En leir i mulm og mørke

Hva eselets tempo angår, finnes det ikke ord som er foraktelige nok til å beskrive det. Det var like mye langsommere enn det å gå som det å gå er langsommere enn det å løpe. For hvert skritt jeg tok, ble foten hengende i luften ufattelig lenge. Etter bare fem minutter var jeg fullstendig tappet for mot.
Slik innledet forrige utdrag fra en av litteraturens beste skildringer av friluftsliv og vandring. Her kommer en ny smakebit fra klassikeren Vandring med et esel i Cevennene (Spartacus, 2018):

Neste dag (tirsdag 24. september) rakk klokken å bli to om ettermiddagen før jeg hadde oppdatert notisboken og ­reparert vadsekken, for heretter ville jeg bære vadsekken selv og slippe de besværlige kurvene. En halv time senere la jeg i vei mot Cheylard l’Évêque, et sted i utkanten av Mercoire-skogen. Jeg var blitt fortalt at en mann burde nå dit på halvannen time, og jeg mente at det ikke var for ambisiøst å anta at en mann belemret med et esel kunne tilbakelegge den samme distansen i løpet av fire timer.

Hele den lange veien oppover langs åssiden fra ­Langogne skiftet været mellom regn og hagl, og vinden tiltok sakte, men sikkert. En flom av skyer, noen med et slør av regnskyll etter seg, andre tette, lysende, som om de lovet snø, raste nedover fra nord og fulgte meg på ferden. Snart hadde jeg forlatt jordbrukslandet ved Allier, oksene foran plog­skjæret og alt annet som var typisk for landsbygden. Mo, lyng­bevokst myr, fjell og bartrær, bjørkeskog pyntet i høstens gulfarger, her og der noen enkle hytter og forblåste sletter – dette var egnens karakteristika. Berg og dal fulgte dal og berg. De smale, grønne og steinete krøtterstiene viklet seg inn i hverandre, delte seg i tre eller fire, svant hen i myr­lendte daler, for så sporadisk å gjenoppstå i en åsside eller langs et skogbryn.

Det gikk ingen vei direkte til Cheylard, og det var ingen enkel sak å forsere dette ulendte terrenget og gjennomtrenge denne uregelmessige labyrinten av stier. Klokken må ha vært omtrent fire da jeg nådde Sagnerousse og kunne fortsette videre, tilfreds over å ha nådd et fast referansepunkt. To timer senere, idet mørket raskt falt på og vinden hadde løyet, kom jeg omsider ut av en granskog. Der fant jeg ikke landsbyen jeg lette etter, men nok en myrlendt kløft mellom steile klipper. Jeg hadde lenge hørt kubjeller klinge i det fjerne foran meg, og nå, idet jeg kom frem fra skogbrynet, fant jeg nærmere et dusin kuer og kanskje like mange svarte skikkelser, som jeg formodet var barn, skjønt tåken gjorde konturene av dem ugjenkjennelige. Skikkelsene fulgte taust etter hverandre, rundt og rundt i en sirkel, av og til holdt de hverandre i hendene, av og til brøt de rekken og hilste hverandre. Barns ringdans frembringer gjerne lette og muntre tanker, men i skumringen ute i myrene var dette skuet både nifst og fremmedartet. Selv jeg, som har lest min Herbert Spencer, følte at en slags stillhet for et øyeblikk la seg over mitt sinn. Jeg stakk Modestine hurtig med piggstaven, loste henne fremover som et ustyrlig skip i det åpne lendet. På sti trasket hun alltid innbitt fremover av seg selv, som foran en mild bris, men så snart hun var ute i gress eller lyng, mistet hun forstanden. Den villfarne vandrerens tilbøyelighet til å gå i sirkel var i henne utviklet til en lidenskap, og jeg måtte ty til alle mine krefter for å navigere henne langs en tålelig rett linje på tvers av en enkel åker.

