankringen i lokalmiljøet.
«Landås er flokken min. Hadde vi laget ‘Bærekraftige liv i Bergen’, hadde det kommet femti mennesker, de samme hver gang», sier Agnes tørt. I stedet er en Statoil-geolog med på å arrangere reparasjonsverksted, overleger drar i gang vedhogst og pølseverksted, lærere lager parsellhage, og en plakatjunta bestående av hundeeiere og pensjonister sørger for den papirbårne annonseringen av det hele («det er forbausende hva folk gjør for deg om du gir dem en stiftepistol»).
I «Bærekraftige liv» er det ingen medlemskap, ingen trosbekjennelse, intet prinsipprogram, bare meningsfulle aktiviteter der og da sammen med gode naboer. De har definert alle aktiviteter som både gir mindre økologisk fotavtrykk og høyere livskvalitet, som «innafor». Selv om de fleste aktivitetene kan høres tilforlatelige ut, skjuler det seg et subversivt potensial i Bærekraftige liv på Landås: I 2015 startet de Matkollektivet, som selger mat rett fra et femtitalls vestlandsbønder til en stadig større del av Landås' 6 500 sjeler.
«Nå har vi nesten 1 200 registrerte kunder. Det er gøy, fordi vi prøver å rokke ved store samfunnsstrukturer», sier Agnes.
Bærekraftige liv er basert på en overbevisning om at vi ikke kan skape grønne liv uten at vi samtidig skaper bedre liv. De klarer å bidra til det helt uten politisk drahjelp. I mellomtiden henger vårt politiske ordskifte igjen i en forestilling om at bedre liv krever at vi løper raskere på forbrukssamfunnets tredemølle.
Men forskningen er klar på at det er feil. Vi trenger rett og slett ikke økonomisk vekst. Dersom politikere tok dette innover seg, kastet av seg den retoriske tvangstrøya om «grønn vekst og konkurransekraft» og i stedet valgte virkemidler som faktisk gir folk bedre liv her og nå, kunne vi få til så mye mer.