Østmarka på kryss og tvers

Jordbrukslandskapet er sprenggrønt i sola, lufta klar, frisk og stille. Det er i slutten av mai 2020, og endelig har sommeren kommet. Over veien fra Nordby skole flyr en flokk skjærer unna bak husene i utkanten av jordet, så er jeg i marka, og følger en grusvei oppover. Ved Myrdammen har en skokk med unger samla seg på øya på nordsida, kanskje en skoleklasse på utflukt. På motsatt side står ei strandsnipe og vipper på steinbredden, som skråner ned mot vannkanten ved siden av ei beverhytte. Jeg stopper og drikker vann, fyller opp flaska, tar på solkrem, fortsetter videre.

Planen er å følge sola vestover fra Rælingen til Oslo. Jeg har hverken med meg kart eller GPS, og selv om jeg har vært mye i Østmarka, har tilbragt to-tre måneder i telt her, har det stort sett vært i den vestlige halvdelen. Området jeg starter fra denne gangen er nesten nytt for meg, men det er bare å følge sola, så vil jeg før eller seinere havne på kjente trakter.

Opp gjennom Sjødalen ser jeg svarttrost og kjøttmeis, arter som trives i nærhet til mennesker, som er vel så vanlige i byen som i marka. Nordbysjøen er demt opp over ei kløft, og jeg følger veien til toppen av demninga. Et skilt informerer om at dette er en reservedrikkevannskilde, og da et par kommer gående med den seks-sju år gamle dattera si hører jeg faren forklare at dette er drikkevann og at det derfor ikke er lov å bade. Dattera spør om hun kan drikke av det, og faren forsøker å forklare at man ikke skal drikke av det heller, at det ikke er den typen drikkevann.

(artikkelen fortsetter)