Over kjølen i kano

Jeg har vært på tur i barndommens landskap. Et gjensyn med en skjellsettende litterær opplevelse i tidlig ungdom. Landskapet var annerledes enn minnet har fortalt. Men gjenlesingen fikk meg til skjønne hvor naturlengselen ble vekket.
Selvsagt leste jeg Helge Ingstads bøker. Ingstads litterære univers og ulike ekspedisjoner er fascinerende, men universet er uendelig og ekspedisjonene uoppnåelige.

Diffuse minner
Tidlig i tenårene fant jeg noe mer overkommelig i en annen bok. Over kjølen i kano er en boktittel som aldri har sluppet taket. Jeg husker også omslaget med to gutter i en kano nedover et stryk. Men det som sitter igjen, som en fysisk følelse, er opplevelsen av å bli tatt med på ekspedisjon av to litt eldre gutter i et landskap ikke langt fra mitt eget. Handlingsforløpet har vært borte, men bildet og fornemmelsen av en dristig ferd i varme, sol, elvestryk, skog og fjell har jeg båret med meg i snart 40 år, som en fysisk følelse av natureventyr.
Fornemmelser fra tidlig ungdom er en ting. De er innkapslet av diffuse minner. Hva er lengsel tilbake til ungdom og hva er egentlige minner? Jeg lurer på om en slik litterær opplevelse tåler å bli utfordret av blikket til en voksen mann? Fordunster magien og etterlater en våt flekk av litterær middelmådighet?
Jeg tok risikoen.

Mangfoldig forfatter
På jakt etter boka leser jeg om forfatteren og oppdager en interessant skikkelse. Evjenth (1894-1951) var politikersønn og jurist fra Bodø. Som nyutdannet bosatte han seg i Finnmark sammen med sin lærerkone Solveig og drev sakførerpraksis der noen år før han dro tilbake til Bodø. I perioden 1927-1930 drev han og kona kulturstudier på Varangerhalvøya. De hadde stipend fra Institutt for sammenlignende kulturforskning og etablerte seg i en selvbygd gamme.
Forfatterskapet er mangfoldig og omfatter en reportasjebok fra Finnmark, Finnmarks-jakter fra 1927, flere romaner, blant annet en om krigshandlingene i og rundt Narvik i 1940 og en biografi om polarforskeren og zoologen Johan Koren.
Men ungdomsbøkene fra perioden 1935-1941 regnes som et litterært høydepunkt. De tre første handler om to gutter og faren deres, pluss bikkjene, som er på oppdagelsesreiser i nord. Den første 3 på to og 2 på fire skildrer en sledeferd fra Sulitjelma til Varangerfjorden. I følge Dagbladets omtale, gjengitt bak på min bok: ”Akkurat det gutter vil ha i dag: En grei, saklig fremstilling som tåler å prøves med sannsynlighetens mål, håndgripelige fakta en kan holde seg til – og sist, men ikke minst, av utvungen friskhet.”
Oppfølgeren På to og fire i Suonjo er lagt til Varangervidda mens min litterære kjærlighet skildrer de to guttene Tor og Erlings oppdagelsesferd på egenhånd over kjølen, altså grensefjellene, vannskillet, mellom Norge og Sverige.
I 1939 og 1940 kommer to bøker der samisk kultur og levemåte står sentralt i en handling som er lagt til 1800-tallet. Handlingen dreier seg om en norsk gutt som blir tatt hånd om av samisk ungdom etter et forlis. Bøkene ble oppfattet som kampskrift for samisk kultur og rettigheter.

Hjulpet av antikvariat
Boka hadde jeg altså ikke for hånden. Den ligger kanskje i en kasse i min barndoms by Harstad. Et antikvariat i Bergen ble redningen. For to hundre kroner fikk jeg den opprinnelige utgaven av Håkon Evjenths Over kjølen i kano utgitt på Gyldendal i 1937, men relansert på 70-tallet i Gyldendals gode guttebøker (GGG-serien). Jeg fikk boka av faren min, som kanskje hadde lest den selv da den kom og han var 15 år.
Det kommer en bokpakke fra Bergen. Omslaget er annerledes på denne opprinnelige utgaven, men det er fortsatt to gutter i en kano. Det blir et fint gjensyn. Handlingen dreier rundt en reise som starter innerst i Leirfjorden i nordre Nordland, opp gjennom Veikdalen, videre opp i fjellheimen, over på svensk side og ned til Luleå. Geografien er presist skildret. Jeg sjekker med kartet og kjenner at dette er en tur som frister.
Guttene drar alene fordi faren skal på forskningstur til Grønland. De skal kartlegge Veikdalen for å finne ut om den egner seg som naturpark.
Som faren sier til en av sønnene:
– Du vet vi ligger sørgelig tilakters med naturparker her i landet. Det er ikke meget vi har og nordenfjells fins det ikke en eneste.
De to, Tor og Erling, skal altså notere seg blomsterliv, hva slags dyr det er der og hvilken tilstand de er, ernæringsforhold, fiskens tilstand osv. En liten ekspedisjon blir raskt utstyrt. De velger å kopiere kanadiske bæresekker, for å få med seg den 16 fot lange kanoen. Sekkene, som ligner dagens sekker, var bedre egnet til å få med seg alt utstyret enn datidens meissekker.
Provianten bestod av pemmikan, fangstkjeks, flesk, havregryn, salt, sukker, hvetemel, eggepulver, kaffe, te smør og gammelost. Med telt, soveposer, kokeutstyr og tørrfisk til bikkja, endte de to tenåringene opp med 50 kilo. På beina hadde de kommager. Strømpeskift var ikke nødvendig fordi de hadde senegress i det samiske fottøyet.

