Norgesferie

Trollstigen på el-sykkel

El-sykkel er et riktig framkomstmiddel opp Trollstigen. Særlig om beina er møre etter en tur over Romsdalseggen. Kjører du bil opp her, må du jo følge trafikken. Med sykkel kunne jeg stoppe når jeg ville og betrakte ingeniørkunsten. Jeg så en sommerfugl i Martin Uri-svingen, kunne kjenne spruten fra Stigerfossen i lufta, og kroppens tyngdekraft når jeg la meg over i svingene og skjøt fart ut av dem.

Javel, det går så lett, tenkte jeg og lurte på om el-sykkelen på sikt vil bety et pluss eller minus for folkehelsen. Så passerte jeg en kar på racer-sykkel og ropte til ham: «det kjennes som juks». «Da må du tåla», ropte han tilbake. Jeg oppfattet ikke om du skulle bety ham selv eller meg. Han kom til toppen kun få minutter etter meg (men jeg stoppet to ganger for å betrakte omgivelsene og ta bilder). Han løftet såvidt en hånd til hilsen, men stoppet ikke. Fortsatte bare over fjellet i retning i Valldal.

Oppe på Trollstigen-platået var det folksomt. Selv litt off season. Kinesere som diskuterte om snøen i fjellene var ny. Japanere som tok familiebilder ute på utsikts-plattformen. Tyskere i bobiler. Trikset på slike steder er å flytte seg noen få hundre meter videre i en eller annen retning. Det funker i Geiranger, det funker på Nordkapp. Jeg fulgte en sti som sa 1 km mot Strupen, og så snart de ikoniske svingene uten en eneste turist i bildet.

Den som vil ta beina fatt kan bruke dem gamle rideveien Kløvstien, som starter nede i dalen.

Oppe på toppen er det flere turmuligheter. Du kan gå en tre timers fjelltur inn Alnesdalen og opp til Mannen (ja, den Mannen). Eller inn til Stabbeskaret og videre til Bruraskaret, om du ikke har høydeskrekk, derfra kan du se Trollveggen fra baksiden.
Har du bil kan du kjøre den korte turen videre over til Valldal, og da er du i Sunnmøre og det er bare en times tid til selveste Geiranger (inkl en fergetur).

Men jeg suste nedover, mens jeg ba en bønn om at bremsene på el-sykkelen holdt. Passerte 50 km/t da svingene tok slutt, forbi elvestryk og furuskog, forbi Kløvstien og Kongen og Dronningen, som hang ut over Isterdalen, slik bare fjellene i Romsdal gjør, før jeg trillet ut mot kornåkre og lukten av nyslått eng, som føltes beroligende i alt det ville.