Fluefiske

Ørretene i Delaware River

Jeg skulle tilbringe to år i New York City. Jeg trengte et mål for å komme meg ut av byen. Så hvorfor ikke gi østkystens mest berømte ørretelv et forsøk?

Ingen form for fiske er mer oppslukende enn tørrfluefiske etter ørret i stilleflytende elv. Spillet mellom fiskeren og fisken i slike omgivelser kan være vanskelig og frustrerende, men det trekker deg likevel inn i en tilstand hvor verden blir enkel og friksjonsløs. Tiden opphører. Alle tanker og sanser smelter sammen og retter seg inn mot den vakende ørreten du har foran deg.
Hva er det ved dette fisket som gjør det så oppslukende? Det dreier seg om å få utløp for et primitivt jaktinstinkt, men ikke bare om dette. I tørrfluefisket tvinges jaktinstinktet inn i et sivilisert rammeverk. Du må forholde deg til regler som skal sikre et slags fair play mellom fisk og fiskeren, til regler som skal hindre at fisken dør eller påføres unødig lidelse og til estetiske normer. Jo mer fisket innrammes av slike normer og regler, jo mer får det preg av å være et ritual, hvor forholdet mellom naturen og det menneskelige dramatiseres.
Gjennom årene har jeg hatt mange fine stunder med fluestanga under insektklekkinger ved fjellvann og ved vann i Oslomarka, men elvetørrfluefisket drøyde det likevel lenge før jeg kom i gang med. For vanskelig og utstyrskrevende, trodde jeg. For langt å reise for kan hende å tilbringe dager uten å støte på en vakende fisk. Da jeg først leste om ørretfisket i de øvre løpene av Delaware River sto det derfor ikke klart for meg at jeg skulle komme til å tilbringe mye tid ved elva.
Delawareelva er kjent for å ha det beste og mest krevende tørrfluefisket på USAs østkyst og alle som uttalte seg om emnet gjentok det samme budskapet: for ha håp om å overliste de sky Delawareørretene kreves god insektforståelse, lange og presise kast og perfekte presentasjoner av flua. Alt dette er ferdigheter jeg mistenkte at jeg ville komme til kort på. Men jeg skulle tilbringe to år i New York City, i dagsturavstand fra elva, og jeg trengte et mål for å komme meg ut av byen fra tid til annen, så hvorfor ikke gi det et forsøk?

Første møter med elva
Den første turen gikk til Delawares East Branch, som renner gjennom en bortgjemt dal, hvor stillheten blir påtrengende når du kommer rett fra storbyen. Dette var i april, mens trærne ennå sto bare. Elva var flomstor og kald og jeg vendte hjem om kvelden uten å ha sett snurten av en fisk.
Jeg prøvde igjen et par uker senere. Nå var dalen innhyllet i grønn frodighet og tidvis måtte jeg bane meg vei gjennom en bakkevegetasjon som sto høyere enn mitt eget hode for å finne fram til elva. Insektklekkingen var i full gang og flere steder støtte jeg på vakende fisker. To av dem lot seg lure til å ta flua jeg serverte, men begge gangene ble jeg for heit i tilslaget og nappet kroken ut av fiskekjeften før den rakk å feste seg. Om ikke annet så ga det meg troen på at det var mulig å fange en av disse fiskene.
På den neste turen, befant jeg meg vadende i en grunn kanal, et sted hvor elva deler seg i to rundt en øy. Lyse Hendricksondøgnfluer kom seilende nedover vannflaten i tiltakende mengder. Rundt meg i det glassklare vannet kunne jeg se digre ørreter sige oppover og nedover i strømmen mens de beitet på insektene. Ved å unngå alle brå bevegelser, viste det seg at jeg kunne komme på nært hold av fiskene. Jeg minimerte kastingen og konsentrerte meg heller om å gjøre alt rett de gangene jeg la snøret på vannet.
Belønningen kom etter flere timer, da flua sank under med et plopp kun et par stanglengders avstand fra stedet hvor jeg sto. Denne gangen døyvet jeg tilslagsrefleksen og gjorde en kontrollert oppstramming av snøret. Et kvarter senere lå en vakker fisk på halvannen kilo i håven.
Etter at jeg hadde sett ørreten gli velberget ut i strømmen igjen, satte jeg meg i gresset på bredden, med en følelse av at en forandring hadde inntruffet i verden. Hva nå, tenkte jeg, ingen fiskeopplevelser jeg har i vente kan overgå dette. Skal jeg like godt pensjonere meg fra ørretfisket?
I bilen på vei hjem ble det til at jeg tenkte mer på ørretene jeg gikk glipp av enn den jeg fanget og de tankene fortsatte i dagene som fulgte. Det ble tydelig at det ikke var nok med den ene drømmefisken. Jeg ville ha flere. Derfor ble det enda en tur til Delaware, denne gangen til elvas West Branch, og på den den turen landet jeg seks store fisker. Men heller ikke det var nok. Snarere var det som om fangstbegjæret tiltok for hver eneste ørret jeg fanget. Etter at jeg innså det, var det ingen vei tilbake. Jeg tilbragte all min ledige tid ved elva, og når jeg ikke var der, så var jeg der konstant i tankene.