Mens jeg desperat krysset over myrene, begynte barn og kveg å spre seg, inntil bare et par piker var tilbake. Dem ­henvendte jeg meg til for å spørre om veien. Bondestanden er generelt tilbakeholden med sine råd til en vandringsmann. En gammel satan, for eksempel, gikk prompte inn i huset sitt og stengte døren da jeg nærmet meg, og til tross for at jeg hamret og slo og skrek meg hes, vendte han det døve øre til. En annen stod, etter å ha pekt ut en rute jeg senere skjønte at jeg hadde misforstått, stilltiende og så på mens jeg gikk i feil retning, uten å gi det minste vink. Han brydde seg ikke det grann om jeg måtte vandre rundt i fjell­ene hele natten! Og hva gjelder disse to pikene, var de et par uforskammede og listige tøyter, og ugagn var det eneste som stod i hodet på dem. Den ene rakte tunge til meg, den andre bad meg følge etter kyrne, og begge fniste og dultet hverandre med albuene. Udyret i Gévaudan hadde spist omtrent hundre barn i egnen her omkring; jeg begynte å tenke på ham med sympati.

Jeg forlot pikene og fortsatte på min vei gjennom myrlandet, inn i en annen skog og ut på en godt merket vei. Det ble mørkere og mørkere. Modestine, som plutselig begynte å ane uråd, økte farten av seg selv og bød meg ikke på flere problemer. Dette var det første tegn på intelligens jeg hadde hatt anledning til å spore hos henne. Samtidig blåste det opp til kuling, og nok et kraftig regnskyll kom flygende nordfra. I den andre enden av skogen oppdaget jeg noen vinduer som lyste rødt i skumringen. Dette var den lille grenden Fouzilhic, tre hus i åssiden, ved en bjørkeskog. Her traff jeg en sjarmerende gammel mann, som fulgte meg et stykke for å vise meg veien til Cheylard. Han ville ikke vite av noen betaling, ristet med hendene over hodet, nesten som om jeg hadde truet ham. Han nektet skarpt og ordrikt, på sitt rendyrkede patois.

Endelig syntes alt å stemme. Tankene vandret mot et aftens­måltid og varmen fra et ildsted, og hjertet slo mer behagelig avdempet i brystet. Og jeg som stod ved randen av nye og større elendigheter! Plutselig, med ett slag, falt natten på. Jeg har opplevd mang en beksvart natt utendørs, men ingen så svart som denne. Et glimt av en bergvegg, et glimt av stien der den var godt opptråkket, en ullen tetthet eller natt i natten var et tre, det var alt jeg klarte å skjelne. Himmelen over meg var lutter mørke. Selv skyene fulgte sine baner usynlig for det blotte øye. Jeg klarte ikke å skille hånden, på en armlengdes avstand, fra stien foran meg, eller piggstaven jeg holdt, fra engene eller himmelen.

Snart delte veien seg, på landsens manér, i tre eller fire ute i en steinet lysning. Ettersom Modestine hadde vist en slik forkjærlighet for opptråkkede stier, lot jeg meg nå lede av hennes instinkt. Men et asens instinkt er slik man vel kunne forvente. I et halvt minutt trasket hun rundt og rundt blant noen store klippeblokker – et mer villfarent esel var vanskelig å forestille seg. Jeg ville ha slått leir langt tidligere om bare jeg hadde vært ordentlig utrustet, men da dagens etappe var ment å være så kort, hadde jeg bragt med hverken vin eller brød til meg selv, og knapt et halvt kilo brød til min lille venninne. Dessuten hadde regnskyllene rundhåndet vætet både Modestine og meg. Men nå, hvis bare jeg hadde klart å finne litt vann, ville jeg umiddelbart ha slått leir til tross for alt dette. Vann var imidlertid fullstendig fraværende, bortsett fra i form av regn, og jeg besluttet å vende tilbake til ­Fouzilhic og be noen der om å vise meg veien videre – «rekk meg ennå et stykke din rettledende hånd».

Beslutningen var enkel, gjennomføringen vanskelig. I dette øredøvende og håndgripelige mørket var jeg ikke sikker på noe annet enn vindens retning. Jeg vendte nesen samme vei. Stien var borte, og jeg trasket over stokk og stein, snart over myrlendte enger, snart langs bergvegger som var ubestigelige for Modestine, til jeg nok en gang kunne skimte noen vinduer som lyste rødt. Denne gangen var de imidlertid arrangert på en annen måte. Dette var ikke Fouzilhic, men Fouzilhac, en ny grend som i romlig avstand befant seg nær den forrige, men som når det gjaldt innbyggernes sinnelag, lå i en annen verden. Jeg tjoret Modestine til en grind og famlet meg frem, snublet i steiner, sank i en sølepytt til langt opp på benet før jeg endelig nådde grenden. I det første opplyste huset var det en kvinne som ikke ville slippe meg inn. Hun kunne ingenting gjøre, ropte hun gjennom døren, alene og lam som hun var, men hvis jeg forsøkte i huset ved siden av, var det en mann der som kunne hjelpe hvis han hadde mot til det.

