Panikk på fjellhylla

Under meg var det stupbratt. Minst fire hundre meter ned til dalbunnen. Men jeg kom ovenfra, på en sti som viste seg å være et bekkefar. Brattere og brattere, med løsere og løsere steiner. De siste fem metrene hadde jeg sklidd rett nedover, og nå satt jeg her.
Hylla var smal, men stor nok for å sitte ned med ryggsekken ved siden av. Om jeg ville, kunne jeg ta opp primusen og koke litt grøt. Mitt siste måltid. Men i Norge ventet kjæresten som jeg hadde truffet noen måneder tidligere på et Arne Næss-foredrag om Nepal. Det handlet om et sherpasamfunn i Himalaya der folk levde i økologisk likevekt, om hellige fjell, om å være i ett med fjellet.
Nå satt jeg her – i ett med fjellhylla – og kunne verken komme opp eller ned.
Jeg hadde gått på foredraget fordi jeg hadde hørt at det var planlagt en ny ekspedisjon til dette sherpasamfunnet. Det skulle være en økofilosofisk ekspedisjon, der målet var å finne ut hvordan folk kunne overleve i en landsby 3700 m over havet i Himalaya. Jeg studerte biologi på Blindern, der ekspedisjonslederen Sigmund Kvaløy hadde kontor. Han var en kjent og karismatisk miljøvernforkjemper. Sammen med Arne Næss og “friluftsfilosofen” Nils Faarlund, hadde han året før besøkt denne landsbyen. Han mente at dette var “et samfunn vi bør misunne, - spesielt når vi nå snart går inn i økokrisens sluttfase”.
I et overmodig øyeblikk hadde jeg banket på døra hans og spurt om å få bli med for å undersøke hvilke viltvoksende planter som ble brukt til forskjellige formål. Mat, medisin, byggematerialer osv. Det kunne vel bidra til å belyse ekspedisjonens problemstillinger: “Kan sherpasamfunnet i Rolwaling betraktes som et samfunn med høy grad av økologisk likevekt? Er i så fall denne likevekt i ferd med å bli nedbrutt utenfra gjennom f eks turisme og hjelpeprosjekt?” Hvis jeg samlet informasjon om bruk av ville planter, ville han kanskje få litt av svaret. Hadde befolkningen for eksempel noen måter å regulere ressursutnyttingen på, så de ikke utryddet de mest verdifulle plantene?
Jeg sa også at jeg ville bruke dette som feltarbeid for en hovedfagsoppgave, og skaffe meg en botanikkprofessor som veileder. Sigmund trengte ikke betenkningstid. Han ville ha meg med. Jeg som knapt visste forskjell på blåveis og blåklokke.

Kaos.
Dette var i miljøvernets barndom. 11 år hadde gått siden Rachel Carsons banebrytende bok “Den tause våren” utkom. Boka rystet en hel verden, med sin grundige dokumentasjon om forurensningenes ødeleggende virkning på naturen. Det var bare ett år siden Norge opprettet verdens første miljøverndepartement. Ozonlaget var ennå ikke svekket, klimaendringer ikke menneskeskapt og bærekraftig utvikling ikke oppfunnet.
Men spørsmålene vi ville ha svar på er minst like aktuelle nå som for førti år siden. Den amerikanske forskeren og verdenskjente forfatteren Jareed Diamond har nylig utgitt enda en kontroversiell bestselger: Verden fram til i går. Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn. Her drøfter han mange av de samme temaene som opptok oss. Og debatten om boka likner på det vi diskuterte for fire tiår siden.
Men når man sitter på en smal fjellhylle og tror man skal dø, da er det ikke slike tanker som opptar en. I hvert fall ikke meg. I hodet var det bare kaos. Det gikk mange minutter med hjertebank og dødsangst før jeg begynte å tenke litt rasjonelt. Jeg forsøkte å slappe av og tenke positivt: kanskje noen oppdager meg og hjelper meg ut av dette. Firer ned et tau, tilkaller helikopter, hva som helst. Innimellom tvang jeg meg til å tenke tilbake på de siste fire-fem månedene.
Sigmund var den åndelige lederen for en viktig miljøbevegelse som hadde vokst fram fra slutten av 60-tallet. Den hadde utspring i et filosofi- og klatremiljø, men fikk stadig større oppslutning blant studenter og andre samfunnsgrupper. Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) mobiliserte nå aktivister over hele Norge. De spilte en sentral rolle i konflikten om utbygging av Mardøla-vassdraget. Sakte, men sikkert ble det utviklet en ideologisk plattform for den moderne miljøbevegelsen i Norge. Sentrale prinsipper var “motekspertise”, aktivisme, ikke-vold og sivil ulydighet når det trengtes.
Jeg var medlem, men det filosofiske aspektet fenget meg mindre enn det systemkritiske og politiske. Jeg ble inspirert av marxismen og kom i heftige diskusjoner med noen av “økofilosofene” om veien videre. Kort oppsummert ville jeg ha mer handling og mindre prat. Men Sigmund og jeg samarbeidet godt med planleggingen av ekspedisjonen. I september dro vi avgårde med fly til Kathmandu. Derfra var det en uke å gå, med overnattinger i telt, opp til sherpasamfunnet der vi skulle bo fram til juletider.