Det amerikanske fluefiskets fødested
De øvre løpene av Delaware snor seg mellom åsryggene i Catskillsfjellene, på grensen mellom delstatene New York og Pennsylvania. Å kalle disse åsryggene fjell, krever litt velvilje, men de er vitterlig en del av Appalachene, fjellkjeden som strekker seg gjennom det østlige USA fra Georgia til grensen mot Canada. Landskapet er kledt i et sammenhengende løvskogdekke, som fortsetter så langt du kan se i alle retninger. Fra motorveien virker skogen ugjennomtrengelig, men i virkeligheten er det ofte fint turterreng under de høye trekronene.
Catskills anses av mange som fødestedet for det amerikanske fluefisket. Framveksten av denne friluftstradisjonen i regionen er fremfor alt forbundet med elver som Beaverkill, Esopus og Neversink. Delaware har en kortere fluefiskehistorie, men dersom målet ditt er å oppleve tørrfluefiske i verdensklasse er elva et klart førstevalg. Etter annen verdenskrig startet byen New York arbeidet med å anlegge to drikkevannreservoarer i den øvre delen av vassdraget. Siden anleggene ble åpnet på 1960-tallet, har det østre og vestre løpet av Delaware blitt forsynt av kaldt vann tappet fra dypet av reservoarene. Dette forvandlet elvene fra å være tilholdssted for småmunnet bass og andre varmtvannselskende fisker til et perfekt ørrethabitat.
Særlig det vestre løpet av elva har en enorm tetthet av ørret og blant disse finnes det mange eksemplarer på tjue tommers lengde eller mer, som er målet fiskerne her trakter etter. Fisketettheten skyldes ikke bare at ørreten trives i det kalde elvevannet, men næringsgrunnlaget den har i en overflod av vanninsekter, deriblant en rekke døgnfluearter. Klekkingen av Hendricksondøgnflua pleier å inntreffe i starten av mai måned og deretter følger den store March Brown og de enda større Green Drake og Brown Drake. Ut over sommeren er det særlig Blue Wing Olive- og Sulphurdøgnfluene som gjelder.

Spillet med fisken
De første kilometerne under reservoaret renner West Branch gjennom et landskap som er mer utstrakt enn vanlig i Catskills. Her er elva som en western spring creek: femti-seksti meter bred, grunn og stilleflytende. Min favorittplass i elva er i dette området, ved utløpet av en av dens berømte «pools». Ved hølen lengre oppe samler det seg ofte mange fiskere, men sjelden eller aldri tar noen av dem turen ned til utløpet og kanskje er det ikke så rart. De færreste vil se for seg at strekket, som for det meste er knedypt eller grunnere, kan huse fisk av noen særlig størrelse. Like fullt står det alltid stor ørret her.
En kamerat og jeg kom over stedet ved en tilfeldighet. Da vi tok oss oppover elva på vei mot hølen, oppdaget vi flere vakende fisker i utløpsstrekket. -Det der må være pen fisk, sa Joakim, mens vi sto og betraktet opptrinnet. Vi ble værende på stedet i tre dager. Senere, vendte jeg stadig tilbake til utløpsstrekket. Først fisket jeg kun i dyprenna i skyggen av en treklynge langs den ene bredden. Etter hvert lærte jeg at fisken kunne stå overalt på strekket, i sømmer og knapt synlige bakevjer i strømmen. Igjen og igjen lærte jeg at bare man er tålmodig nok, finner den rette flua og presenterer denne for fisken på rett måte, så er sjansene gode for å komme i kast med en tjuetommers Delawareørret.
Fortryllelsen over å fange en stor ørret slutter aldri å inntreffe, men etter hvert som jeg ble vant med opplevelsen, ble jeg mer opptatt av hvordan jeg fanget fiskene enn bare av å klare å fange dem. Noen av reglene jeg begynte å etterleve er allmenne blant fluefiskere, mens andre er mer å regne som personlige påfunn: kun tørrfluefiske, selv om ørreten for det meste beiter på nymfer og annen åte som befinner seg under vannskorpa; kun dagfiske, selv om nattfisket ofte er mer effektivt. Jeg ble opptatt av hvor i elva jeg fanget fisken og når på sesongen: bedre å kroke en ørret på kloss hold på grunna enn å ta den i dyprenna med hele snøret ute; bedre å gjøre det midtsommers enn på forsommeren.
En gang i mai måned, under et Hendrickson spinnerfall, kroket jeg seks store fisk i løpet av to timer. Da ga jeg meg, selv om ørreten fortsatte vakfesten. Det kjentes som jeg forbrøt meg mot en overenskomst med fisken om hvordan spillet oss imellom skal fungere. Ørreten har selvfølgelig ingen ide om at den deltar i et ritualisert spill med fiskeren, selv om det noen ganger kan virke sånn. Så lenge fisket er vanskelig, lever forestillingen om at det er et spill mellom jevnbyrdige motstandere. Når ørreten gyver løs på hva enn du måtte servere den, bryter forestillingen sammen og fisket blir mekanisk og uinteressant. Men dette skjer bare unntaksvis i West Branch og aldri ut over sommeren.
I midten av juni, etter at de har blitt forsøkt fanget i ukesvis og kan hende havnet i håven en gang eller to, er ørretene blitt krokskye. Insektklekkingene fortsetter imidlertid og ørreten fortsetter å spise insekter fra overflaten. Fra da av er fisket på sitt mest oppslukende.

