Ørretfiske

Markfiskeren over alle markfiskere

Trond Andersson forholder seg til meitemark som Mozart forholdt seg til et klaviatur. Er du en markfisker som ikke får napp, er du dum hvis du ikke leser videre.

På den slitte tømmerveggen på fiskebua hjemme henger det ei bambusstang på fire gamle, håndsmidde spiker. Vær og vind har herjet med den så lenge at den nesten går i ett med tømmerveggen.
Snella reddet jeg fra ødeleggelse for lenge siden, det var en marksnelle av det klassiske «knarr-slaget». Nå har den kommet innomhus hvor den har fått en hedersplass. Men deler av snøret henger fortsatt igjen på stanga. Det er et nedslitt mørkegrønt marksnøre med kraftig fortom. Ytterst sitter en langskaftet krok av type Aberdeen nr. 6.
Slik har markfiske blitt utøvd her til lands i mange generasjoner. Med robuste stenger og tunge søkker som skulle gi lange kast, og tykke sener for å forhindre at ørreten sleit seg. Store kroker, gjerne med flere mothaker, skulle feste seg godt i fiskekjeften. Snella måtte ha så kraftig brems at man kunne sveive ørreten hurtig inn med rå makt.
Etter at marken var kastet så langt ut på vannet som mulig, ble stanga plassert i en klyft (trepinne i y-form). Så var det å sette seg ned å vente på at ørreten fant det formålstjenlig å smake på marken.
Mange ørreter har blitt tatt på denne måten. Men denne tradisjonelle formen for markfiske overser noen viktige kjennetegn ved ørreten, og særlig stor ørret, i tillegg til at den kommer i konflikt med moderne praksis med fang og slipp.

Foto: Fra boka

Det aktive markfisket
Vi vet at mark vanligvis er det beste ørreten vet. Selv om marken liker litt fuktige omgivelser, er ikke vann og elver dens naturlige tilholdssted. Det er uheldige omstendigheter som har bragt den i en slik tragisk situasjon.
Når vi fisker med mark, blir det derfor vår oppgave å imitere markens desperate kamp mot drukningsdøden. Skal vi klare dette må vi være i bevegelse både med kropp og utstyr langs elver og vann.
Ørreten er mistenksom og lettskremt av natur. Derfor bruker vi lette stenger, små sneller, tynne sener, lette søkker og små kroker. Slik presenteres også marken så naturlig som mulig.
Mange stiller seg skeptisk til bruk av tynn sene og små kroker til markfiske. Til fluefiske er det derimot ingen som reagerer på bruk av små kroker og tynne fortommer. Vanetenkning gjør at vi lett glemmer at vi jakter på de samme ørretene, enten det er en mark eller litt dubbing og fjær på kroken. Men det er ingen grunn til å bruke kraftigere utstyr til markfiske.

Foto: Fra boka

En god venn
De siste åra har jeg gjort det til en ubrytelig regel å bruke en bestemt stang til årets første kast. Det er en 10,6 fot Fenwick Legacy som jeg kjøpte i 1996. Det skjedde under en stangdemonstrasjon ved Tinnåas bredd. Straks jeg fikk den i nevene skjønte jeg at dette var «min stang». Det var ikke engang nødvendig å prøvekaste med den. Alt føltes riktig. Den balanserte som en linedanser og hadde aksjon som en hallingdanser, men ryggrad nok til å kjøre selveste gromørreten. Haspelstang av karakter, men bygget opp rundt et spenstig fluestangkonsept. De ti stangringene hadde så vakre surringer at de framstod som håndlaget. Korkskaftet var langt og akkurat passe tykt for mine hender, og den hadde løst snellefeste. Endelig kunne jeg plassere snella nøyaktig på balansepunktet, uansett hvilken snelle jeg valgte.
Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke kjøpte flere stenger den dagen, for nå er de helt umulig å oppdrive. Tro meg, jeg har prøvd. Derfor brukes denne stanga kun ved helt spesielle anledninger. Slik som nå – til årets første kast.