Til den neste døren kom de med full styrke: en mann, to kvinner og en pike. I lyset fra to lykter gransket de vandreren. Husbonden virket ikke uvennlig, men hadde et upålitelig smil. Han lente seg mot dørstolpen og lyttet mens jeg la frem min sak. Det eneste jeg bad om, var en veiviser til Cheylard.

«C’est que, voyez-vous, il fait noir», sa han.
Jeg fortalte at nettopp det var grunnen til at jeg bad om hjelp.
«Det forstår jeg», sa han og virket beklemt, «mais – c’est – de la peine.»
Jeg ville gjerne betale, sa jeg. Han ristet på hodet. Jeg høynet mitt bud til ti franc, men han fortsatte å riste på hodet. «Så gi meg en pris», sa jeg.
«Ce n’est pas ça», sa han til slutt, og med tydelige vanskeligheter, «men jeg går ikke ut av døren – mais je ne ­sortirai pas de la porte.»
Jeg ble en smule opphetet og spurte hva han foreslo at jeg skulle gjøre.
«Hvor skal De videre, etter Cheylard?» spurte han, snarere enn å svare.
«Det angår ikke Dem», sa jeg, for jeg ville nødig gi etter for hans dyriske nysgjerrighet, «det har ingen betydning for mine nåværende vanskeligheter.»
«C’est vrai, ça», vedgikk han med en latter, «oui, c’est vrai. Et d’où venez vous?»
En bedre mann enn meg kunne ha blitt irritert.
«Ah!» sa jeg, «jeg akter ikke å besvare et eneste av Deres spørsmål. De kan spare Dem for anstrengelsene med å stille dem. Jeg er allerede sent ute, og jeg trenger hjelp. Hvis De ikke selv vil følge meg, kan De i det minste hjelpe meg med å finne noen som vil?»
«Vent litt», ropte han plutselig. «Var det ikke De som krysset markene her da det ennå var lyst?»
«Jo, jo», svarte piken, som jeg ennå ikke hadde dratt kjensel på, «det var monsieur. Jeg sa at han skulle følge kua.»
«Hva gjelder Dem, mademoiselle», sa jeg, «er De en farceuse.»
«Og», la mannen til, «hvorfor i helvete er De her fremdeles?»
Ja, hvorfor i helvete! Men her var jeg.

«Hovedsaken», sa jeg, «er å komme seg vekk herfra.» Nok en gang bad jeg ham om hjelp til å finne en veiviser.
«C’est que», gjentok han, «c’est que – il fait noir.»
«Godt», svarte jeg. «Så ta med en av lyktene Deres.»
«Nei!» ropte han og trakk seg en anelse tilbake. Og nok en gang forskanset han seg bak en av sine tidligere vendinger: «Jeg går ikke ut av døren.»
Jeg kikket på ham. I ansiktet hans så jeg uforstilt frykt kjempe mot uforstilt skam. Han smilte ynkelig og fuktet leppen med tungen, som en avslørt skolegutt. Jeg gav en kortfattet beskrivelse av situasjonen jeg befant meg i, og spurte hva jeg skulle gjøre.
«Jeg vet ikke», svarte han. «Jeg går ikke ut av døren.»
Dette var Udyret i Gévaudan, derom hersket ingen tvil.
«Min gode mann», sa jeg i mitt mest bydende tonefall, «De er en kujon!»
Og med det vendte jeg ryggen til hele familien, som hurtig retirerte til sin festning. Den berømmelige døren ble lukket nok en gang, men ikke før jeg rakk å høre lyden av latter. Filia barbara pater barbarior. La meg gjenta i flertall: Udyrene i Gévaudan.