Speidergutter
Dialog og handling har en kjekk og grei tone, speiderguttaktig. Guttene gjør aldri noe galt og hvis de gjør noe som er på kanten, for eksempel i forbindelse med jakt, forklares og forsvares det grundig, slik at leseren skal skjønne at dette er et unntak. Forfatterens oppdragerambisjon og moralske kompass er tydelig. Dette er skikkelige gutter som farer frem med respekt for mennesker, blomster og dyr.
Men det er lærdom å hente for alle som vil på tur. Det er mange tips om hvordan ferdes i naturen og håndtere ulike situasjoner. At tiden har løpt fra utstyr og rekvisitter gjør ikke noe, annet enn at ekspedisjonen og hovedpersonene oppfinnsomhet bare blir mer imponerende og fascinerende.
Jeg leser, lar meg underholde og prøver å forestille meg hvordan det var å lese boka for første gang. Det finner jeg ikke ut av. Det er for fjernt. Men følelsen av å bli tatt med på noe spennende, den kan jeg fortsatt hente frem.

Mektig prosa
To ting sitter igjen etter denne vandringen i barndommens litterære landskap.
Det er Evjenths skrivekunst når den er på sitt beste og beskrivelsen av den samiske kulturen.
Når vi vet at Evjenth levde med samene i flere år før han skrev sine bøker, forklarer det hans positive skildring av den samiske kulturen. En av guttene snakker til og med samisk, slik at de kan kommunisere enkelt når de møter samer. De får for eksempel innblikk i hva som skjer når flere samiske grupper møter hverandre og skal skille rein, og de møter samiske skolebarn. Gitt datidens brutale fornorskningspolitikk må den respektfulle skildringen og holdningen ha vakt oppsikt.
Rent litterært er boka ujevnt. Personene er for skikkelige. Handlingen er enkelt, og en moderne forlagsredaktør vil karakterisere manuset som sjangerforvirret. Det er riktig. Den storslagne naturprosaen og de velskrevne kapitlene om geologi og biologi henger ikke egentlig sammen med rammefortellingen. Evjenths formidable naturprosa og presise fortellinger, for eksempel om hvordan Veikdalen ble til etter istiden, gjør meg nysgjerrig på hans øvrige bøker. Her er det mer å hente frem.
Det er kanskje vanskelig å gjenutgi boken slik den foreligger. Samtidig er jeg overbevist om at en naturnysgjerrig ungdom i dag vil ha utbytte av historien. Tor og Erlings opplevelser er selvsagt mindre dramatiske for dagens ungdommer, som lar seg fascinere av jegertvillingene Kristine og Johanne Thybo Hansen. Skjønt våre gutter også har med seg gevær og tar sine risikoer, for eksempel når de går skummelt nært et ørnerede.
Grunnen til at jeg tror at historien vil kunne leses i dag, er alvoret Evjenth tar bokas hovedtema, naturen, på. Historien dreier seg om to gutter på kanotur, men de er statister. Det viktigste i boka, det som gjør inntrykk, er møtet med naturen og forfatterens skildringer av dette store, mektige som mennesket må underkaste seg.
Etter lesingen slår det meg at det er nettopp denne følelsen, av å overgi seg til noe større når vi går inn i naturen, som boka formidler så suverent. Det var denne lengselen som satte seg fast i kroppen på en 12-13-åring, og som fortsatt sitter der.

P.S.
Jeg forteller min jevnaldrende venn Trym, også han nordnorsk, om boka en dag vi kjører gjennom Vesterålens hemningsløse landskap. Det viser seg at han også har den som et referanseverk fra tidlig ungdom. Den gjorde sterkt inntrykk på ham også. Vi skjønner at vi må skaffe oss en kano.

D.S.