​Om vitsen med vepsen og alle de andre trilliontalls insektene rundt deg​

Jeg har alltid vært glad i å være ute, særlig i skogen. Gjerne der avtrykkene etter mennesker er få og små og vår moderne påvirkning er liten. Blant trær som er eldre enn noe nålevende menneske. Trær som har gått over ende, hodestups i myk mose. Her ligger de langflate og stille mens livet fortsetter i sin evige runddans.
Insektene kommer i hopetall til det døde treet. Barkbiller har kalas i den gjærende sevjen under barken, trebukkenes larver lager sinnrike mønstre i vedoverflaten, og trollsmellerens krokodillelignende larver tar grådig for seg av alt som rører på seg inne i den råtnende veden. Sammen sørger tusenvis av insekter, sopp og bakterier for at det som er dødt, kan brytes ned og bli til nytt liv.
Når jeg forteller folk at jeg jobber med insekter, spør de ofte: Hva er vitsen med vepsen? Og hva skal vi egentlig med myggen og hjortelusflua? For selvsagt finnes det plagsomme insekter. Riktignok er de uhyre få i antall om du setter dem opp mot de myriader av myldrende småkryp som redder livet ditt, litt, hver eneste dag. Men la oss starte med de bry- somme. Jeg svarer på tre måter: