Pappa og jordskjelvet

I 40 år har pappa levd med psykiske lidelser. Før, da jeg var liten, visste jeg ikke hva jeg skulle svare da de andre barna spurte hvorfor pappa ikke jobbet, men jeg kan svare nå; jo, han gjør det, hver dag, jobben hans er å holde ut. Og det har han klart. Mesterlig.

Pappaen min er sterkere enn de fleste jeg kjenner. Ikke fordi han har større muskler, men fordi han har større problemer. Som han lever med hver dag. Han våkner til dem, han legger seg med dem. Det har han gjort siden han var 16. Det har nå blitt 40 år med angst, depresjoner, opp- og nedturer. Siden han var på ferie i Guatemala i begynnelsen av året 1976 og et kraftig jordskjelv rystet det lille landet i Mellom-Amerika. 23.000 døde og en million ble hjemløse. Pappa overlevde. De fleste ville nok ha rømt, hevet seg på første fly hjem. Men pappa ble. Selv om det skulle komme til å sette dype spor. For da han landet på Fornebu etter fem uker som hjelpearbeider i katastrofeområdet, var det ingen debriefing, ingen kriseteam stod og ventet, det var ingen andre å lene seg på, dele erfaringer med.

Den unge gutten, som var en lovende fotballkeeper og elsket engelsk fotball, fikk plutselig mye annet å tenke på. Han bar alt alene. For sitt indre blikk rullet bildene ustanselig. Livene han reddet, de døde han gravde frem, alle vaksinene han satt for å unngå at epidemier skulle spre seg. Dag og natt jobbet han. Uten å ane rekkevidden av hvilke spor det skulle sette. Jordskjelvet varte bare noen sekunder, kanskje minutter, men det indre jordskjelvet hos pappa har vart et helt liv. Og det varer, og varer. Men - det har aldri vært snakk om å stikke av. Hverken da eller nå. Det er sånn han er. Han flykter ikke avgårde om noen trenger ham. Han ble i ukevis og hjalp landet og menneskene han hadde blitt så glad i. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

Sånn har han vært som pappa også. Selv om han til tider har hatt mer enn nok med seg selv, har han sett hver håndballkamp, vært på hver skoleavslutning, hørt hver lille rare historie vi har hatt å fortelle fra vår hverdag. Han har kledd på oss regntøy og tatt oss med på tur i skogen, satt oss i sykkelseter og tatt oss med på oppdagelsesferd. Det ble mange turer på stier og langs grusveier i skogen. Vi gledet oss til niste og kakao, og skjønte (heldigvis) ikke hvor desperat pappa var til å komme seg ut, vekk, til å få puste, han brukte skogen og trening som en ventil, og lillesøster og jeg hang på. Oppe i det hele klarte han å gjøre disse turene til fantastiske minner.

Min pappa går ikke i dress. Han har ingen fin jobb eller masse penger, ingen høyere utdanning eller diplomer, men han er likevel den klokeste jeg vet. Og rauseste.
Har han hatt en tier (og bare det) har lillesøster og jeg fått en femmer hver. Og ønsket vi oss sårt en Levis-bukse fikk han det til på et vis, selv om det innebar knallharde prioriteringer. Knallharde prioriteringer.
Ikke alle superhelter har kapper, de kalles pappaer. Og vår er definitivt blant dem. Å leve med en psykisk lidelse hver dag, i så mange år, det er slik det blir unike mennesker av. Det er slik det blir helter av. Vi skulle nok alle for alt i verden vært dette foruten, for det har vært tøft, til tider forferdelig trist og vanskelig, men ingen, ingen kan noensinne komme å si at vi gir opp. Og det er kanskje det viktigste du har lært oss, pappa.

Hilsen stolt, stolt datter

Ukas beste saker kommer i vår skattekiste av et nyhetsbrev hver fredag. Med tips, triks og spillelister. Du får det her.