Lyktene hadde blendet meg, og motløst pløyde jeg meg vei blant steiner og dynger med avfall. Alle de andre husene i landsbyen var både mørke og stille, og til tross for at jeg banket på en dør her og der, var det ingen som åpnet for meg. Det var en lei historie. Jeg forlot Fouzilhac med mine forbannelser. Det hadde holdt opp å regne, og vinden, som hadde tiltatt i styrke, begynte å tørke frakken og buksene mine. «Godt», tenkte jeg, «vann eller ikke vann, jeg må slå leir.» Men det første jeg måtte gjøre, var å gå tilbake til Modestine. Jeg er ganske sikker på at jeg lette etter damen i tyve minutter, famlende i mørket. Hadde det ikke vært for den fordømte sølepytten, som jeg nok en gang snublet ned i og dermed skjønte hvor jeg var, ville jeg kanskje ha fortsatt å famle helt til morgengry.

Min neste bekymring var å finne ly blant trærne, for vinden var ikke bare sterk, men også kald. Hvordan jeg, i dette skoglendte terrenget, kunne bruke så lang tid på å finne det, er enda et av denne dagens uløste mysterier, men jeg sverger på at oppgaven tok meg nesten en time.

Endelig begynte det på min venstre side å komme til syne svarte trær, som plutselig bredte seg over veien og dannet en grotte av rendyrket mørke rett foran meg. Jeg kaller det en grotte uten å overdrive. Det å passere under denne buegangen av grener var som å gå inn i et fangehull. Jeg følte meg frem til hånden kjente en solid gren, og til den tjoret jeg Modestine, mitt utmattede, gjennomvåte og fortvilte esel. Så løsnet jeg oppakningen, la den i veikanten langs muren av trær og løsnet stroppene. Jeg visste godt hvor lykten befant seg, men hvor var stearinlysene? Jeg famlet og famlet i rotet, og mens jeg fremdeles famlet, kjente jeg plutselig spritkokeapparatet. Redningen! Det kunne jo også gjøre nytten. Vinden hylte utrettelig mellom trærne, jeg kunne høre grener bøyes og blader piskes rundt i en halv kilometer med skog, men stedet der jeg hadde slått leir, var ikke bare mørkt som bek, men også ypperlig skjermet. Med den andre fyrstikken tentes veken. Lyset var både gråblekt og ujevnt, men det dannet et eget rom i universet og gjorde den omkringliggende natten dobbelt så mørk.

Jeg tjoret Modestine mer bekvemt for seg selv og brøt halvparten av det mørke brødet til hennes aftensmåltid. Den andre halvparten sparte jeg til neste morgen. Så samlet jeg alt jeg måtte trenge innenfor rekkevidde, tok av mine våte støvler og gamasjer, som jeg pakket inn i regnfrakken, danderte vadsekken som en hodepute under fliken av sove­posen, smøg bena inn i den, og kneppet meg selv inn som en bambino. Jeg åpnet en boks Bologna-pølse og brøt av et stykke sjokolade, og det var alt jeg hadde å spise. Det virker kanskje motbydelig, men jeg spiste dette sammen, bit for bit, som brød og kjøtt. Jeg hadde ikke annet å skylle denne frastøtende blandingen ned med enn ren brandy, i seg selv en frastøtende drikk. Men jeg var utmattet og sulten. Jeg spiste godt, og røkte en av mitt livs beste sigaretter. Deretter la jeg en stein i stråhatten, trakk klaffen fra pelsluen over halsen og øynene, la revolveren parat ved hånden og krøp sammen, innhyllet i saueskinn.

Først lurte jeg på om jeg ville få sove, for jeg kjente hjertet slå raskere enn vanlig, som ved en behagelig opphisselse som var hjernen fremmed. Men så snart mine øyelokk falt, var det som om de ble limt igjen, og de ville ikke lenger åpnes.

Vinden mellom trærne ble min vuggesang. Stundom lød den i flere minutter, et jevnt brus, hverken tiltagende eller avtagende, før den igjen vokste og brast som en stor brottsjø, og trærne drysset meg med store dråper av ­ettermiddagens regn. Mang en natt på et landsens soveværelse har jeg lånt øre til denne foruroligende vindkonserten gjennom skogen, men hvorvidt det skyldtes en forskjell i trærne eller mitt leie på bakken, eller om det var fordi jeg befant meg utendørs, er det en kjensgjerning at vinden sang en annen melodi blant disse trærne i Gévaudan. Jeg lyttet og lyttet. Gradvis tok søvnen mitt legeme i besittelse og undertrykket tanker og sanser. Det siste jeg gjorde i våken tilstand, var å lytte og skjelne, og det siste jeg husker, var undringen over den fremmede larmen i ørene.

