Oslos nære villmark

16. mars
Alle eventyr har en begynnelse. Og eventyr som begynner i Oslo, begynner gjerne på samme måte: Inne i en stappfull buss. I dette tilfellet har jeg inntatt startposisjon med 30 kilo på ryggen, en hånd rundt en løkke i taket og kroppen i dirrende helspenn mellom andre kropper i en busskupé med tetthet som en atomkjerne. Det er morgen, jeg er trøtt og ufokusert, helt til et ansikt i haugen av ansikter fortegner seg tolv centimeter fra mitt eget.

– Skal du på tur? I Marka?
Den eldre mannen har smilerynker og i likhet med åtte andre kroppen solid plassert innenfor det jeg i alle andre sammenhenger ville ment var intimsone. Om jeg skal på tur? Joda. Sekken på ryggen min er like stor som mannen selv. Så jeg nikker. Og så prater vi litt om fiskevann og favorittsteder, til mannen skal av, ønsker god tur, sier «Skulle gjerne hatt en helg i Marka selv!» og på mirakuløst vis brøyter vei gjennom mengden og er borte. Jeg rekker ikke å nevne at dette ikke er noen helgetur. Like greit.

Vi rister videre. Utenfor passerer byen jeg aldri trodde jeg skulle bli glad i. Gater fremdeles dekket av vinterens strøgrus, bygninger bygget uten noen tilsynelatende estetisk plan, grågrønne parker. Alt bestrødd av biler, trikker, busser og mennesker i et ujevnt seigtflytende kaos. Det er sagt før og kan sies igjen: Oslo er ikke en spesielt vakker by. Ikke på overflaten. Tilbringer du tid her, finner du riktignok perlene, åpne landskapsrom og gater osende av sjel, men på overflaten ser bykjernen mest ut som et lager for andre byers ubrukte bestanddeler.

Jeg hadde sett for meg å bli her i noen få år. Kanskje tre. Kanskje ut studietida. Nå har det gått sju, og sakte men sikkert har røttene grodd gjennom asfalten. For det er noe med Oslo, noe som tilvenner tanken om å bare bli. Jeg tror rett og slett at jeg begynner å like meg. Liker livet, parkene, fjorden og menneskene, at «alt» er tilgjengelig, enten det er et møte, en klatrevegg, et loppemarked, en konsert, en strand eller smaken av ekte tandoori. Digger vrimmelen på solfylte dager og rushet av konkurranserusede syklister langs veiene hver eneste sommerkveld. Også liker jeg det jeg gjør akkurat nå. Busse mot sentrum, for så å velte av utenfor togstasjonen, vingle mot perrongene, toge i en halvtime, velte av igjen og med ett befinne meg midt på landsbygda.
På terskelen til et helt nytt eventyr.

Ekspedisjon
Roald Amundsen startet mot Sydpolen fra Framheim, en havn i et ukjent isøde. Folk som kjemper seg til toppen av Mount Everest, har gjerne utgangspunkt fra Dingboche, en nepalsk fjellandsby 4530 meter over havet. Min ekspedisjon starter fra Tomter, et flatt tettsted omgitt av enger og fuglesang i Hobøl kommune lengst nord i Østfold. Det er forskjell på folk.

Idet jeg klyver opp for å få oversikt fra Tomters eneste utsiktspunkt, en gammel hoppbakke, har jeg likevel følelsen av å begynne på noe stort. For herfra til målet er det med alle krinker, kroker og omveier over 300 kilometer med trasking. Jeg skal være ute i 31 dager. Og hvor mange har egentlig gått Oslomarka rundt i ett strekk? Sannsynligvis færre enn dem som har satt føttene på toppen av verdens høyeste fjell. Dessuten er denne turen bare begynnelsen. Innen neste sommer skal jeg ha tilbrakt seks måneder ute.

Seks måneder, pluss minst like lang tid til research, skriving og foto. Prosjektet vil gi nok å bakse med. Lange avstander, all slags vær, skakkjørt økonomi og lange, nytteløse diskusjoner med folk som ikke ser poenget. Likevel vet jeg at månedene først og fremst skal preges av de enkle ting. Av å våkne i teltet eller under åpen himmel, gå lange dagsetapper og campe under stjernene. Av å finne roen man kun finner i øyeblikkene da man hverken trenger eller har tilgang på mer. For meg symboliserer de øyeblikkene livets viktigste verdier, og jeg gleder meg som et solvarmt ekorn til å leve i dem.

Fra toppen av hoppbakken er utsikten ganske laber. De kommende ukers koller, myrer, sletter og innsjøer skjules bak skogene. Likevel ser jeg nok til å trekke et par konklusjoner. Den mest åpenbare er at det ikke er snø her sørøst for byen. Det er en lettelse. Jeg har nemlig droppet skiene, uten egentlig å vite hvor mye som ligger igjen mellom trærne. Sannsynligvis er det mer snø lenger nord, men inntil videre skal vandring gå problemfritt. En annen konklusjon er at veien er kort til dagens mål, en ås som duver i landskapet. Der ligger turens første attraksjon, en attraksjon som klart er i kategorien «enkle ting»: en pokker så stor stein.

Gaupesteinen
Ikke at steiner nødvendigvis er enkle. De er tross alt resultatet av millioner av år med bergdannelse og forvitring. Men målt opp mot for eksempel den politiske situasjonen i Midtøsten fortoner stein seg unektelig som mindre komplisert. Likevel er den spesiell, den steinen jeg finner noen timer senere. Underveis er omgivelsene endret. Bare noen skritt vekk fra Tomters slake veier slukte skogen meg. Og jo lenger inn jeg kommer, desto større blir trærne, samtidig som terrenget endrer form, blir mer og mer kupert. Loddrette bergvegger reiser seg fra bakken, og dype juv skjærer gjennom landskapet. Så ligger den der. Åtte meter høy, ti meter bred og tjue meter lang.

Den kalles Gaupesteinen. Den er kanskje ikke direkte majestetisk, liggende på en åpen plass kringsatt av høyere graner, men absolutt imponerende. For steinen er så omfangsrik at den i tidligere tider ble sagt å være bolig til selveste Dovregubben. Sagnet sier at trollet ble tilkalt for å løse en grensekrangel mellom to lokale høvdinger, og at han bygget huset der han mente at grensa skulle gå. Overtro til tross, Gaupesteinen markerer fremdeles grensa mellom tre kommuner og to fylker. Nettopp her, over denne kolossen nede i tett skog, går skillet mellom Østfold og Akershus.

Også på Gaupesteinen klatrer jeg til topps etter utsikt, men ser bare trær og bergvegger. Så er jeg da også i sentrum av et viltvoksende naturreservat, hvor en av Oslomarkas største graner står like i nærheten med en stammeomkrets på tre og en halv meter. Her er det gammelskogen som rår, og som sammen med rikt dyreliv og over snittet kupert terreng gjør området til en aldri så liten perle.

Da mørket kommer, brenner et bål på toppen av en lav høyde. Over meg glimter tusen stjerner. Bortsett fra kneppene i bålveden er natta stille. Det er ikke langt. Likevel føler jeg meg evigheter borte fra bussene, trikkene og resten av byens seigtflytende kaos.

Utdraget er hentet fra boka Oslos nære villmark, Cappelen Damm 2013.