Trolske plask
En fiskekamerat er grunneier til en meget god elvestrekning. Heldigvis for meg begynte han å kjenne abstinensen tidlig dette året. Allerede i slutten av april inviterte han til årets første møte med den spennende ørretelva. Jeg takket selvsagt ja til denne muligheten til et tidlig møte med vårørretene.
Det var høst sist vi fisket her. Da kjempet ørretene om gunst og gyteplasser. I kveldsola utførte ørretene gedigne hormonsprang som de avsluttet med høylytte plask. Etter at mørket hadde lagt seg, kunne vi fortsatt høre den mystiske aktiviteten ute i elva. Siden har mange måneder passert og igjen står vi forventningsfulle ved den samme elvebredden.

Foto: Fra boka

En vakker elvestrekning
Det er siste dagen i april og elva flyter brei og tung foran oss. To par øyne myser håpefullt mot den skinnende vannflata, men de finner ikke det de leter etter. Ikke et eneste vak er å se. Jeg tar på meg polaroidbrillene for bedre å oppdage andre bevegelser som kan indikere ørret. Men elva gir meg ingen tegn.
Noen meter nedstrøms bryter to store steiner vannflata og bak dem dannes det kraftige strømpartier. Det rolige vannet blir forvandlet til oksygenrike matfat. Nøyaktig slik de store ørretene vil ha det.
Djuprenna, som egentlig ikke er så djup her, har gravd seg ned omtrent midt i elva. Derfor kan strekningen fiskes fra begge sider. Vi skal fiske fra sørbredden, eller vestsida som vi sier her.
Store trær strekker greinene sine utover vannflata. I dag gir de elvas beboere trygge skjuleplasser. Seinere, når løvet har sprunget ut og insektlivet våknet, faller delikatessene ned til ventende ørretkjefter.
Flere steder vokser det starr og siv langt ut i elva. Slike elver kan ikke fiskes fra bredden. Nei, her må ørreten møtes i sitt eget element. Det er bare å dra på seg vaderne først som sist...

Landskapet rundt
Mot vest og nord sperres utsynet av grankledde åsrygger. Det eneste som løser opp den mørke ensformigheten, er noen snauhugster og enkelte slåtteteiger. Gamle, solsvidde tømmerløer ligger i utkanten av teigene.
Bak meg, mot sør, strekker skogen seg helt opp til snaufjellet. Fortsatt kan jeg skimte snøflekkene øverst i lia.
Den store vårflommen har latt vente på seg. Langs elvebredden og langt innover land ligger det tett med dødt gras og greiner som tydelig viser størrelsen på storflommen sist sommer.
Elva oppløser seg i et langstrakt vann, og på begge sider av innoset ligger det store våtmarksområder med et rikt fugleliv.
Bjørka har fått museører, men jeg kjenner et kaldt værdrag. Snøen ligger enda djup inne på Hardangervidda.

Lytt til elva
Ørreten skiller ikke dramatisk mellom flue og mark. Derfor har jeg, som regel, med meg både flue- og markstang. Jeg vet at ørreten vil ha mest mulig føde på den enkleste måten, og den kunnskapen benytter jeg meg av. Vi er noen skikkelige opportunister begge to.
Elva er iskald og hurtigflytende, og det gjør stangvalget lett for meg. Under slike forhold er overflateinsekter et sjeldent syn, og ørreten leiter derfor etter maten sin nærmere bunnen.
Insektlarver og nymfer er viktig ørretkost, og fluefiske med en fortynget nymfe på fortomsspissen kan gi gode muligheter for fangst. Men akkurat nå forteller erfaringen min at jeg skal fiske med mark. For en mark som kommer lokkende med strømmen, er som regel ørretens førstevalg. Og nygravd skogsmeitemark har jeg nok av.
Jeg har sett meg ut noen lokkende strømkanter bak en stein og plasserer meg i forhold til den. Det iskalde elvevannet trenger gjennom fleece-undertøy og fem millimeter neopren da jeg vasser utover. Huttetu ... Dette blir kaldt.

