Over Finnmarksvidda i en Alpakka-rafter

Det er på denne tiden av året jeg drømmer mest om Finnmarksvidda. Selv om jeg er sliten, utarmet, brent i ansiktet, skjeggete og stinkende når jeg kommer ned, er alt glemt på denne tiden av året. Jeg ble innviet for noen år tilbake av en kompis som er fullstendig hekta. Han ble innviet noen år tidligere. Noen måneder etter at vi var tilbake skjønte jeg at jeg også var hekta. Det er ikke bare muligheten for stor ørret på tørt tatt på femmerstang. Det er villmarka. Det er avstanden til sivilisasjonen. Roen. Det er utprøvingen av utstyret. Det er prøvingen av en sjøl. Det er tilfredsstillelsen av å mestre elementene. For det er mye av elementene. Og dette er ikke for alle.

Flyturene som går tidlig på morgenen direkte fra Gardermoen til Alta i slutten av juni er alltid fulle av testosteron og spenning. Man spotter umiddelbart fiskerne. Ser det på klærne og merkene, men er det laksefiskere eller ørretfiskere? Skal de rett i Alta-elva, eller har de skumlere hensikter? Når man venter på bagasjen i Alta blir mye avklart. Stangtubene, veskene, fremtoningen avslører mye. Laksefiskerne bråker og støyer, har med sykt mye greier og skråler sammen med kompisene sine. Samtidig er det noen som står helt stille, sier lite og bare plukker opp de slanke tubene før de forsvinner i retning Alta for å handle det mest nødvendige. Aha ... si vi blir flere der inne? Faen.

Etter at vi hadde handlet gryn og sukker pluss litt til dro vi ut på flyplassen igjen. For første gang skulle vi inn med helikopter. Etter en heftig tur oppover Altaelva og gjennom canyonen møtte vi demningen som en vegg foran oss før piloten løfta doningen over kanten og dermed feiet vi inn over vidda med Iesjávri til venstre og Masi til høyre. Etter en liten time lander vi på en høyde ved siden av vannet vi kjenner godt fra før. Det er alltid et lite sjokk med myggen, ikke noe big deal, men det krever en runde med myggmiddel, godt smurt inn på hender, i ansiktet og på hals og hode, før vi begynner å lempe utstyret fra helikopteret og ned til leiren.
Vi har vært her før og vet godt hvor leiren skal være. Det første vi gjør når vi kommer frem er å rigge stengene. Det har skjedd at det har vært monstervak rett ved siden av oss mens vi har rigget Allykano. Mens stengene lå i tubene. Never again. Etter at stengene er rigget setter vi opp hvert vårt telt, setter opp gapahuken, jekker en øl og fyrer bål. Selvsagt ikke noe monstervak denne gangen. Første kvelden er det planlagt kjøtt i wok’en og rødvin, – det kan bli lenge til neste gang. Vidda viser seg fra sitt fineste denne natta og jeg tenker at jeg er utrolig heldig.

Dagen etter våkner vi til lovende vær men ikke tegn til liv på vannet. Bestemmer oss for å rusle opp mot nasjonalparken, hiver på oss vaderne, tar med primusen, et par øl og litt mat. Det kan være liv i elva og vi er nysgjerrige. På veien opp mot elva tråkker vi over en myr og kommer over en søppelhaug som dessverre er blitt et vanligere og vanligere syn: Etterlatenskaper etter feststemte samer som lar søpla si ligge igjen i snøen og håper at den blir borte. Det blir den ikke.