To ganger i løpet av nattetimene – først da en stein gnog mot kroppen min fra undersiden av soveposen, og igjen da den stakkars tålmodige Modestine i stadig dårligere humør stampet hovene mot bakken – ble jeg for et øyeblikk hentet tilbake til bevissthet. Jeg så en stjerne eller to over meg, og den blondeaktige kanten av løvverket mot himmelen. Da jeg våknet for tredje gang (onsdag 25. september), flommet verden over av et blått lys, daggryets opphav. Jeg så bladene streve i vinden og veien sno seg som et bånd. Og da jeg snudde meg, så jeg Modestine bundet til en bøk, halvt på tvers av veien, makeløst tålmodig. Jeg lukket øynene på ny og begynte å tenke over nattens opplevelser. Jeg var overrasket over hvor lett og behagelig den hadde forløpt, selv i dette stormfulle været. Steinen som hadde plaget meg, ville ikke ha ligget der om ikke jeg hadde vært nødt til å slå leir i blinde i den mørke natten, og jeg hadde ikke kjent annet ubehag enn at føttene støtte borti lampen eller Ørkenens hyrder av Peyrat blant alt som lå strødd rundt i soveposen. Og jeg hadde heller ikke frosset det minste, men våknet med en usedvanlig sanselig klarhet.

Jeg grøsset litt, trakk nok en gang på meg støvler og gamasjer, brøt resten av brødet til Modestine og ruslet litt rundt for å se i hvilken del av verden jeg hadde våknet. Den strandede Odyssevs på Ithaka, med sitt sinn tilslørt av gudinnen, var neppe mer utsøkt villfaren. I hele mitt liv har jeg søkt et eventyr, et enkelt eventyr uten lidenskap, slik de tidlige og heltemodige reisende opplevde, så det å våkne en morgen i et skogbryn i en tilfeldig avkrok av Gévaudan – uten å skjelne nord fra sør, like fremmed for omgivelsene som det første mennesket på denne jord, en skipbrudden på tørt land – var som å få en liten del av disse dagdrømmene oppfylt. Jeg befant meg i utkanten av en liten bjørkeskog, her og der bestrødd med bøk. Bak seg hadde den en barskog, og foran åpnet den seg og gikk i spredt orden ned til en vid engdal. Rundt omkring lå nakne bakketopper, noen var nær, andre langt av gårde, etter som utsikten smalnet eller videt seg ut, men ingen var påtagelig høyere enn de andre. Vinden rusket i trærne. Bjørkenes gylne flekker av høst ristet skjelvende. Over meg hang tråder og remser av tåkedamp, som fløy, forsvant, dukket opp igjen og snudde rundt en akse som akrobater, mens vinden jaget dem rundt på himmelhvelvingen. Det var voldsomt vær og bitende kaldt. Jeg spiste litt sjokolade, svelget en munnfull brandy og rakk å nyte en sigarett før kulden satte fingrene ut av funksjon. Og innen jeg rakk å gjøre alt dette og hadde ordnet min oppakning og festet den til kløvsalen, stod dagen allerede og trippet på terskelen i øst. Vi hadde ikke gått mange skritt før solen, som fremdeles var utenfor synsvidde, sendte et bluss av gull over fjellene som lå på rekke langs østhimmelen, innhyllet i skyer.

Vinden kom aktenfra og jaget oss bitende fremover. Jeg kneppet frakken godt rundt meg og fortsatte, vennlig innstilt til alle og enhver, da jeg rundet en sving og nok en gang så Fouzilhic ligge foran meg. Og ikke nok med det – der kom også den gamle herren som hadde fulgt meg så langt kvelden før, løpende ut av huset sitt med armene løftet i skrekk ved synet av meg.

«Min stakkars gutt!» ropte han, «hva skal dette bety?»
Jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han slo de gamle hendene sine sammen som klappere i en mølle da han tenkte over hvor ubekymret han hadde latt meg gå videre. Da han hørte om mannen i Fouzilhac, ble han både nedstemt og rasende.

«Denne gang, i det minste», sa han, «skal det ikke gjøres noen feil.»
Og han haltet av sted, for han var svært revmatisk, omtrent syv hundre meter, helt til jeg var innenfor synsvidde av Cheylard, målet jeg så lenge hadde søkt etter.