På sporet av tapt sivilisasjon

Jeg er på veg mot nok et hus i skogen. Et taust hus, som står der til ingens nytte. Døra står på gløtt, som om noen venter meg. Jeg banker på, men får ikke svar. Jeg går forsiktig inn, og forsøker å fornemme atmosfæren. Jeg trår varsomt fram. Jeg er tross alt bare en gjest. Jeg tenker på de som en gang bodde her. Hvem var de? Hvordan levde de? Hvorfor dro de herfra?

Det har stått tomt i mange år nå. Det mest verdifulle er for lengst borte. Men mye står igjen, som monumenter over en svunnen tid. Det er disse tidsbildene som fanger min interesse. Små og store gjenstander vitner om det som var, og om de som levde her. En tom hermetikkboks, et klesplagg, en liten leke eller et kjøkkenredskap forteller historier. Jeg rører minst mulig. Men jeg tar meg god tid. Nok til at inntrykkene bearbeides og historiene trer fram. Med respekt forsøker jeg å samle noen fotografiske inntrykk, og ta vare på minnene før tiden sletter dem ut for godt.

Andre hus er forseglet, låst og stengt en gang for alle. Som om minnene ble for private til at de kunne deles med en tilfeldig Finnskogvandrer. De får stå i fred med sine ufortalte historier.

De tomme husene på skogen lever på lånt tid. Naturen arbeider i det stille, og sørger for at sporene etter sivilisasjon sakte men sikkert tas tilbake, og til slutt utslettes. Det begynner kanskje med et utett tak, en liten glipe inne ved pipa. En snøvinter eller to er nok til å gi huset banesår når fukten har trengt inn og svekket takkonstruksjonen over noen år. Plutselig er huset blitt et lett bytte for all slags vær og vind. Da går det ikke mange år før selv et solid tømmerhus er nede i knestående.

Jeg kjenner et visst vemod når jeg besøker slike plasser. Jeg tenker på hvordan de ryddet jorda og bygde opp sine bruk med muskelkraft. Jeg tenker på alt strevet, dag ut og dag inn, for et marginalt utkomme. Og jeg tenker på alle de utslitte kroppene og de krumme ryggene, etter et liv med hardt arbeid. Lite ante våre forfedre heldigvis, om at tida og utviklingen en dag skulle løpe fra deres livsverk, og at etterkommerne ikke lenger skulle ha bruk for disse eiendommene.

---

De store skogsområdene i grensetraktene i sør-Hedmark og Värmland ble på 16- og 1700-tallet befolket av folk som utvandret fra Finland, drevet av uår og dårlige tider. I de norsk-svenske grenseskogene fant de ubebodde områder som minnet om hjemtraktene i Finland. Her bosatte de seg, og levde i generasjoner skjermet fra storsamfunnet. Fra midten av 1800-tallet og fram til våre dager, har mange av bosetningene på Finnskogen blitt fraflyttet og forlatt.
Jeg har i mange år vært opptatt av å dokumentere slike boplasser før naturen tar dem tilbake for godt. Jeg har kjørt utallige mil på øde veger i grensetraktene, og besøkt plasser som ligger kilometervis fra nærmeste bilveg, på utkikk etter forlatte hus og andre spor etter tapt sivilisasjon. Med dette bildematerialet ønsker jeg å fortelle historien til de som en gang levde på skogen, hva slags kår de levde under, og om hvordan naturen til slutt sletter alle spor.