Å komme frem til en elv som kanskje huser svær ørret er alltid en opplevelse. Først hører vi lyden av elva. Bruset. Så ser vi kurvene og den lille morenen som holder elva på plass, deretter ser vi det blå skjæret av vann. Vi går stille gjennom vierkrattet før vi kommer frem til bjørketrærne som står oppå kanten. Vi kikker forsiktig ned og utover elva fulle av forventning og av respekt, men også for ikke å skremme eventuelt liv som kan stå helt inntil bredden. Som så ofte før skjer det ikke en dritt. Vi setter oss ned, skuer, glaner, mener, kommenterer, er litt sikre, så usikre, så skeptiske, deretter desillusjonerte, - og bestemmer oss for at vi like godt kan fyre opp primusen og få oss en kaffe.
Etter en halv time ser vi liv. Men det er ikke fisk. Det er to karer som kommer gående nedover på den andre siden. De stopper og kikker over mot oss. Når de skjønner at vi ikke fisker har de vett til å gå på nedsiden av der vi sitter før de vader over for å hilse på. Dette er gamle kjenninger som vi hadde en anelse om at var her inne. De pleier å holde til inne i parken. Etter en halv time kommer det enda en kjenning, men nå nedenfra. Dag to og det er allerede folksomt! Vi får en oppdatering om hvem som er her inne, hvor de er, hvor de to gutta på flyplassen er, og om vi kan vente flere.

Bortsett fra folka vi har møtt er det ikke noe liv i elva oppover mot parken. Ikke noe liv på vannet heller. Så dagen etter rigger vi Alpakka-rafterne og gjør oss klare til å stikke nedover vassdraget. Vi veit om et par steder som bør være bankers. Dette er første gang i hver vår rafter, noe som byr på en del spenning. Hvor mye tåler de, hvor raske er de og hvor mye kan vi laste dem opp med? Det viser seg at de gjør all skepsis til skamme, og faktisk inviterer til en reise mye nærmere elementene enn hva tilfellet er i en kano. Med medvind seiler vi over vannet på rekordtid og gjør oss klare for elva nedover.
Men først skal nakken fiskes av.

Rafterne er fantastiske nedover elva. Tidligere har det vært mye humping på steiner, fare for velt, og dermed vading ved siden av tungt lastet kano. Nå seiler vi over det meste, manøvrer etterhvert enkelt rundt steiner og begynner å glede oss barnslig over strykene. Vi smeller noen ganger borti steiner, men skuta tåler juling og når vi sjekker den senere er det knapt merker i duken.
Så langt har vi ikke sett et insekt. Ikke et vak. Ikke en antydning. Vi har ikke engang greid å trigge et påslag med striping av caddies på nakkene. Vi veit at fisken må spise, så det betyr mer kaffedrikking, mer spekulasjon om hva som er grunnen, hvor fisken står og om vi skal begynne å fiske dypere. Nei det er for tidlig og for desperat. Vi har koll på temperaturen i elva, i lufta, hvor været kommer fra, vannstanden, og mener forholdene er ok. Men det er typisk vidda. Ingenting er opplagt. Og man må fiske hele tida.
Etter noen nakker, stryk og kulper er vi fremme ved neste leir. Dette er et sted vi veit er bra hvor vi har hatt resultater tidligere. Et sted hvor vi har utsikt og kontroll på en strøm hvor fisken pleier å komme nedenfra og slurpe i seg godsakene som seiler nedover strømsømmen. Og her skjer det: Mens vi lemper utstyret opp fra rafterne viser en fisk seg midt i strømmen. Dette er ikke abbor eller gjedde. Dette er fisk. Etter stein, saks, papir er kompisen min sakte på vei ut mot kastehold. Det blir et tullekast og deretter flyt. Bang, og vi skal ha ørretmiddag.

Vi blir i denne leiren flere dager. Har tidvis pent fiske, drar på ekspedisjoner, sjekker alle bra steder vi veit om i nærheten, og utforsker steder vi tror kan være bra men som vi ikke har sjekka ut tidligere. Vi opplever også vidda som et labilt værområde. Plutselig synker temperaturen ned mot null, det småregner, og vi tilbringer ett og et halvt døgn i posen i teltet. Med en god bok, en halv flaske brunt brennevin og akkurat nok tøy til å holde varmen opphører forestillingen om tid. Jeg tror jeg holdt meg i posen i nesten 36 timer.

