Foreldre og barn

Verdens nordligste pappaperm

Bevæpnet med mer enn smokk og bleier. Bli med på et døgn i pappaperm på Svalbard.

Det knitrer i kameraene til turistene på charterbåten MS «Billefjord». Den har akkurat lagt til kai i Pyramiden, et nedlagt, russisk gruvesamfunn på Svalbard.
Hauger av rustent metall ligger slengt utover området, og fjorden er full av is-slush etter heftige kalvinger samme morgen. Men det er ikke gruvebyen som plutselig ble forlatt i 1998 turistene tar bilder av. Heller ikke den mektige Nordenskiöldbreen mot øst. Fokuset, bokstavelig talt, er derimot rettet mot en helt vanlig mann med bæremeis og barnevogn.
Denne mannen er meg. I bæremeisen sitter Runa (1 ½ år). I barnevogna ligger en gul bag med skift og proviant for noen dager. Og opp av vogna stikker en halvladet Remington-rifle. Det er den tredje uka i verdens nordligste pappapermisjon.

Ikke alene
Det er viktig å understreke at jeg ikke er den eneste. Longyearbyen, der vi bor, er det nordligste familiesamfunnet i verden, og hvert år blir det født rundt 45 barn som har foreldre bosatt på Svalbard.
– Av dem er det rundt 40 fedre som tar ut alle eller noen av sine tilmålte uker, sier Arnt Vegar Jensen ved Nav-kontoret i Longyearbyen.
Noen er gruvearbeidere, som er fjorten dager i gruva og fjorten dager hjemme med barn. Andre er kontorfolk eller forskere, som tar ut permisjonen i ulike graderte former. En er fangstmann, og hadde med seg dattera ut til fangststasjonen.
– Det eneste som er sikkert på Svalbard, er at alle finner sine egne måter å dele opp farspermisjonen på, sier Jensen.
Han har vært Nav-kontorets eneste ansatte i fem år, og sier at tallet på menn som tar ut farspermisjonen er stabilt.

Bleier og ammunisjon
Tilbake i Pyramiden. Turistene har blitt fraktet opp til sentrum med en gammel buss av russisk opphav. Det var ikke plass til barnevogna, men vi har pakket slik at vi klarer oss godt på egenhånd. Her er deler av pakkelista:

  • Bleier
  • VåtservietterSmekke
  • Pysj
  • Babycall
  • Signalpistol med knallskudd
  • Rifle
  • Isbjørnammunisjon

Bevæpningen er ikke uten grunn. Denne sommeren har en isbjørn pendlet jevnlig mellom Nordenskiöldbreen og Pyramiden. Dagen vi ankommer har den blitt sett ved den tsjekkiske forskningsstasjonen på østsida av Petuniabukta 7-8 kilometer unna, mens den prøvende sjekket etter noen svakheter den kunne utnytte for å ta seg inn.
Det er ikke nytt for Runa at vi må være på vakt. Når vi går utenfor bykjernen i Longyearbyen, er vi alltid bevæpnet. Selv midt i byen har alle de tre barnehagene høye gjerder, og øver jevnlig på hva de skal gjøre i en nødsituasjon. Treningen går ut på to ting: Er det brann, kom dere ut. Er det isbjørn, kom dere inn.
Men det er altså Longyearbyen, der det vrimler av folk som sannsynligvis oppdager bjørnen lenge før du gjør det. Nå er vi i Pyramiden, og de 15-16 sesongansatte har på ingen måte oversikt over hva som rører seg i byen til enhver tid. Nylig tok en isbjørn seg helt inn i baren på hotellet og forsynte seg med nystekt brød, kål, ketchup – og en øl.

Runa blir maskot
Pyramiden er eid av det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol, som etter hvert har skjønt at det er mer penger i turister enn i kull. I fjor gjenåpnet Hotell Tulipan, en massiv kloss av et boligkompleks, mildnet med trebekledning og avrundede hjørner slik at vinden ikke skal få tak. Ved trappeinngangen blir gjester møtt av to tulipaner i rusta stål og posthornet i Postens gamle logo. Hotellet står på norsk grunn, men å gå inn dørene er som å tre inn i Sovjetunionen på 1980-tallet. Dyprød tapet, fargerike trapper og stor takhøyde gir et inntrykk av gammel storhet som på ingen måte har blitt holdt ved like.
I dag bor fire gjester på hotellet, to spanske fotografer og oss, og det tar ikke lang tid før Runa blir maskot. Det er ingen barn som holder til i Pyramiden, og det er sjeldent smårollinger sjekker inn på hotellet. Derfor får alle vi møter dette umiddelbart menneskelige som bare barn klarer å lokke fram. De plirer med øynene og vifter med fingrene, russiske kjælelyder strømmer ut i høyt toneleie fra støvete bygningsarbeidere og den strenge kokka. I løpet av den første timen har Runa fått en sjokolade og tre kjeks.
I firetida går kokka ut og kaster matrester. På veien mater hun polarreven som trofast møter opp på samme tidspunkt hver dag. Så går hun hjem og hotellet blir helt tomt. Runa skal ha mat, og vi sitter i matsalen og spiser polarbrød og drikker langtidsholdbar melk. Det er helt stille. Og for første gang kjenner vi på hva det betyr å være i et forlatt gruvesamfunn.

