Den fantastisk elendige brosteinen mellom Paris og Roubaix

Paris-Roubaix 12. april 2014
Ingen av oss var forberedt på hvor brutal brosteinen skulle være. Vi hadde snakket mye om det på forhånd, «Det rister litt, hvor ille kan det være?». Utallige Youtube-klipp var studert, Hushovd som klasker i bakken i 2009 og mister en mulig seier, Hincapie som brekker styrerøret og ender opp gråtende i grøfta i Mons-en-Pevele noen år tidligere. Tok vi det vi så til oss? Hjalp det? Nei. Det var mye mer brutalt enn på tv. Antageligvis mer brutalt for oss glade amatører som ikke har 50 km/t over de slurvete hugne brosteinene, tilfeldig plassert av slavearbeidere i napoleonstiden.

Stig, Glenn og Torstein fra NBNL (Nedre Buskerud Nerroverlag) samt de to gode gutter, Haakon Berg (Drammen) og Frank Henriksen (Ælva), bestemte seg allerede før sommeren i 2013 for å være med på Paris-Roubaix etter en fin tur på tynnsykler med masse støting, brudd og knuffing. Guttetur med 170 km på racer inkl. 50 km med brostein. Lett! Forberedelsene frem mot rittet hadde for de fleste av oss vært gode med mange mil på sykkelen. Unntaket var Stig som hadde tre turer på sykkelen før avreise. Det gjorde ikke noe, han har kropp som en (tynn) romersk stridshest og viljestyrken til en øyboer på mørekysten. På utstyrsfronten hadde vi blitt enige om hva vi måtte ha med og ikke ha med. Stig ville sykle med sekk, men dette ble hardt og brutalt slått ned på av de av oss som vet hvordan man skal se ut på landeveissykkelen. Spede forslag om sadeltasker ble like brutalt avfeid. Skal vi sykle Paris-Roubaix, skal vi se bra ut. Komfort kommer i annen rekke når en skal sykle Enfer du nord, helvetet i nord. NBNL-gutta hadde vært hos Roxee sport og hentet ut sylferskt og deilig antrekk fra Poc, Frank og Haakon bar sine Raphauniformer på forbilledlig vis. En Trek Madone, en Trek Domane, en dyr Giant og to stk splitter nye Devinci LEO var pusset, smurt og strammet før avreise.

Vi kjørte to biler ned, Via Michelin anslo kjøretiden til 18 timer fra Drammen, og det stemte bra. Torstein, Haakon og Frank dro allerede på onsdag for å rekognosere, ikke brostein, men barer og steder som serverte god fransk/belgisk husmannskost. Altså pommes frites, og sterk belgisk øl. Det gikk som det måtte gå, vi fant en super kneipe rett rundt hjørnet for hotellet og fikk drukket oss gjennom menyen i god tid før Glenn og Stig ankom Roubaix fulle av adhd-aktig forventning. Fredagen gikk med til tusling i byen, en liten tomilstur på sykkelen og sist men ikke minst, finne frem til den sagnomsuste velodromen der bussen til startbyen Busigny skulle gå kl 05.30 lørdag morgen. Startnummer ble hentet på samme sted, vi fikk i oss næring i form rødt kjøtt og lassevis med pommes frites, men kun en øl per mann før natta. Flinke gutter.

Lørdag sto vi opp 04.00, pakket gel, sandwicher og energibars i baklommene så det tøyt ut og vi så ut som gårdsgutten til bestemor Duck, Guffen, alle mann. Da vi ankom velodromen rett før kl 5. sto det linet opp busser med hengere, det var bare å velge ut den bussen som så mest strøken ut, levere sykkelen til den tynne belgieren ved hengeren, og se at sykkelen ble hengt opp ordentlig før vi steg inn i l’autobus. Vi var trøtte, fnisete og en av gutta var så full av forventning at han fikk, hvordan skal jeg si det.. Besøk i lycra’n? Eller at han ble veldig glad nedentil? Uansett, det var veldig gøy da vedkommende måtte besøke avtredet bakerst i bussen (for å tisse red. anm.) kun iført bib, kort ulltrøye og en kroppsdel full av bankende nerver. Bussen vår var selvfølgelig en av de siste som forlot Roubaix.

Vi var litt spente på hvordan syklene så ut etter den litt røffe turen i en trang henger, heldigvis hadde våre sykler klart seg bra. Ikke alle var like heldige. En S-Works til 70 laken hadde falt ned og lå sammenfiltret med en tjue år gammel Colnago, en annen hadde fått gnisset bakramma så karbonfibrene struttet. Vi rullet rolig fra bussen til startområdet der 80-tallsdiscoen ljomet gjennom de smale gatene. Selvfølgelig måtte noen av oss lette på trykket, det var bare å stille seg pent i kø ved de fem plast-toalettene de generøse arrangørene hadde leid inn til et par tusen startende.

