Det er lufting hvert øyeblikk. En time ute i friluft

Jeg titter ut av vinduet. Foran vinduet mitt er det et stålgitter. Jeg ser at mørke tunge skyer har senket seg over Oslo sentrum, over Oslo fengsel. Noen få dråper treffer bakken og lager små mørke prikker på asfalten der nede på bakken. Det er lufting hvert øyeblikk. Et av dagens høydepunkt. En time ute i friluft med høye betongmurer rundt hele luftegården. Det banker på døren og en av betjentene åpner døren og sier med en blanding av kommando og et spørsmål: ”Luft”.

Det betyr at det er klart til lufting. Jeg tar med meg en jakke og det sammenleggbare sjakkbrettet, og begynner sammen med seksti andre menn fra alle verdens hjørner å bevege meg mot utgangen. Som på en flyplass må vi alle mann gjennom en metalldetektor, før vi sluses ut gjennom et nettverk av bur. Men her er det ingen smil fra vakre flyvertinner eller noen som ønsker deg god tur. Det er likevel helt fantastisk. Allerede i slusen ut til luftegården begynner regndråpene å falle litt flere og litt tyngre. Noen av de innsatte ser opp på himmelen og nøler litt før de snur og bestemmer seg for å gå opp på cellen igjen. Andre fortsetter og bestemmer seg for å trosse naturkreftene. Idet alle mann er ute, lukkes den tunge stålporten igjen. Det er som om himmelen venter på dette øyeblikket, for nå åpner himmelen alle kraner og regnet fosser ned. De tunge regndråpene virvler opp støvet fra bakken og gir den karakteristiske lukten jeg liker så godt. Jeg går bort til et av bordene og legger fra meg sjakkbrettet, og begynner å gå runder i luftegården. Ikke mye å skryte av, men gud så deilig likevel. Bare det å strekke på beina. Man sitter nemlig ikke inne, man ligger nesten hele dagen på cella. Tjuetre timer i døgnet på åtte kvadrat. Jeg går sammen med en kamerat. Vi sier ingenting, bare tar inn den friske luften og kjenner på dråpene som faller fra himmelen. Stillheten plager meg ikke, og jeg tenker tilbake på en annen tid da jeg satt i bilen til en kompis på vei ned Bogstadveien i Oslo, og vi stoppet på rødt lys. Vi hadde ikke sagt et ord på en god stund, og han snudde seg til meg og sa: ”Du vet det at første tegn på et godt vennskap er når stillheten ikke føles truende.”

Det går ikke lenge før vi hører et fjernt bulder, et varsel om hva som er i vente. Det rare er at over Holmenkollen er det helt skyfritt. Blå himmel. Kontrasten er enorm og jeg kan ikke la være å se symbolikken i at på utsiden av murene er det blå himmel. Men så tenker jeg at bak skyene så skinner solen alltid.

Dråpene kommer stadig tettere nå, og vanndammene tiltar i størrelse. Jeg kjenner formelig at luften dirrer idet det braker løs der oppe på himmelen. Lynet som flerrer over himmelen med det påfølgende braket. Bare noen få sekunder etter. Jeg klarer å telle et tusen, to tusen før det smeller. Og som om det er startskuddet, åpner himmelen seg enda litt til og vannet fosser ned. Jeg lukker øynene noen sekunder og kjenner hvordan de tunge regndråpene hamrer ned mot toppen av hodet mitt, skuldrene mine, armene mine.

Frihetens regn.

Jeg er klissvåt i løpet av noen få minutter, men det gjør ingenting. Jeg overgir meg til regnet og tar av meg T-skjorta. Jeg resignerer ikke, bare overgir meg til naturen, lever i nået, og føler og sanser med hele meg. Jeg ser over på Ola som går ved siden av meg. Han smiler fra øre til øre. Det lyner på himmelen, men denne gangen kommer jeg bare til et tusen før det smeller. Hele luftegården er nå bare en stor sølepytt, og jeg kan ikke la være å tenke tanken om hvis lynet slår ned akkurat her, så ligger jeg dårlig an.

De fleste andre innsatte samler seg nå foran porten og vil inn. De sparker og slår i porten, og gestikulerer til vakten i tårnet om at de vil inn. Ingenting skjer, og de innsatte river og sliter i porten og jammen får de den ikke opp. Så mye for sikkerheten. De minner meg om rotter som forlater et synkende skip. Det er bare ola og meg igjen i luftegården. Vi går i vann til over anklene, men fortsetter litt til. Mann eller mus. Jeg har ikke noe ønske om å gå inn ennå. Dette er en av de få mulighetene til å kjenne på skikkelig vær, på naturen. Det å kjenne naturen på kroppen på denne måten gjør at jeg føler meg levende på en måte.

Jeg får en ide. Jeg spør Ola om han har lyst til å ta et parti sjakk. Han ser først bare rart på meg, men skjønner at jeg mener det. Klart det, svarer han, og vi går bort og setter oss ved bordet. Vi setter opp brikkene. Jeg spiller svart, han hvit. Livets kontraster. Men jeg tenker at livet er mer grått. Det er sjelden svart eller hvitt. Tankene går til kone, barn, familie og nederlag. Skam, skyldfølelse. Tårene presser på, men det gjør ingenting, for regnet gjør at ingen ser tårene likevel. Jeg rister av meg de negative tankene og tenker at nederlag er bare en mulighet til å begynne forfra på en mer intelligent måte.

Jeg husker tilbake til hva en medfange sa til meg når jeg fortalte hvor mye jeg savner barna mine: ”Det vil være det første du tenker på hver morgen, helt til en dag hvor det er det andre du tenker på hver morgen.” Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, men det er i alle fall sant. Det lyner kraftig igjen, og jeg rives ut av melankolien. Jeg smiler når jeg sier til Ola: ”Dette må vi vel med sikkerhet kun kalle lynsjakk.” Vi ler godt begge to der vi sitter i regnet i bar overkropp, kliss våte og spiller sjakk alene i luftegården. Snakk om å være tilstede i øyeblikket.