Ikke akkurat Legoland
31. mars 1998 ble det siste lasset med kull hentet ut av gruva i Pyramiden. Et halvt år senere var byen tom. Hvorfor? Det finnes det flere versjoner av. Men viktige elementer var ulønnsom kullproduksjon, stopp i pengestrømmen etter at Sovjetunionen falt sammen og knekk i moralen etter den grusomme Operafjellulykken i 1996 der 141 russiske og ukrainske gruvearbeidere med familiemedlemmer mistet livet.
For dem som klarte å ta seg dit i etterkant, virket det som om hele byen hadde blitt forlatt over natta. Bøker sto i bokhyllene, oppvasken sto til tørk, baneskillerne i bassenget hang fortsatt fast.
Opp gjennom årene har mye blitt ødelagt av uforsiktige besøkende og troféjegere. I dag er det meste av severdigheter i Pyramiden av typen tunge, mekaniske ting som det plutselig ikke lenger var bruk for. Ikke akkurat Legoland, altså. Derfor blinker jeg meg ut flaskehuset som et fint mål for ettermiddagen.

Gamle vennskapskamper
Flaskehuset er en liten hytte bygd av 5.308 tomme glassflasker i ulike farger. Opprinnelig var det tenkt som et idyllisk sted gruvearbeiderne kunne henge ut og drikke sin tilmålte rasjon med øl eller brennevin. Nå er den en raritet i utkanten av bykjernen.
På veien rusler vi over den gamle, grusa fotballbanen som er skjemmet av spor etter traktorer og beltevogner. Her ble det en gang spilt vennskapskamper mellom folk fra Longyearbyen og Pyramiden, en slags fysisk manifestasjon av kampen mellom kapitalismen og kommunismen. Det endte som oftest med at sovjeterne vant. Vennskapskampene finnes fortsatt, men nå er det Longyearbyen og Barentsburg som setter hverandre stevne.

Oppstykket lek
Vi forserer de ødelagte tilskuerbenkene og garderobene, og følger en traktorsti mot ettermiddagens turmål. Mot alle odds viser det seg at Runa elsker det spesielle huset, og hun er snart i gang med å utforske veggene. Hun klapper på de grønne flaskene og gnir votten sin mot de brune. Av og til snur hun seg, strekker ut hånda og sier «pappa». Jeg vil gjerne være med, men klarer ikke helt å gi meg hen i leken. Hytta ligger nemlig rett nedenfor en forhøyning, noe som gir dårlig oversikt over et stort moreneområde nedenfor Bertilbreen. For å få klar sikt og føle at jeg har kontroll, må jeg trekke meg noen meter unna. Det liker ikke Runa, som vil at pappa skal være med og kjenne på, og helst smake på, de morsomme flaskene.
Leken blir oppstykket, siden jeg stadig vekk trekker meg tilbake for å gjøre noen sveip og forsikre meg om at ingen sniker seg innpå oss. Til slutt gir vi opp begge to, og rusler ned til kveldsmaten – en ny runde med polarbrød og langtidsholdbar melk.

Barn og krykkjer
Når Runa er godt pakket inn i dyna, og jeg har satt et bord – rommets eneste møbel ­– på høykant ved senga for å hindre henne å rulle ut, er det alenetid. Midnattssola skinner på trappa utenfor hotellet, og jeg ser fram til en stille stund med en god bok. I det jeg kommer ut døra, skjønner jeg at det ikke kommer til å skje.
Ved siden av hotellet ligger nemlig en tidligere storblokk for gruvearbeidere. Nå er den et hjem for hundrevis av krykkjer, som er en type måke. Døgnet rundt sloss de om plassen og lager lyder som går rett inn i beinet – lyden høres rett og slett ut som barnegråt. Babycallen er ubrukelig så lenge det er umulig å høre om det er Runa eller måka som er misfornøyd med tilværelsen.

På internettkafé
Neste dag er det langtur. I alle fall så langt det er mulig å komme i løpet av den halvannen timen som Runa skal sove i bæremeisen – hun er ikke kjent for sin tålmodighet på tur.
Dagens mål er en gul bygning som har fått navnet «Internettkafeen». Navnet er forholdsvis nytt, og skyldes beliggenheten helt oppe ved gruveinngangen i fjellet Pyramiden, som stedet har fått sitt navn fra. Siden bygningen ligger så høyt, er det ingen fjell som sperrer for mobilmasta i Longyearbyen fem mil lenger sør. Dermed er dette et av to steder i Pyramiden man kan komme seg på nett.
Men det er ikke muligheten til å sjekke epost vi er ute etter. I tillegg til å ta gruva nærmere i øyesyn, får man også en fantastisk utsikt over både gruvebyen og den innerste delen av Billefjorden.
Turtipset har vi fått av Aleksandr Romanovskij, som med sine tre sesonger bak seg er den mest erfarne guiden i Pyramiden. Sasha, som han kalles, er ikke redd for å gi de besøkende det de vil ha, der han møter dem på kaia i sin lange, svarte frakk med gullknapper, rifle på ryggen og en kosakkhatt med hammeren og sigden plassert midt i en blodrød stjerne.
Dette blir muligens hans siste sesong. Det er grenser for hvor stimulerende det er å bo store deler av året i en nedlagt by på nesten 79 grader nord.

Knitrer igjen
Når vi kommer ned fra fjellet, er det ikke lenge til båten kommer for å ta oss tilbake til Longyearbyen. Vi laster opp bagasjen i vogna og begynner å rusle ned mot kaia. Der har en ny ladning turister nettopp gått i land. Igjen knitrer det i et titall kameraer.
Enda et døgn i verdens nordligste pappaperm.