Så er sesongen i gang
De fleste bøker om elvefiske hevder at kastene skal presenteres oppstrøms. Grunnlaget for den teorien er kunnskapen om at ørretene står vendt mot strømmen, og på den måten unngår fiskeren å bli oppdaget av ørreten. En helt korrekt teori, men det er ikke alltid at det fungerer i praksis. Slik som nå. Det første kastet må jeg plassere svakt nedstrøms for å få en riktig vinkel inn i strømmen.
Svuuusj, plask ... og marken treffer der den skal, helt ytterst i strømkanten. Vannet tar tak og tvinger marken hurtig nedover mot bunnen. Det tar bare noen sekunder før jeg ser noen velkjente bevegelser i stangtuppen. Forsiktige, men ikke til å ta feil av. Dette er ikke steinene på elvebunnen som prøver å lure meg – nei, dette er en lys levende ørret!
Et litt kraftigere drag i stangtuppen og jeg gjør tilslag. Ikke så hardt at kroken nappes ut av ørretkjeften, men nok til at den festes. Så stopper snøret. Står stille noen sekunder før det sakte begynner å bevege seg oppstrøms. Fisken er tydeligvis usikker på hvordan situasjonen skal tolkes ... Noe vi faktisk er to om. Jeg sjekker at bremsen er justert riktig, for det som skjer ute i elva viser med all tydelighet at dette er en stor ørret. Slike fisker må kjøres forsiktig. Hard motstand fra bremsen vil hjelpe den til å frigjøre seg.
Hvor stor er den? Nysgjerrig utfordrer jeg fisken med et par prøvende innsveiv på snella. Tilbakemeldingen er tydelig nok. Fisken tverrsnur og foretar et voldsomt utras!
«Er det stor fisk?»
Anders har kommet opp bak meg og følger årvåkent med.
«Ja, den er stor, men jeg har ennå ikke sett den», svarer jeg.
Ikke før har jeg uttalt ordene så kommer fisken opp i et høyt, selvsikkert sprang og viser fram en muskuløs og sølvblank kropp. Et utbrudd kommer fra Anders. Jeg har mer enn nok med å følge med på fiskens påfunn, for nå og i de kommende minuttene er det den som skal bestemme tempoet. Halefinna skjærer gjennom vannet bare ti meter fra meg. Så tverrvender den og forsvinner langt nedover elva. Fiskens bevegelser er kjappe og intensive. Slik ørretadferd misliker jeg sterkt. Kan den kjenne at krokfestet er i ferd med å slippe? Har den øynet en mulighet til å slippe fri?
Anders sier noe, men jeg oppfatter ikke ordene. Nå forsøker jeg et gammelt triks som har hjulpet meg tidligere: Jeg drar ut litt sene fra snellespolen med handa. Den lille løsslakken kan lure ørreten til å tro at den er fri. Forsøket virker øyeblikkelig og fisken gjør et langt utras mot den andre bredden. Nå begynner den å bli sliten, og den avsluttende delen av kampen kan starte.
Under vadestøvlene har jeg bare glatte, runde steiner, og det er grunt. Jeg misliker tanken på å lande ørreten akkurat her. Sakte begynner jeg å vade nedstrøms mot en langgrunn vik uten store steiner. Der er det til gjengjeld djup mudderbunn og bevegelsene mine må være rolige for ikke å hvirvle opp for mye mudder. Uten sikt blir muligheten for å lande fisken kraftig redusert. Samtidig må jeg konsentrere meg til det ytterste for å holde snøret stramt.
Fisken nærmer seg og jeg ser at den begynner å bli sliten, men jeg lar meg ikke lure et øyeblikk. Slike skapninger har alltid krefter til et siste utras ... og det kommer eksplosivt – bestandig!
Endelig er det på tide å gripe etter håven. Jeg strekker den fram og med et raskt grep får jeg håven under fisken og løfter den hurtig opp. Stanga får en liten vipp, det er nok til at krokfestet slipper og fisken er fri, men – heldigvis for meg – ørreten ligger trygt nede i håvmaskene.
Inne på land tar jeg fram vekta og pila stopper på 1,6 kilo. Ikke dårlig for årets første hallingdalsørret, og at den tok marken på det første kastet er ganske enkelt utrolig!

Foto: Fra boka
Foto: Fra boka