Sommerfiske
Det er i starten av juli. Herman og jeg ankommer utløpsstrekket på formiddagen en strålende dag med nesten skyfri himmel. På vår side av elva har strømmen skåret ut en smal øy langs bredden som er dekket av skulderhøyt sivgress. Vi setter oss til på min faste utkikksplass på øya og speider ut over vannflaten etter fisk og insekter. Foreløpig er det kun noen få Sulphurdøgnfluer å se på vannet. Den gule fargen gjør det takknemlig enkelt å oppdage insektene når de sitter nyklekkede på vannet og venter på at vingene skal bli tørre nok til å fly.
En time passerer. Fortsatt er det ingen aktivitet å se på vannet. Vi får tiden til å gå ved å spise matpakkene våre. Vi smaker på det lokale mikrobrygget. Forteller fiskehistorier
Hvor mye tid har jeg brukt på å myse ut over vannet på dette stedet mens jeg venter på at ørreten skal innfinne seg? Noen ganger timevis i strekk, slik at omgivelsene flyter nedstrøms i takt med elva når du løfter blikket fra vannflaten. På dager hvor fisken ikke er i humør blir det kun med speidingen, men selv da er ikke turen forgjeves. Speidingen etter vak er en mental omstilling som inngår i fiskeritualet. Du tømmes for alle kryssende hverdagslige tanker. Fylles av lyden og lukten av elva, av elvas livsrytme og av det monomane fangstbegjæret.
- Der var den!
Nedenfor en treklynge på motsatt bredd, har en huseier anlagt en gressplen helt ut til vannkanten. I den blanke vannet utenfor gressplenen kan man se tydelige vakringer etter en fisk som har spist fra overflaten. Nok en fisk viser seg, denne gangen litt lengre nedstrøms, og enda en. Vi gjør oss klare.
En stein som stikker opp av vannet midtveis i elva er et fint utgangspunkt for å avfiske strekket utenfor gressplenen. Jeg blir stående og se på at Herman forsiktig vader ut til steinen, før jeg beveger meg lenger oppstrøms. Nå ligger det tett med gule fluer på vannet. Ofte er det som om de triller bortover vannflaten, når de kantrer eller feies av sted av et vindkast. Innimellom stiger ferdigtørkede fluer rett til værs. Det er en risikabel ferd, for mange av dem blir snappet opp i lufta av fugler som har samlet seg på stedet. Fuglene kommer susende fra side til side over vannet mens de holder etegilde på insektene. Av og til kommer svaler i lav glideflukt og plukker insekter fra vannflaten.

