Ønskeliste

Tenke det, ja, men gjøre det?

Her er ønskelista for 2015. Advarsel: Kan inneholde spor av naivitet og moralisme.

Dette er en ønskeliste. Den er klisjé, men samma faen. Den er naiv, og skål for det. Den er moralistisk, men en pekefinger dør man ikke av, selv om det kan virke sånn i Norge.

Da jeg startet å skrive det her, ville jeg grine eller pælme noe i veggen. Det er en sjelden tilstand. Man angrer lett på ting som skrives i en slik tilstand. Som med ord som hives i raseri. Men man kan snu på det: Er man opprørt, er man vekket. Det kan brukes til noe. Som å finne ut hvordan man unngår å sovne igjen.

Ser en fotoserie av tause familier som bærer små trekister gjennom gatene i Peshawar i Pakistan. Noen menn lurte skolens vakter, kom seg inn på skolen og skjøt en etter en etter en til klasserommene ble røde. Familiene skriker ikke på bildene. De bærer. Noen av kistene bæres av store barn, ikke mye større enn de som ligger inni.

Altfor forsinket leste jeg saken om den 13 år gamle gutten som ble plaget i hjel. Medelever satte fyr på sekken hans, gutten måtte gjemme tingene sine, deretter seg selv, slik at mobberne verken fikk tak i dem eller ham. Uke etter uke, måned etter måned slet de ham ut, til alt håp var ute. Hva gjorde lærerne? SFO? Ja, hva sier rektor ved skolen, Knut Christian Hellesø-Knutsen? Han skrev i epost til VG: ”(Vi) fikk den tragiske beskjeden om Odins bortgang i april 2014, noe som gikk sterkt inn på både tidligere medelever og ansatte. Vi har dyp medfølelse med hans etterlatte.”

Jeg vet ikke hva de følte og gjorde før han døde, og det er kanskje derfor jeg grein av den saken. Folk har sett det og hørt det, men vi stoppet det ikke.

Flere av asylbarna, som ble sendt ut i høst, er sporet opp. De intervjues på sprakete telefonlinjer der de er flydd, til Afghanistan, Jordan, Irak, land deres foreldre flyktet fra. Hvordan går det med dere? spør intervjuerne. På kav nordnorsk eller trøndersk osv svarer de, de er jo født/oppvokst her. Håpløse svar. Forvirrede, triste svar.

Vi, du og jeg, har stemt frem politikerne som vedtar asylpolitikken. Når vi ser asylbarna bli kastet ut, møter vi oss selv i døra, et kort hei mellom den vi er og den vi vil være, som trykker SHARE THIS på Facebook når vi leser historiene om dem.

”Det var ikke meningen at politiet skulle tømme lageret”, sa justisministeren vår om barna som ble tatt og sendt ut før man rakk å se om de skulle få opphold. ”Tømme lageret”. ”Tømme lageret”. ”Tømme lageret”.

Så leser jeg en ny sak om tiåringen som ble sultet til døde i morens leilighet. Om hvem han var. Og nå makter jeg ikke mer, nå vil jeg se noe gøy på TV, ta en øl eller løpe, men jeg må lese, må. Uavhengig av morens helsetilstand: Guten ble seigpint, og vi stoppet det jo ikke. Selv skal jeg snart spise middag (dyre kjøttpølser, økologiske grønnsaker), etterpå kveldsmat med ungene, så lese for dem på senga, men nå leser jeg om en gutt i nærheten som dør fordi organene ett etter ett kollapser. Bort med ham, og vi, jeg sier vi, stoppet det ikke. I mørke øyeblikk virker det som om vi ikke stopper noe som helst. Vi hører FNs klimapanel si det kollapser rundt oss, og vi danser lykkelige i det brennende huset.

Det er jul og nyttår. Hva ønsket vi oss i år? En ny jakke? En tur til Amsterdam? Kunst på veggene? PlayStation?

Man må få ønske seg dette. Men noe må legges til på ønskelista: At vi (jeg) i tillegg til å tenke noe, og opprøres til å dele det i sosiale medier, faktisk gjør noe.

De triste sakene nevnt ovenfor slår Facebook-rekorder i shares og likes og nye Twitter-hashtagger. Men å tenke det, holder ikke mer, man må gjøre det.

Man må se folk. Man må orke det. Man må si fra. Vurdere livsstilen. Man må bruke litt spenn på folk som trenger det, for råd har jeg, jeg trenger ikke alt surret jeg kjøper på salg eller på finn.no. Vi (jeg) må gidde de tinga som gjør oss til folk, ikke overflatiske, selvfornøyde innbyggere fra jordens overklasse. Jonatan Løvehjerte sier på teater nå: ”Det er ting som må gjøres, selv om de er farlige. For ellers er jeg ikke menneske, bare en liten lort.”

Gjør jeg selv noe? Jeg skriver, jeg vettu. Og driver Harvest.as, som støtter klimakampen og alt som er godt og sunt. Nok? Ok, jeg støtter noen organisasjoner, i går ga jeg penger til syriske barn. Holder ikke det, liksom?

En gang møtte jeg i jobben en somalisk gutt kom alene til Norge. Han var 15-16 år. Snill, syntes jeg. Sjenert. Ville bli fotballproff. Ensom. Ville spille med noen, ville prate norsk. Jeg kunne spilt med ham, hengt litt med ham. Det gjorde jeg ikke. Jeg hadde ikke tid til det.

Derfor må ønskelista opp på veggen, jeg må se den, som påminnelser i kalenderen vi har på kjøkkenet. Ved siden av ”Bytte julegaver”, ”Kjøp blåskjell til nyttår”, ”Venninnetur!” og ”Øl med Kols og Gækki”, kan det stå: ”Si ifra”, ”Gjør noe”, ”Grip inn”, ”Miljøet”, ”Ring han somaliske gutten”.

Sånn. Da gjenstår det bare å henge den opp. Godt nyttår.