Opprørets time

Dere har forhandlet om min fremtid i hele mitt liv. Jeg er født på starten av 90-tallet, noe som snart gjør meg for gammel til å være med i Natur og Ungdom, men som gjør meg dreven når det kommer til å leve i klimaforhandlingenes tiår. For helt siden det hele starta i Rio de Janeiro i 1992 og til i dag, har resultatene latt vente på seg.

Hovedgrunnen til at klimaforhandlingene har stått i stampe og havarerte i København i 2009, er skillet mellom rike og fattige land, og den enorme forskjellen i historisk ansvar.

USA, EU og Norge kan sette målene ut fra hva vi anser som mulig å gjennomføre – men konsekvensen av at vi ikke setter ambisiøse nok mål er at andre land må ”ta resten”. Og dessuten ta konsekvensene av klimaendringene, som stort sett vil ramme de som har minst skyld for at temperaturen øker.

Det er land som i dag ikke har rukket å forurense. Som ikke fant olje på 60-tallet. Som har en enorm befolkning som de ønsker å løfte ut av fattigdom.

I klimadebatten glemmer vi ofte at vi bare har én atmosfære. Jo lavere klimamål Norge, USA og EU setter, jo mer av ansvaret for framtidas utslippskutt legger vi over på de som har minst ansvar for de utslippene som har vært.

"Klimaavtale” har gått fra å være noe som er bindende, som tar utgangspunkt i det som trengs, til å bli noe mindre tydelig og udefinert – en liste over det alle verdens land ønsker å bidra med.

Til nå har det blitt meldt inn klimamål som vil gi oss en nesten tre grader varmere verden. Det vil få enorme konsekvenser for mennesker over hele verden, enten de lever i lavlandet i Bangladesh, i tørkerammede California eller på Afrikas Horn. Ikke la noen fortelle deg at ”suksess i Paris” er at vi i det hele tatt får til en avtale – suksess må være at vi får en avtale som gjør nok.

Jeg tror likevel det er håp. For det vi kan få i Paris er et gulv. Et gulv som må bli steinhardt.
Som meisler fast at det fremdeles er de rike landene som har hovedansvaret for å kutte verdens klimagassutslipp, for å legge penger på bordet og å betale for det enorme historiske ansvaret vi har gitt oss selv, gjennom 200 år med olje-, kull- og gassbonanza.
Som slår fast at klimaproblemet er noe vi har et felles ansvar for å løse, men at noen har mer ansvar for det enn andre. Og at det er et ansvar de er villige til å ta. Og som anerkjenner at ambisjonene skal opp, at det vi har i dag ikke er nok.

Det viktigste er likevel at vi må bli enige om å la olja ligge. Når vi drar hjem fra Paris er det diskusjonen vi må starte. Og vi må starte den her i Norge – verdens rikeste land.

Derfor er jeg i Paris for å demonstrere. For å gå i gatene. Og for å si ifra. For vi er et godt stykke fra at Paris blir det klimaet trenger. Det virkelige arbeidet starter etterpå. Men det skal ikke stoppe oss fra å kreve det som trengs.

Få de viktigste Harvest-sakene i vårt nyhetsbrev hver fredag