Om Thoreaus påståtte villmarksliv

1.
Jeg hadde forberedt meg godt, trodde jeg. Overnattingstur i fjellet nord for Bø i Telemark var planlagt, skulle rusle der i en uke. Hadde lest om Henry David Thoreau og hans «år i villmarken». Påskehelgen på sent 1970-tall skulle tilbringes som en slags hyllest til Thoreaus viljefaste og inspirerende gjerning.

Det skar seg tidlig. Til tross for pakkeliste oppdaget jeg at sekken var uten boksåpner. Og jeg hadde med en del hermetikk jeg hadde sett frem til å åpne. Øvelsen blir ikke den samme med liten øks, som jeg hadde husket å legge i sekken.

Mange år etter var jeg i Chile. Skulle vandre der i fem uker, alene, med telt og sovepose og ørretstang. Det ble en fantastisk tur og høydepunktet var da jeg skulle inn i Cochamó-dalen. I Puerto Montt lette jeg etter et turkart, som viste seg å være en utfordring. Det var kun militæret og politiet som hadde kart med god oppløsning. Forklaringen var Argentina, som Chile har hatt en del stridigheter med, og som var bare noen mil unna. Men på en bar kom jeg i snakk med en politimann som foreslo at jeg skulle få en kopi av kartet hans. Jeg måtte love å komme tilbake med den, etter bruk.

Dagen etter dro jeg inn i dalen, uten hermetikk, med kortbølgeradio og kompass. Dette var før GPS ble gjengs redskap. Taxituren fra Puerto Montt til utløpet av Cochamó-elven tok nesten to timer og jeg fikk en lang prat med sjåføren, som undret seg over hva i alle dager jeg skulle, helt alene, inne i dalen. Visste jeg at det var farlig? Hva om noe skjer? Jeg klarte å overbevise ham om at jeg var godt forberedt, at jeg hadde gjort mange slike turer før. Lot være å fortelle ham om påsketuren uten boksåpner.

Så du er litt som Thoreau, sa sjåføren, du trives i villmarken? En del av kjøreturen gikk med til å snakke om Thoreau, og sjåføren ble veldig forbauset over det jeg kunne fortelle om amerikanerens villmarksår. (Essayet fortsetter)