Hage

Oppgjør. Innvintring.

I de sene høstkvelder går jeg hvileløst fra stue til stue, og klarer ikke å la være å ta et oppgjør med mitt hageår. Hva gikk galt i år?

Plutselig en dag har høsten vært så lenge i hagen at det er på tide å gå ut og grave opp alle løkene og knollene og få dem i hus, trygt og godt, tørre nedentil og oventil, og plassert på et frostfritt sted i kjelleren, like ved vinkjelleren, eller varmvannstanken, eller snekkerboden. Frosten er i sin komme, og jeg sitter og leser min Vergil og jeg blar rastløst som høstvinden gjennom Georgica eller annen oppbyggelig litteratur om livet i provinsen, innimellom de større øktene med bestilling av tulipaner og grov grus som underlag i løkbedene.
Jeg har fått denne uroen over meg, og i de sene høstkvelder går jeg hvileløst fra stue til stue, og klarer ikke å la være å ta et oppgjør med mitt hageår. Hva gikk galt i år? Var jeg for gavmild med nitrogengjødselen i Astilbe-bedene? Skulle jeg ha kølet på med kalium på Eucomisene, slik at løken fikk en bedre avmodning og innvintring? Tankene strømmer på, omtrent som pengene ut av bankkontoen etter hvert som alle løkbestillingene blir trukket fra min skrantne konto.
Etter uker med denne uroen, mens været er solmildt og gavmildt, eller trassig og hissig og regnvått og slafsende, slik at jorden blir sølete, skjer det. Jeg får vissheten, den som en erfaren hagemann alltid venter på. Får man ikke vissheten, har man ikke ventet tilstrekkelig lenge. Jeg blir rolig, og den natten sover jeg tungt og godt, etter å ha lest et godt kapittel i Graham Stuart Thomas´ bok om Plants for Ground–Cover, utgitt i 1970. Neste morgen styrter jeg ut i hagen, med spadegreip og spade og trillebåre og potetbøtte i stålnetting og aviser og isoporkasser og grønnsakkasser og etablerer meg med noen kanner kaffe og mat ved hagebordet.

Innvintringen.
Ikke staudene, ikke alle løkene, men potetene og sjalottløken, de ulike typer Begonia som dyrkes i bed og i bøtter, gjerne sorte murerbøtter i myk plast, Afrika-liljene, Galtonialøkene, Eucomisene, Gladiolusene, Abyssinerliljeknollene, georginene, Nerinene, Amarinene, Criniumene, og alt det andre man har stående, hist og pist, i full sol, i et forglemt hjørne, i et trekkfullt hjørne eller på et opplendt sted mot vest. Kanskje det er på tide å høste inn eplene også, eller pærene som ennå henger der på grenene, men så kommer jeg på at man ikke kan telle sammen epler og pærer, det blir et galt regnestykke, så jeg skutter meg, i redsel for å ha fornærmet regnemesteren i meg, og går løs på bæringen.

Jeg spar opp de store røttene, og legger dem forsiktig oppi kassene. Denne dagen er tørr og fin og slik har det vært en hel uke og vel så det, så den tørrre jorden drysser lett og ledig av røttene, jeg slipper å måtte bruke vann og hageslange for å få bort jorden. Det er de blottede røtter og løker som kommer inn i kjelleren denne dagen, siden jeg er så heldig med været. Litt aviser i bunnen av kassen, jeg kutter skarpt og ikke alltid like elegant av stilken og løvverket, siden jeg strengt tatt er litt bløthjertet. Det er mange planter som om høsten opplever sin andre høst, hadde de vært svaner, kunne man snakket om svanesang, men fenomenet er mer prosaisk i sin natur. Enkelte vekster som kommer fra sørligere breddegrader føler seg mer hjemme når nettene blir lengre, slik de er der hjemme, for eksempel i Natalfjellene i sør-Afrika. Derfor blør mitt hjerte når jeg kutten den voksterlige stilk, med sine bugnende blomster, litt for tidlig, for eksempel i oktober, som jo er oktoberrosenes måned. Det hender jeg må lese et dikt av Olav H Hauge, om sigden i stål som skjærer seg gjennom apalveden eller det som verre er, for å stålsette meg for denne del av innhøstingen. Grøden må i hus med det som skal til for å få det til, og det er brutalt å kutte ned alt det grønne.

