På hytta

- Hva skal du?
- Jeg skal bare bort i bekken.
Rim på bakken, en høstmorgen, sola stiger over fjellene, lyser gjennom de gule bjørkebladene. Tiner stivfrosne strå på bakken. Fjelluft mot fjeset, og snart det rennende bekkevannet. Rekkefølgen er alltid den samme: Drikke litt. Skvette vann i ansiktet. Sette seg på steinen og betrakte morgenen på hytta.
Hun foretrekker vannet fra kjelen, lunket av ettervarmen på vedovnen i natt.
Jeg fyrte opp i ovnen igjen før jeg gikk ut. Å fyre er min jobb. Jeg blir ikke fornærmet om andre vil ta over, men det er klart at jeg følger litt med på hvordan det gjøres. Det er mange måter å fyre på, for å si det slik, for eksempel er ulike tresorter egnet til ulikt bruk. Gran er for oppfyring. I ovnen, vel å merke, ikke på peisen, der spruter gran for mye, derfor har jeg sortert ut granved i en egen stabel, altså til de første ileggene i ovnen.
- Er det så nøye, da?
- Neida.
Å legge i ovnen før en går ut på tur er heller ikke så nøye. Men jeg pleier å gjøre det. Selv om det er varmt i hytta, for om tre timer vil det bli kaldere. Noen av oss må tenke tre timer fram. Også er det så mye enklere å fyre opp i ovnen igjen når det er glør, derfor henter jeg ved og legger i, selv om det akkurat nå, jeg gjentar akkurat nå, er varmt nok i hytta.
- Vent litt, da.
Ute på tur ender jeg alltid opp 10-15 meter foran. Selv om jeg vet det er dumt. Hvorfor klarer jeg ikke å la det være? Men må hun stå og granske fargene i mosen og lyngen så lenge?
- Ser du ikke hvor fint det er?
- Joda.
Så fryser hun. Det er all den granskningen av lyngen. Så er det litt regn i luften. Da blir hun enda kaldere, vil snu. Men vi har jo bare gått en liten time. Kan vi ikke bare gå litt fortere, da? Bli litt svette, kjenne det litt i kroppen at vi går.

Vin i måneskinn.
Når ungene er med på hytta legger man ikke så godt merke til hva den andre gjør, da håndterer vi bare kaoset, vi har et prosjekt sammen. Uten unger er det plutselig ryddig i rommet. Brått er det mengder av tid. «Jasså, så det er der du legger kniven», kan man da tenke. «Hm, så du vipper gassbrenneren av før du går ut».
Vi har en svær vannkjele stående på vedovnen. Vann til å vaske seg i og vaske opp med. Nå koker vannet. Da er det lurt å vaske opp. Ikke om en time eller to, da du vil gjøre det, og heller varme opp vannet på nytt, på gassen, sløse med gassen.
Det er rytme det handler om. Det vakre i å gjøre ting i riktig rekkefølge, til rett tid.
Jada, jada. Slapp nå av. Lev i nuet. Les en bok. Herregud. Sier jeg til meg selv. Men til henne sier jeg noe ubeskrivelig dumt:
- Skal du drikke så mye av pappvinen allerede i kveld?
- Men det er jo den første kvelden.
Nettopp, den første. Og hva da med den andre og tredje, fint å ha litt vin da også, vel, drikker hun mer nå blir dessuten morgenen tung, hun kommer ikke til å orke å stå opp tidlig for å se soloppgangen, og jeg må spise frokost alene.
Det er jeg som er romantikeren blant oss, det er en stor myte at det er kvinner som er de romantiske. Ta fullmånen. Den skinner i kveld, noe jeg forlengst har notert meg i kalenderen. Jeg vil ikke si at denne helgen ble valgt på grunn av fullmånen, men det spilte inn, det gjorde det. Mange tenker ikke på månen i det hele tatt, de ser bare ut på himmelen en gang i blant, og hvis det er skyfritt, så sier de kanskje: Oj, oj, se på månen.
Skal hun ikke ut for å se?
Det er synd å sitte inne en slik kveld, det er fullmåne en gang i måneden. Hvis jeg spør, får jeg henne kanskje med ut, men jeg vet hva hun vil si: «Så kaldt det er». Må en ha potetgull på hyttetur? En må vel det. Men for meg går det helt greit å la det være, hvis en bare lar være å kjøpe det og tenker at det er noe svineri. Hun er bedre enn meg til å kose seg, slappe av. Jeg er så streng. Javel. Jeg er vel urimelig, jeg vet det, egentlig er jeg ikke streng, som i sint, men jeg anstrenger meg for hardt. Det er i beste mening, jeg vil bare utnytte tiden og været og livet.
Jeg står opp tidlig og skynder meg ut for å se soloppgangen, med løse skolisser. Hun sover tungt.