Det er ikke tidtagning i Paris-Roubaix challenge, med unntak av på tre brosteinspartier underveis. Starten er åpen mellom kl 07 og 10, vi var ikke i gang før i 8.30-tiden, og vi rullet kontrollert avgårde i 25-30 km/t. Vi var på forhånd blitt enige om at vi skulle holde sammen hvert fall frem til siste mila da det ble åpnet for støting og lurekjøring for å kjempe om å være først inn på velodromen. Det var kaldt, bare 4-5 grader ved start, men værmeldingen anslo at det skulle stige til mer enn 15 grader i løpet av dagen. Vi var altså ganske tynnkledde og kjente godt på kulda i starten. Etter 14 km så vi den oppblåsbare buen som indikerte at vi skulle inn på det første brosteinspartiet, Troisvilles a Inchy. Brosteinspartiene er gradert på en skala fra 0-5 der 5 er det verste. Dette første partiet var gradert til 3. Det var et sjokk da hjula traff brosteinen. Det ristet uendelig mange ganger mer enn den slette fine brosteinen i Øvre Storgate i Drammen. Vi syklet alt for sakte på tross av alle råd om å mate på maks for å dempe ristingen mest mulig. Det er vanskelig å flytte henda, man må holde samme grepet helt til partiet er over, Synet blir dårlig pga ristingen og man mister følelsen i hender og føtter. Etter bare noen hundre meter punkterer Haakon. Herregud tenkte jeg, vi har syklet 1/3 av det første av 28 brosteinspartier. Det finnes ikke nok slanger i verden til at dette kommer til å gå bra. Det ble en del stress for Haakon å få skiftet slange der han sto i turnipsåkeren og halte og dro. Ikke var vi andre spesielt hjelpsomme heller, gira som vi var på å komme oss videre. Haakon punga en gang til bare noen hundre meter senere. Heldigvis ble det kun en punktering til på hele gjengen resten av dagen, Frank sto for den ca midtveis. Vi tre fra NBNL hadde ingen punkteringer. Neppe tilfeldig at alle syklet på Schwalbe Durano Plus i 25 eller 28 mm. Etter at vi hadde vært gjennom noen brosteinspartier fikk vi gradvis mer dreisen på det. Fart var cluet. Dessuten skjønte vi at det måtte stadige skifter til mellom venstre-, høyre- og midten av brosteinen. Som observert på tv, var det noen partier der en kunne ligge i kanten av brosteinen og sykle grus eller gress.

Etter snaue 74 km kommer vi til Arenbergskogen, den sagnomsuste skogen der så mange drømmer om seier har blitt knust. Trouee d’Arenberg er det mest kjente av alle brosteinspartier i rittet. Det er snorrett, første halvdel svakt oppover, deretter slakt nedover frem til utgangen av skogen. Her er det satt opp gjerder i hele partiets lengde for å holde fulle flandere vekk fra de slitne rytterne. Gjerdene gjør at det ikke er noen mulighet til å finne hvile på siden av brosteinen. Det er bare å kjøre på alt du har, forsøke å se hvor de 15 cm brede sprekkene og 5 cm høye steinene ligger for å hindre ufrivillige turer over styret. Brutalt, helt jævlig brutalt. Fryktelig vanskelig å holde farten oppe, tiden sto stille mens tenna sakte men sikkert løsnet fra gommene. Allikevel, følelsen av mestring var enorm og gleden stor da asfaltkanten dukket opp i det fjerne. Alle mann av sykkelen, gutteklemmer og high-fives rund baut, men heldigvis ingen struttende kroppsdeler denne gang.

Det er ufattelig vakre omgivelser å sykle i. Jorder med knallgul raps som dukker frem fra morgentåken, søte små gårder og perfekte små landsbyer med entusiastiske innfødte og gale bobil-belgiere som heier deg frem. Det er biltrafikk på alle veier med unntak av brosteinspartiene, og det er bemerkelsesverdig hvor mye hensyn de franske bilistene tar, hvor blide de er og hvor trygg man føler seg. Dette i sterk kontrast til bilister hjemme som jevnt over ønsker deg død eller i det minste lemlestet.

