På fjelltur med døden

1.

Vi er på Hedmarksvidda for å spre onkel Trygves aske. Det er tre av oss: Aud – onkels venninne – pappa og meg. Trygve foretrakk slike åpne landskap. Her hadde han ryggen fri og fikk være i fred for folkemengder, trengsel og krav. Her kunne han bestemme sitt eget tempo, ta seg en rast når han fikk lyst og velge en annen rute i terrenget dersom han ønsket det. Selv om Trygve aldri ytret noe ønske om hvor han skulle begraves, og heller ikke etterlot seg noe testamente, kjennes det riktig å gi ham et skjermet gravsted som de nærmeste kan komme tilbake til her oppe. Det er på fjellet han hører hjemme, ikke på en folksom kirkegård. Her kan ingen fange ham.

Målet for ferden er en liten hytte her oppe på fjellet som min onkel likte å dra til. Nå er det ikke langt igjen.

Det har skyet over igjen og er kjøligere i lufta nå. Selv om skylaget virker tynt, er det umulig å skimte omrisset av sola bak den blågrå disen. Det er som om den har blitt borte, tenker jeg, idet vi kommer til toppen av en bratt bakke ved enden av platået vi har vandret på de siste tjue minuttene.

«Ned her», sier Aud før hun går sidelengs ned en bratt og steinete skråning. Etter å ha forsert steinene, fortsetter vi over en gresskledd slette før vi må ta oss gjennom et ganske ulendt terreng, tettvokst med busker og trær. Så åpner landskapet seg opp igjen mot et myrlendt område hvor jeg kan se smørgul ballblom, hvit fjellsoleie og noen felt med rank og lilla tyrihjelm.

Vi går gjennom et parti med tettvokst bjørk, litt høyere her enn ellers, før vi kommer til en liten elv. Noen meter bortenfor har en beverkoloni hatt fest, og det står avgnagde stubber igjen. Men ingen dyr er å se. Det er helt stille.

(Artikkelen fortsetter)