Leirbålet

Omveien tilbake

Mobilen er med meg overalt. Men jeg vil slette alle posisjonsdata, slik at jeg igjen må lese terrenget.

Jeg tilbragte hele min ungdom i fjellet. Gjennom fjellheimen, tidlig på vinteren, seint på våren. Det var frihet med fregner i februar og pjuskete piskregn i november. Verktøyene våre var kartet og kompasset, vi hadde mekaniske kameraer og fordi det var så kaldt hele tiden hadde vi ingenting som gikk på batteri. Vi var De utilgjengelige. Hver helg var en liten ekspedisjon. Jeg hadde ikke snøring på hva bykompisene mine drev med. Det skjedde et annet sted, i en annen virkelighet. Det var ikke viktig.

Da mobiltelefonen kom, hatet jeg den i begynnelsen. Vi ville ikke ha den med oss. Forbindelsen til livet utenfor ødela følelsen. Følelsen av å måtte mestre enhver situasjon. Av å være fri. Fri til å havne i situasjoner som var fullstendig fucked up, livsfarlige, uten mulighet til å tilkalle hjelp. Fri til å gjøre riktige valg.

Det gjorde oss skjerpet.

Vi lyttet sjelden til værmeldingene før vi dro. En plan var en plan. Ikke sjelden kjempet vi oss gjennom stormkast og sludd. Jeg har både gravd meg ned og brutt meg inn i hytter når været ble kritisk vanskelig. Men jeg savnet aldri telefonen, først fordi den ikke fantes, og da den kom: Fordi den brøt med renhetsidealet vi vokste opp med. Det var jo dette prosjektet handlet om: Å mestre alle situasjoner. Det var noe Nansensk over det hele. Vestkysten eller døden.

I gjengen min, og sikkert også i andre tilsvarende gjenger som ble introdusert til friluftslivet tidlig på nittitallet, hadde vi alle svært gjennomtenkte og personaliserte reparasjonssett i sekken. Vi visste hvordan man grov flatmarksgrop. Vi kunne mekke en slede av ski. Og ute i naturen gikk i hvert fall jeg gjennom snødrevet som et rovdyr på jakt – med alle sansene på maksimal sensitivitet. Vi tolket konturene i tåken, kastet snøballer i whiteouten foran oss, løsnet hoftebeltet og den ene skulderreimen i tilfelle vi skulle gå gjennom isen, trakk en lang snor etter oss hvis det var fare for skred. Foreldrene mine visste ingenting. Det kunne gått skikkelig ille.

Men det gikk bra. Og selv om jeg høres ut som en gammel mann når jeg sier det, så var det fordi vi lærte å lytte på signalene fra naturen rundt oss. De kom ikke som radiobølger fra satellitter i bane rundt jorda. De kom ikke fra nærmeste GSM-mast. Kunsten – det var en kunst - var å finne ledelinjer i terrenget, naturlige strukturer som førte oss i retning målet. Underveis så vi etter mellompunkter, gjenkjennbare naturformer – et vann, en knaus, et fjell – som bekreftet at vi var på rett vei. Denne måten å bevege seg på krevde planlegging. Vi måtte gå turen i hodet før vi gikk den i virkeligheten. Den krevde også finlesning av kartet, en krevende mental oversettingsjobb. Fra tegn på papiret til et 3D-bildet i hodet. På vei, ute i felten måtte vi huske at kartet ikke var virkeligheten. Ekvidistansen, avstanden mellom høydekurvene var 20 meter. I Stølsheimen finnes det et uttall av høydedrag som er 19,5 meter. Terrengformasjoner som finnes i virkeligheten men ikke i teorien.

Jeg har i ettertid tenkt at alt det viktige jeg har lært i livet, lærte jeg i denne perioden. Lærdom nummer en: Å aldri bygge viktige avgjørelser på lettsindige, optimistiske antagelser. Lærdom nummer to: I kritiske øyeblikk må man kun stole på vurderinger du har akseptert både med hodet og magen.

For å ha rimelig sikker viten om hvor vi var, måtte vi ha systematiserte observasjoner. Ved å lage tommelfingerregler for hvor langt vi går i tung snø i løpet av en halvtime kunne vi gjøre klokken til en distansemåler. Ved å vite på hvilken høyde furuen slutter og dvergbjørken starter kunne vi få en anelse av høydeposisjonen. Ved å se vindspor i snøen kunne vi anta om hvor snøen la seg bunnløst, og hvilke linjer vi kunne følge for å unngå tung brøyting.
Slik holdt vi på. Helg etter helg. Særlig om vinteren. Med tunge sekker utforsket vi hver krik av Vestlandet. Vi gikk oss tomme, vi frøs, men vi gikk likevel. Endeløse spor, som snirklet seg gjennom fjellheimen, for lengst utvisket, bortsmeltet.

Hvor er denne kunnskapen nå? Hvor er driven, fandenivoldskheten?

Ja, hvor er jeg nå? Jeg er en familiefar, i slutten av tredveårene. Jeg har alt jeg drømte om og ganske mye mer. Jeg sitter i nattemørket og skriver. Telefonen ligger ved siden av meg. Den plinger jevnlig, med retweets fra andre mennesker i det samme nattemørket, mennesker jeg bare kjenner som avatarer. Mobilen er med meg overalt. Den er kompasset mitt nå. Stadig oftere tar jeg den fram, for å sjekke hvor jeg er, på googlemaps eller i andre folks bevissthet. Den gir meg ti tusen bitte små gledesøyeblikk, men svært få store. Med sitt uendelige informasjonslandskap er den også blitt et slags terreng. Men jeg følger ingen ledelinjer lengre, jeg drives rundt i strømmen. Jeg leter ikke etter mellompunkter, for blikket mitt er sløret.

Kanskje er denne teksten utleveringen av en gryende førtiårskrise. Kanskje er den nostalgi. Kanskje treffer den en nerve i tiden, eller i deg. Mest sannsynlig bommer den, som så mange andre tekster som prøver å si noe av betydning, og blir til ingenting utover det den var da den ble skapt. Men jeg føler likevel et behov for å si det: Oppi all mettheten min, midt i dette stikrysset hvor alle verdens snarveier møtes, kjenner jeg stadig sterkere sult etter en annen vei, eller ikke en vei, ikke engang et spor, bare dyp usporet fokksnø som venter på slitet mitt. En omvei, oppover i skogsliene, forbi den øverste furua, inn i et landskap av hvite nyanser, der tåka kommer sigende og visker ut konturene, og vekker gamle instinkter til ny innsats. Inni denne whiteouten finnes det en prikk på kartet, et nedsnødd sted, eller en tanke, med enkel standard, enkel nok til at den gir ly, samtidig som man hører vinden, eller døden, suse ute i nattemørket.

Jeg vil slette alle posisjonsdata, slik at jeg igjen må lese terrenget. Jeg vil kjenne på tvilen, slik at jeg igjen må bruke blikket. Jeg vil være redd, slik at jeg igjen må være modig. Jeg vil finne fram, til dette utilgjengelige kartpunktet, eller kanskje heller: Finne tilbake.

Tilbake hit. For det er her det skjer.