De siste brosteinspartiene gikk som en drøm, alle gutta hadde gode bein, vi hadde vært flinke til å drikke og spise hele veien. Det ble som forventet litt intern kamp om å komme først til velodromen, en kamp som Frank vant etter at undertegnede banka rett frem i siste lyskryss istedenfor å ta venstre. Alle fem kom i mål innenfor 7-8 minutter. Det å svinge inn på velodromen var en fantastisk følelse, rørende vakkert faktisk. Her har Eddy Mercx, Francesco Moser, Tom Boonen og Fabian Cancellara vunnet seire som har bidratt til deres udødelighet og plass i sykkelhistorien. Følelsen vi hadde da hjula svingte inn på betongen sto neppe særlig tilbake for det de store følte. Seieren ved å ha gjennomført, attpåtil gjennomført på brukbar tid med gode bein. Utrolig deilig å krysse mållinjen med armene i været med sine kompiser, nå venner for livet.

Det er ikke så mye å si om kvelden etter rittet. Vi spiste en bedre middag, prøvde å drikke mer enn to øl, men måtte gi tapt ved 22-tiden. Og bra var det, for det som skulle møte oss på velodromen på søndag ante vi da ikke omfanget av.

Søndag var vi tidlig oppe og gjorde oss klare til å tusle ned til velodromen for forhåpentligvis å se Kristoff eller Boa vinne over belgiere, franskmenn og nederlendere. Det var lite folk da vi ankom velodromen før kl 12, men ølserveringen var lett tilgjengelig ved siden av teltet som pushet trøyer fra Sky og Astana. Frank og Haakon, de to største Rapha-jålebukkene i Buskerud, sved av et tresifret beløp i euro på stæsj før vi andre hadde fått i oss den første ølen. Vi satte oss i skråningen i svingen foran storskjermen og fulgte sendingen fra de første brosteinspartiene. Vi snakket kjekt og høyt om hvor lett det var, «den linja der valgte jeg og!». Tilsiget av tilskuere og øl var jevnt oppadgående etter hvert som det nærmet seg målgang. Kristoff var ute, Boa virket slapp og de andre norske så vi aldri noe til. Før Thor dukket opp i bildet. Jubelen ville ingen ende ta da oksen fra Grimstad begynte å støte i front. Vi overdøvet totalt de tynne og underernærte engelskmennene som satt rett foran oss, og de syntes det var gøy da vi etterlignet deres spede heiarop «Com’ on Geeeeeee!!!» Det ble en forbrødring mellom oss som endte opp i en dobling av ølinntaket i og med at alle spanderte på alle på kryss og tvers av Nordsjøen. Det ble etter hvert vanskelig å følge med, stemningen var så god og ølen enda bedre, solen stekte på bleke norske kropper. Vi klarte akkurat å reise oss og kjempe oss frem til gjerdet for å se Niki Terpstra komme alene inn på velodromen til øredøvende jubel og iskaldt øl nedover ryggen. Etter målgang ble vi med engelskmennene på en lokal kneipe full av belgiere, blide nederlendere og oss. Det er i grunn lite å referere fra timene frem mot kl 22, det er litt vagt av en merkelig grunn. Men hese stemmer, blide ansikter og falsk sang er elementer ved kvelden som huskes. Haakon og Torstein valgte å gå hjem, brukte to timer på turen som maks skulle ta 20 minutter. Glenn tok en høneblund på gangen utenfor hotellrommet og Frank sov med klærne på. Etter hjemkomst til Norge fikk vi høre fra våre nye engelske venner at de hadde syklet hjem fra kneipa. De hadde ca en mil til hotellet i mørket uten lys på syklene. Det hadde gått galt da to av dem hadde syklet feil ned en blindgate, snudd og syklet opp igjen, hvorpå en hadde kollidert front mot front med en annen. Tre brudd i kinnbein og kjeve i tillegg til masse sting. Trøsten må være at gjeldende engelskmann fikk det edleste av alle metaller operert inn i ansiktet; titan, syklistens gull.

Paris-Roubaix er et eventyr. Et eventyr som bør oppleves dersom du er syklist. Om du ikke sykler landevei, er dette ene og alene grunn nok til å kjøpe seg en skræbbete ti år gammel ræser, ta noen turer ikledd trikot for så å reise ned til nord-Frankrike. Helvetet i nord er tøft, men overkommelig, og etter hvert som tiden går sitter man kun igjen med gode minner og ingen tanker om helvete. Neste år reiser vi til Belgia for å sykle Liege-Bastogne-Liege. Det blir sikkert bra, men neppe like himmelsk som helvetet i nord.
Harvest er gratis, men koster mange timer å lage. Vil du støtte oss med noen kroner, kan vi lage flere artikler. Her ser du hvor lett det er.