Piip-show (Live-TV fra fuglekassa)

Piip-show - en blåmeisfamilie blir til, handler om meiseparet Silje og Pål. På kaffebaren (se faktaramme) i Seljeskogen oppstår det søt musikk, og vi får være med kjærestene på reirbygging, egglegging og ungemating i fuglekassen. Aktørene er ville fugler.

«Dammit, I'm away for 45 mins and I miss something called a Flaggspett. I've never wanted to see a Flaggspett so badly!»

(kommentar av signaturen «Think_Long» på metafilter.com)
Piip-show er sett av over 1.000.000 mennesker i 164 land. The Guardian, Financial Times, Le Monde, en rekke andre medier, og ikke minst en haug med bloggere, har omtalt den norske nett-TV sendingen fra kaffebaren og fuglekassa.
Hva er det med nordmenn og denne sakte-TVen? Noen ganger spør de meg. Som om en fotograf og fuglenerd skulle vite noe om det. Jeg svarer så godt jeg kan.
– Kommersiell TV klippes fortere og fortere. Intensiteten må holdes oppe i kampen mot fjernkontrollen og zappefingeren. Kanskje sakte-TV er en motreaksjon, spør jeg.

Uansett synes utlendingene dette er fascinerende. Piip-show surfer på bølger etter Hurtigruten minutt-for-minutt, og Bergensbanen, og strikking, og alt det andre. Da må jeg ta meg sammen for ikke å skryte av at vi kom før denne bølgen. Dette er Piip-show 2.0. Første versjon, fra 2003, kom før alt dette. Men jeg tar meg i det. Ingen liker selvskryt.

Andre lurer på hvordan jeg kom på idéen. Det er lettere å svare på. Jeg startet min karriere som fotograf tidlig på '80-tallet. Den gang var det bare fugler jeg tok bilder av. Jeg hadde to interesser. Seiling og fugler. Jeg fikk etterhvert et teleobjektiv som var nærmere halvmeteren langt. Jeg følte meg naken uten «tubaen» over skulderen.

Vi så på fugler i «Rådyrskauen» – satte opp fuglebrett og fuglekasser. Hjemme hos Bjørn, min kompis og medsammensvorne, byttet vi ut loftsvinduet med en fuglekasse. Bakveggen erstattet vi med en glassplate. Inne på loftet kunne vi sitte muse stille og betrakte hvordan en blåmeisfamilie ble til.

Senere har vi fortsatt å kikke på fugler. Rådyrskauen ble fort litt liten. De kjente artene fikk leve sine liv i fred for oss. Vi oppsøkte fugletrekket.

På naturlige ledelinjer i landskapet, slik som Skagen, Lista eller Røst, samles det mengder fugler i trekktidene vår og høst. Eller på øyer langt til havs, slik som Utsira. Om ikke vi var på disse stedene hele tiden, var i hvert fall tankene våre der. «Svarthvit skogsanger» var drømmearten. Helt til «norsk navnekomité for fugl» døpte den om til «klatreparula».
Vi jaktet på «bomber». Altså fugler som slår ned som bomber fordi de er sjeldne, og kommer litt overraskende. Vi kunne tråkke rundt i høyt gress fra morgen til kveld. Med kikkert, teleskop på stativ og kamera over skulderen. Noen mer utrettelig enn andre.

Piip-show 2.0.
Noen år senere, etter art-college utenfor London, var fugler byttet ut med mennesker. Oppdrag som kommersiell fotograf. Innimellom meldte behovet seg for å ta bilder bare for meg selv. Gjerne vise dem til noen, men ikke ta dem på oppdrag. En dag da dette behovet ble påtrengende kretset tankene rundt røttene som fuglefotograf. «Fuglekasser!» «Jeg skal innrede fuglekasser med tapet og bilder på veggene, henge dem ut i skogen, og ta bilder når foreldrene mater ungene». Og slik ble det. Idéen stod som en lyspære over hodet til Petter Smart (uten sammenligning forøvrig).

En serie på sju bilder tok to år. Bildene måtte tas på naturens premisser. Kassene måtte bygges og henges ut i skogen. Det første året ble bare tre av dem bebodd. Jeg var for sen med å henge dem ut.

Det gjaldt å spille på lag med naturen. Respekten for naturen burde jo ligge til grunn for alt. Vi skal ikke redde verden med vårt prosjekt og vår bok, men vi skal ikke gjøre den verre heller. Nok sagt. Værsågod, bli med inn til fuglefamilien.