Likevektsamfunn.
Hele høsten bodde vi i den lille landsbyen og gjorde intervjuer og andre undersøkelser. Foruten filosof Sigmund og sykepleier Kirsten Kvaløy og deres tre barn, hadde vi med en lege og en zoolog. Pluss altså meg, en uerfaren student som gikk omkring og snakket med folk om plantenes navn og hva de brukte dem til. Innimellom presset jeg planter til herbariet og intervjuet de lærde munkene. Etter hvert som jeg ble kjent med folk ble det mye interessant informasjon om viltvoksende nytteplanter, plantenavn og religiøse ritualer der plantene spilte en sentral rolle. Jeg var i ferd med å bli etnobotaniker, en som studerer forholdet mellom mennesker og planter.
Sigmund og Ove (legen) var drevne fjellklatrere og var stadig på små klatreturer. Jeg hadde bare fotturer i fjellet å vise til. Men mange ganger i uka samlet vi oss og diskuterte økofilosofi og økopolitikk. Sigmund hadde sammen med Arne Næss lagt grunnlaget for økofilosofien. Det ble mange meningsbrytninger.
Lever urbefolkningsgrupper vanligvis i pakt med naturen? Hva kan vi lære av dem? Hva er et likevektssamfunn, hvorfor er ikke industrivekstsamfunnet liv laga? Hvordan vil kloden se ut om 20-30 og 40 år?
Høsten ble lærerik. Sherpaene viste oss at det fint går an å leve et bra liv uten vårt enorme ressurssløseri. Det er like mye musikk, dans, latter og glede i et slikt samfunn på en god dag. Men det var også et hardt liv i kalde steinhus uten pipe, med høy barnedødelighet, lite variert kosthold og andre tegn på utpreget fattigdom. Slik jeg så det, var det ikke et samfunn vi nødvendigvis bør misunne.
Jeg samlet nok stoff til en hovedoppgave som skulle hete “Etnobotaniske undersøkelser i en sherpalandsby i Nepal”. Jeg fant ut at sherpaene hadde strenge reguleringer som skulle hindre overhøsting av viktige matplanter. De hadde store kunnskaper om nytte- og medisinplanter.
Men etter et par måneder visnet alle plantene i marka, som dessuten ble dekket av snø. Da var det ikke lenger så mye å gjøre for en botaniker. Jeg ville hjem.

Landsbyen lå syv dagsmarsjer fra nærmeste bilvei. Jeg fikk lyst til å ta den turen alene, en uke før de andre dro. Bare meg, kameraet og sekken. Så kunne jeg vente på de andre i den lille byen der veien til Kathmandu startet.
Første dag var som en drøm. Snø og sol, med Himalayas topper på rekke og rad. Stien var bred, det var mange folk å spørre når jeg var i tvil om hvor jeg skulle gå. Jeg overnattet i sovepose utenfor et lite steinhus og ble vekket grytidlig av huseieren som serverte søt te.
Nå kom den vanskeligste strekningen. Villmark med utydelige stier, en dagsmarsj uten annet enn noen spredte hus. Ett sted var jeg i tvil om hvor jeg skulle gå. Jeg satte meg ned og etter en time kom tre små jenter ruslende, gud vet hvorfra. De var sjenerte og skjønte ikke helt hva jeg spurte om, men jeg mente å forstå at stien videre gikk nedover til venstre.
Ja, det var en slags sti. Men det viste seg å være et dyretråkk, som altså gikk over i en tørrlagt bekk gjennom skogen. Det skjønte jeg litt for seint. Stien ble brattere, men skogen åpnet seg så jeg kunne se hvor den førte. Spisse, snødekte fjell på den andre siden av den dype dalen. Langt der nede kunne jeg skimte noen små mennesker. Skulle jeg snu? Eller ville denne stien bukte seg nedover den bratte fjellsiden?
Så skled jeg. Fem meter – og nå satt jeg her. Best å klatre opp igjen. Det gikk ikke, det var for bratt. Alt var løst, til og med de små buskene jeg prøvde å dra meg opp etter. Jeg tok av sekken, det samme skjedde en gang til. Ikke få panikk nå. Rolig, sitte ned, tenke. Skulle jeg skrive et brev, sånn i tilfelle?
Jeg skrev litt i notisboka. “Dette går visst ikke bra. Jeg har hatt tre fantastiske måneder her oppe, samlet masse stoff til hovedoppgaven. Det er mye å lære av sherpaene. Vi har også diskutert klodens framtid og funnet ut at vi må jobbe mye for å vekke folk og få til endringer. Men det får jeg kanskje ikke oppleve.” Klumpen i halsen ble større og større, jeg pakket ned notisboka og prøvde å holde meg rolig.
En halv time gikk. Å rope om hjelp var nytteløst. Så kom den store panikken. Jeg begynte å klatre sidelengs, med sekken på, bortover fjellsiden.

Den oppvakte leser har forstått at det gikk bra til slutt. Men det var bare flaks. Aldri i mitt liv har jeg vært så redd som den halvtimen jeg tok små sideskritt bortover mens jeg klorte meg fast til fjellsiden, godt hjulpet av mine venner plantene. Noen av dem satt nemlig godt fast, selv da jeg desperat klamret meg til dem. Steiner og jord løsnet og forsvant nedover i dypet. Men det gjorde ikke jeg. Jeg kom inn i slakere terreng. Faren var over. Noen timer til, så fant jeg den brede stien videre.
Førti år har gått. Mine bonusår.