Håp er sterkere enn frykt

«The only emotion greater than fear, is hope.»

Smak på den setningen.
Jeg har akkurat hatt en halv times intervju med mannen som søndag 30. mars skal holde foredrag i Oslo konserthus: Paul Nicklen. Marinbiologen, nå fotograf i National Geographic, er internasjonalt kjent for sine bilder og filmer fra arktiske strøk. Han har en lidenskapelig kjærlighet til en verden han ser at vi er i ferd med å ødelegge. Det er dette han reiser verden rundt for å dokumentere - og fortelle om.
- Isen smelter. Og den smelter altfor raskt. Ved å vise den vakre naturen og dyrene som har sitt livsgrunnlag der, ønsker jeg at vi skal kjenne ansvaret for å stoppe det som nå skjer. For det er ikke lenger slik at vi bør gjøre det; vi må, sier han.

Jeg tenker på filmen jeg akkurat har sett om leopardselen som prøver å fore Paul Nicklen med pingviner. Selen som egentlig er sett på som «stygg» (men som ikke vet dette selv) blir et nydelig vesen. Selv med en blodig, opprevet pingvin i kjeften.
Paul Nicklen vokste opp blant inuittene på Baffin Island. Det var der hans kjærlighet for naturen ble etablert. Det var der forståelsen for økosystemet og hvordan overleve i arktiske strøk ble lært.

- Jeg har det i blodet, sier han.

- For mens barn andre steder satt inne og så på TV, var vi ute og lærte å lese værtegn, grave snøhuler og overleve i Arktis slik våre naboer hadde gjort i generasjoner.»

Når jeg kommer med uttrykket «å velge sine kamper» (to pick your fights), skjønner han med en gang hvor jeg vil.

- Det er klart jeg kunne involvere meg i Facebooksider som vil verne katter og hunder og marsvin. For de er en del av naturen de også. Men med bakgrunnen min og jobben som fotograf for National Geographic, som gir meg de mulighetene den gjør, har jeg valgt min kamp. Den handler nå om isen som smelter. Og om økosystemet vårt som står i fare, sier han, og fortsetter:

- Jeg ser på meg selv som en oversetter. En som oversetter det forskere over hele verden nå sier. Mister vi isen, mister vi hele vårt økosystem. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Jeg håper gjennom bildene mine og gjennom historiene jeg forteller at menneskets oppmerksomhet rettes mot det ansvaret vi har. Hver og en av oss.

Hvilket gjør overgangen til neste spørsmål enkel:

- For oss som også vil velge en kamp. Men som hverken har evnene eller mulighetene dine. Hva kan vi gjøre?

-Jeg tror alle må begynne med seg selv. Jeg har den indre kampen i meg hele tiden; jeg reiser jo rundt i fly, kjøper kamerautstyr for tusenvis av dollar og går med klær som kanskje ikke alltid er miljøvennlige. Vi må huske å leve også. Men vi må ha et bevisst forhold til hvordan vi lever. Jeg kunne ikke kommet frem med budskapet mitt dersom jeg ikke kunne gjort det jeg gjør nå. Jeg kan nesten ikke gå rundt i Arktis med bastskjørt og gressko heller!»

-Gjennom jobben min får jeg muligheten til å møte mange mektige mennesker. Mennesker som har muligheter til å gjøre store endringer. Håpet mitt er at de som har makten blir så tent at de tar de rette bestemmelsene. Selv om det koster. Selv om vi kanskje må gi opp noe av det vi idag tar for gitt. For det kommer til å koste å snu dette som nå er i ferd med å skje. Både økonomisk og for livsførselen vår, som må endres radikalt på noen områder.

Bare tenk på dere som bor i Norge; jeg har akkurat vært og filmet i nordområdene deres. Der dere nå drøfter om dere skal grave etter mer olje. Det er jo galskap!»

Paul Nicklen forteller at det er langt lettere i dag enn for bare fem år siden å snakke om polarisen som smelter. Før, da han holdt foredrag, måtte han bruke mye tid på å forklare hva dette innebar. Og at det faktisk skjedde. Mange var skeptiske. «Nå vet folk at det skjer. Og de vet konsekvensene. Hvis mine foredrag med bilder og filmer kan gi dem det lille ekstra for også å ville gjøre noe, er jeg nærmere målet mitt. Vi har ikke lenger et valg.»

Jeg spør om han ser noe håp. Det er da setningen kommer; den jeg begynte med:

«The only emotion greater than fear, is hope. Vi må ikke hate verden. Vi må omfavne den.»

Paul Nicklen kommer til Oslo Konserthus 30 mars.