Bortsett fra, jeg vil her tilføye selvsagt, det er jo noe alle hagefolk vet, at man trenger ikke kutte ned alle geraniene man har stående ute. Det er bedre å ta de inn i potter og kar og heller ta toppene som nye stiklinger i januar eller februar. De overlever fint i en mørk kjeller med noen få plussgrader, så lenge de står tørt. Det beste er selvsagt to-tre timers belysning fra noen lysstoffrør, det setter jo også Clivia-plantene og de eviggrønne afrikaliljene pris på.

Innvintringen er ekstra intrikat for noen arter, for eksempel for Hippastreum-artene, populært kalt amaryllis. Selv om tilsynrådet for plantenavn har plaget meg, og sendt meg slemme brev, liker jeg best navnet amaryllis. Ridderstjerne heter den på norsk, men det finnes jo ikke riddere i Norge, så jeg betrakter dette navnet som gammelmodig, noe som viser til middelalderdiktningen i Setesdalen, med brur og bur og kniver og stev. Alle vet jo at man ikke dyrket amaryllis i Bykle på 1300-tallet. Den ekte amaryllis belladonna skal vi la ligge, den passer slett ikke å dyrke i Norge fordi den krever tørke og sol om sommeren, og frostfritt og temperert klima om vinteren.

268 amarylliser.
Kort fortalt skal amaryllisene, som kun pottes om hvert 3-4 år, når potta er stappfull, tørke opp, fra september til oktober. Dette skjer ikke alltid når høsten er kald og fuktig, dvs. det skjer nesten aldri. Derfor trenger man et lite drivhus for amaryllisene, og for så vidt for tomatene og litt av hvert som må ha litt ekstra beskyttelse om høsten, for frosten og vinden og regnet. Man kan godt ha en kaktussamling ute om sommeren, men den bør i hus, dvs i drivhus, før høstregnet pisker mot rutene, i det store huset, hvor kona er ute og reiser akkurat nå, for å handle inn vintervesker og vinterkåper i Barcelona eller New Bond Street i London.
Jeg nevner dette som et lite frempek mot den delikate situasjonen som kan oppstå dersom man ikke har et drivhus, og kona er borte, med venninnene en ukes tid, for å shoppe fashion. Vi gutta er vel ikke alltid plaget med sans for orden, eller estetikken i et godt hjem. Så en gang hadde jeg tatt inn alle amaryllisene, ca 268 i tallet, en blanding av brune og sorte potter, og stablet dem på kister og på bokhyller og i vinduer og på settebord, og alle de andre bordene vi ikke bruker, fordi jeg tenkte det var lurt.

Amaryllisene skulle stå der og tørke inn, i fin innetemperatur, fra oktober til medio november, sånn når det lir mot høsttakkefesten. Tenkte jeg, men den gang ei. Det gikk ikke. Kona var meget bestemt, sjokkert, og rasende, og selv om jeg mente at jeg hadde mye til gode, slik hun hadde mesket seg med High Tea på Fortnum og Mason og Harrods og alle de dyre posene, gikk ikke forhandlingene bra. Den gang ei. Dobbelt den gang ei. Omtrent som om jeg skulle ha solgt alt sølvtøyet til kona og sagt at det er bedre å bruke de pengene på stauder enn å la sølvet ligge der i kommoden og bli grått. Det er ikke så enkelt som det, nei.