Ørreten på grunna
Snart vil angrepene på døgnfluene komme nedenfra, fra ørreten. Men hvor? Jeg kan ennå ikke se tegn til fisk i elva her hvor jeg står. Mens jeg speider over mot dyprenna på andre siden, blir jeg var en bevegelse i vannet kloss på meg selv. Enda en gang skjer det og nå er det tydelig at det var et vak.
Når jeg får fokusert blikket, kan jeg se ørreten, som står i knedypt vann fem-seks meter fra meg. Det er en diger fisk. Den står med dirrende finner og med hodet vendt oppover mot overflaten, åpenbart i jaktmodus. Nok en av de gule døgnfluene kommer seilende. Rolig stiger ørreten til overflaten, lukker munnen om flua og synker under igjen, uten en lyd og uten å etterlate seg så mye som en boble i vannflaten.
Hadde det ikke vært for at jeg har opplevd det før, ville jeg ikke trodd det var mulig å komme så tett på en stor vakende ørret. Fisken kan tydeligvis ikke se konturen min der jeg står med en vegg av sivgress i ryggen og nå gjelds det å ikke gi slipp på den fordelen. For mye veiving med stang og snøre vil skremme fisken. Flua må plasseres på vannet i en enkelt sammenhengende bevegelse. Med en tiltagende ringelyd i ørene og galopperende hjerte lirker jeg forsiktig snøre av snella og gjør klart til å kaste.
Kastet blir for kort. Flua flyter forbi fisken en halvmeter unna mens den er oppe og vaker igjen. Jeg drar ut mer snøre og prøver et nytt kast, men når jeg skal legge flua på vannet butter det imot. Kroken har hengt seg fast i gresset bak meg. Typisk! Forsiktig beveger jeg meg opp til stedet hvor flua henger og får løsnet den.
Da jeg er tilbake på plassen, har fisken sluttet å vake og jeg kan ikke lenger se den i vannet. Ble den skremt av romsteringen etter flua? På nytt får jeg lagt flua på vannet, litt lengre ut denne gangen. Jeg følger flua på ferden nedover med blikket mens den duver over små nakker og sømmer i strømmen. Jeg ser fiskesnuta komme opp av vannet og forsvinne under igjen med flua, venter det nødvendige øyeblikket, før jeg gjør en forsiktig oppstramming av snøret. I et sekund eller to er det motstand i andre enden. Så slipper taket og flua spretter opp av vannet og lander ved føttene mine.
Jeg blir stående uten helt å vite om jeg skal ergre eller glede meg. Jeg gjorde jo alt riktig. Beholdt roen når det klussa seg til med flua i bakslengen. Kontrollert tilslag. Noen ganger er ikke det nok …

Forløsningen som uteblir
Lenger ned i elva ser jeg Herman komme vadende inn til land. Han har fått krøll på fortommen og trenger en ny senespiss. Det er flere fisker som vaker utenfor gressplenen, forteller han, men de er vanskelig å få til å ta. Han har prøvd å signalisere til meg at det vaker fisk i partiet over steinen midtveis i elva, men jeg har vært for opptatt med ørreten på grunna til å ense han.
Store vakringer viser at fiskene på oversiden av steinen ennå holder det gående. Det er minst tre ørreter som vaker på rekke nedover i strømdraget. Ingen tid å miste, jeg får gruble over ørreten på grunna senere. Jeg rusler nedover mot steinen og siger så forsiktig lengre og lengre ut i strømmen til jeg er på kastehold. Det går ikke lenge før jeg får kroket en av fiskene.
Fisken fyker først kraftfullt rundt på grunna, hvor den er som en plog i vannet. Så finner den veien mot dyprenna, i et langt utras, og blir stående der og stange. Da jeg setter press på den, setter ørreten kursen nedstrøms i et nytt langt utras og fortsetter utfor stryket ved enden av utløpsstrekket. Med tynn fortom og spinkelt utstyr er det lite annet å gjøre enn å legge på sprang etter. Først hundre meter lenger ned i elva, et sted hvor strømmen roer seg, får jeg stagget fisken. Herman har kommet til for å hjelpe med håvingen. Hver gang ørreten ser håven nærme seg, setter den avgårde i vill fart. Men utrasene er kortere nå og til slutt glir fisken over på siden og lar seg føre inn i håven.
Det er en hunnfisk på nærmere tjueen tommer. Noen Delawareørreter er velgjødde som griser, mens andre er slankere elvefisker. Hunnfisken hører til blant den siste typen. Jeg foretrekker elvefiskene, selv om de gjør mindre utslag på vekta. De virker villere. Heller ikke denne gangen unngår jeg at det blander seg en følelse av skuffelse i gleden når kampen er over. Skuffelsen inntreffer alltid, samme hvor stor og vakker fisken måtte være. Forløsningen du ventet på uteblir. All denne anstrengelsen, bare for å slippe fisken tilbake til livet. Men det ville vært det samme om jeg hadde drept den og spist hvert gram av den. Du kommer aldri i mål. Det eneste som kan stille fangstbegjæret, er å fortsette jakten.
Jeg løsner kroken og løfter fisken ut av håven, betrakter den et øyeblikk og leter etter belønningen, før jeg senker den ned i vannet. Ørreten er fortumlet og må holdes opp mot strømmen en stund før den kommer til hektene. Så spreller den seg ut av grepet mitt og setter fart mot dypere vann.
Nok en ørret fra Delawares West Branch å minnes.
Måtte det ikke bli den siste.