Plutselig slår været om, vi aner blå himmel og fuglene begynner å gi lyd fra seg igjen. Da kryper vi ut av hver vårt telt nesten helt synkronisert og er like rastløse alle mann. Det betyr forflytting nedover, og vi gleder oss til steder vi har enda mer tro på. Fiske er et spørsmål om tro. Og nå skjer det plutselig vanvittige ting på insektsfronten også. Fram til nå har vi knapt sett antydning til vulgata, men nå eksploderer det. Jeg har aldri noensinne sett maken. Det vil si; jeg har sett maken men bare her inne. Vannene er teppebelagt med flaksene proteiner. Spent vulgata svære som trost gynger i vannfilmen og man skulle tro at dette ville trigge monsterørreten og sette i gang et heftig etegilde. Nope. Ikke tegn til liv.
Rett før vi er fremme ved det planlagte leirstedet treffer vi på et av lagene vi har møtt tidligere på turen. Etter litt skryting og hemmelighold utveksler vi teorier om hvorfor det ikke skjer noe med en sånn monsterklekking. Er viddaørreten lei vulgata? Spiser den klekkerne under vannfilmen? Blir den mer trigget av grandisene (phryganea grandis) som vi ennå ikke har sett? Blir den skremt av sollyset på blankt vann?
Det siste kan det være noe i, for etter at vi har slått opp leir er det blitt ettermiddag og vi stikker ned til en av de fineste nakkene jeg vet om. Lang, slak og ut av et stort vann. Her går vi forsiktig til verks. Det er masse fisk som kommer opp, men ikke noen av ordentlig størrelse. Jeg står på et gromsted og venter, og plutselig ser jeg et lovende vak. Det er ikke brutalt – snarere forsiktig, men det er konsistent og det er ingen andre fisk i nærheten. Det kan bety at denne jager bort konkurrenter, og dermed kan det være litt størrelse. Første flyt med vulgata-duns funker ikke. Flua flyter for høyt og fisken går forsiktig opp ved siden av flua mi. Jeg binder på en spent vulgata, men har ikke trua da jeg ikke ser noen spente som seiler nedover. Selv om det er feil tid på døgnet drar jeg på en klekker, med null resultat. Har heldigvis ikke skremt fisken så jeg forsøker en caddie. Kompisen min har nettopp hatt suksess med en sånn, og det pleier å være sikkert. Særlig hvis den har en eggpose i hekken. Men nei. Står og kikker igjen og forsøker å knekke koden. Gjør derfor et desperat forsøk med en dun igjen, men klipper av litt av busta så den ligger som en liten orm dypt i vannfilmen. Fisken tar forsiktig, jeg spenner opp og den gjør et utras på 25 meter på noen få sekunder. Jeg holder stanga høyt og får kontakt med snella. Adrenalinet raser oppover ryggen og plirer på sidene av nakken. Det er dette jeg kom hit for. Etter ti-femten minutter ligger fisken i gresset på bredden. Det er et gudsbevis på rett under to kilo. Vi har sett dem større, men fryder oss likevel over kondisjonen. Ørretene her inne har hoder som 400 grammere med kropp som purker. Denne kvelden jakter vi på masse ryddefisk som kommer helt inntil bredden etter at sola har senket lagt seg i horisonten. Disse kan være på alt fra halvannen til fire kilo. Og det er nettopp vissheten om det som er del av magien.
Et av målene på turen er å få fisk vi kan grave. Derfor har vi alltid med salt, sukker, dill, litt cognac og aluminiumsfolie. Mens gutta jager ryddefisk fileterer jeg purka fra i stad, dynker på med ingrediensene, pakker den inn og legger den i myra. Etter ett og et halvt døgn er den ferdig. Da har vi verdens beste delikatesse på veien videre nedover elva.

Vi drar oss videre i nydelig vær og oppdager spennende steder vi ikke kjente fra før. Nå er vi i et territorium vi ikke kjenner så godt. Landskapet forandrer seg sakte og blir mer kupert. Vegetasjonen kraftigere og høyere. Plutselig får vi øye på furutrær og etter et siste langt stryk dukker den første laksefiskeren opp. Vi møter flere av dem, og alle er lokale. Den siste mila er som en sjarmøretappe. Laksefiskerne er interessert i skutene våre og de slake strykene tar oss frem til stedet vi har planlagt å bli hentet. Etter nesten tre uker på vidda rekker vi akkurat VM-finalen og en kald øl.