Mitt råd, dagens første, er å hive inn pelargonier og amaryllisene i drivhuset, sette på en ovn, med termostaten på rundt 18 grader, og la plantene stå der og tørke inn, slik at bladverket blir gult og brunt og visner inn. Noen planter må ha det inn med teskje at det er på tide å ta en pause, for nå blir det vinter og tørketid. Tørke og varme betyr for planter et signal om innvintring. Det er på tide å legge inn årene for i år. Løkene skal hvile. Blomsterknoppene, som for amaryllisens vedkommende er nokså kjappe i avtrekkeren om våren, dannes i tørketiden. Så tar man løpefart og får inn amaryllisene i kjelleren i løpet av november. Min erfaring er at når man vintrerlagrer de bladløse amaryllisløkene ved 15 grader, dvs. i et tomt gjesteværelse, kommer blomstringen litt tidligere enn om man overvintrer i en frostfri, men kald kjeller.

Når man har fått grøden i kjelleren skal man etter noen uker sjekke at tørrheten utvikler seg passende i rotsonen til løkene. Røttene skal tørke opp, og det skal også bladverket til gladiolusen, som er fin å henge opp knoller i, buntet som gulerøtter, hengende i en spiker i taket, på rekke og rad. Orden er ikke min sterke side, men det kan være kjekt å merke av bunt for bunt av gladiolusen med farge, dersom du er av den typer som avstemmer bedene fargemessig og ikke etter hvilke lune du er i den vårdagen du igjen planter dine knoller og løker.

Jordkjeller neste?
Det er etter denne jobben, når grøden er i hus, at du kan begynne på den vel så viktige delen av det å ha en hage. Det er å lese seg opp på bøker om hager. Eller på nett, eller melde seg inn i klubber som bytter frø, for mange planter kan man jo ikke få tak i på normal måte, dvs. uten å smugle dem inn over svenskegrensen, uten gjennom frøbytte. Selv om det kan ta noen år før du er blitt flink til å samle inn frø, er dette en del av de hagemessige fellesskap over landegrensene.
Det som er ugress i et land, dyrkes med ærefrykt og glede i et annet land. Så man kan i alle fall begynne med å samle inn frøstander om høsten, og sitte der i godlune i de sene høstkvelder og sortere frø og samle dem i kjekke små poser og merke dem med sirlig skrift. Man kan begynne til eget bruk, dvs. at man i løpet av høsten, før frosten har kommet, etablerer en liten planteskole i et hjørne av hagen. Det betyr noen hagesenger på noen få kvadratmeter, dandert med et lag ugressfri jord på toppen. Så kan man før snøen kommer, og det gjør det jo gjerne meget ujevnt og brått, så en del frø som trenger den berømte stratifiseringen, eller 6-8 uker med frost og regn og veksling mellom pluss og minusgrader, for å kunne spire utpå vårparten.

Disse små gledene hører høsten til, mens man sitter der med sin nebbiolo og funderer på hva slags planter man skal satse på til neste år, mens man bygger opp mentale forsvarsverker for diskusjonen i heimen om bruken av kjellerplassen om vinteren. Det er ikke umulig at kona ikke liker alle disse røttene og løkene som ligger der og slenger og henger og står der i butter og bøtter, mens lysstoffrørene tenner seg dannet og regelmessig, i takt med de små kneppene som tidsuret gir fra seg. Dette er jo en forhandlingssak. Min strategi er bundling.

Jeg går inn på soverommet, og teller opp antall sko og kjoler og topper som henger i hennes tilmålte, dvs. 80 prosent av garderobearealet. Sammen med bankutskriften fra hennes reise til Barcelona og London, vel unt, utgjør dette mitt førsteforsvar i den debatten. Hun vil trekke inn nødvendigheten av å kjøpe inn gulvstående sirkelsag, med matebord. Eller hvorfor en normal mann må ha en racersykkel, en hybrid, en markasykkel og en vintersykkel, samt en reservesykkel. Skal ikke se bort fra at jeg neste vinter må begynne å bruke de to frostsikre jordkjellerne jeg har, litt langt fra huset riktignok. Det er et fint prosjekt å renovere jordkjellere, så kan andre bestige fjell i Himalaya.