Om skrotbålet

Bål lokker unger med på tur, bål får praten i gang. Skaubålet kan små og store holde liv i, ved å sanke og sage og kutte og hogge, og sammen sette seg rundt for å prate om at det er stas med bål.
Men det er ikke et slikt bål jeg skal fortelle om. Det er et annet bål jeg har i tankene: Skrotbålet.
Dette bålet er rasket sammen av kvister fra vedhogst, av halvråtne kledningsbord, kanskje litt grovt hageavfall, en halmmadrass eller to, ja, alt mulig gammalt ræl som lagres i mengder på låven, i gamlefjøset, i potetkjelleren og vedkjelleren og i mange andre av de rare rommene det finnes så mange av på en gård som ikke lenger er gård, slik virkeligheten jo er i stadig større grad rundt omkring i bygde-Norge nå.
Brenn det opp! Bær det ut, dra det fram og hiv det på! Brenn!
En forunderlig god følelse. Det er vel to grunnleggende ting på en gang:
Gleden ved selve bålet, varmen og flammene.
Gleden ved å rydde, få bort ting. Ting som står i veien. Redusere mengden ting til det en faktisk bruker, eller kan komme til å bruke - ikke for lengst har sluttet å bruke, eller aldri har brukt.
I byen heter dette å rydde i boden, og det er vel og bra, det er fint å fylle et bagasjerom eller to og kjøre til en avfallsstasjon, men det er ikke det samme som å brenne.

Lysskye metoder.
Haugen samles opp hele året, før vinteren kommer brennes den opp. Men om høsten er den ofte våt, det kan være en utfordring å få skikkelig fyr på skrotbålet. Den korrekte metoden er å starte med et lite bål av tørr ved i utkanten, og bygge på litt etter litt, hive innpå mer og mer. Slik skal det gjøres. Etter boka.
I virkeligheten foregår ofte ting litt mer effektivt, ved enklere og mindre miljøvennlige metoder som inkluderer bruk av ulike oljeprodukter, fra en uskyldig skvett parafin til svære fat med spillolje fra traktor. Da brenner selv de største og våteste hauger, med en røyk så mørk at en risikerer å pådra seg brannvesenets interesse, derfor venter de slueste skrotbålbrennerne med å sette fyr til mørket faller på, eller de ser seg ut dager da tåka ligger tykk over ethvert halvkriminelt påfunn ute på bygda (dette gjelder selvfølgelig ikke meg, men noen andre). Et stort skrotbål gløder så lenge at du kan kaste innpå gjenglemte saker i dagevis.

Brannbilen.
Faktisk var savnet av skrotbålet og det beslektede kvistbålet en av grunnene til at jeg flyttet på landet. La meg fortelle hva som hendte en dag i hovedstadens forstadsstrøk, da jeg var en bonde uten land, tvunget til å samle løv i søppelsekker og annet småborgerlig hagestell.
Jeg så meg omkring. Etter små trær som burde felles, etter kvast og kvist som kunne samles i en haug og tennes på. Friarealet nede ved bekken! Kommunal grunn. Men et forsømt område, et villnis alle i boligstrøket passerte daglig, men ingen tenkte på å gjøre noe med. Hva ventet jeg på?
Lenge gikk det fint. Jeg svingte øksa, dro kvist i hauger, rakte sammen løv. Og tente på.
Få minutter senere, forbausende få minutter, mens jeg lykkelig slepte på mer kvist, fikk jeg øye på en mann i uniform. Han sto og tråkket på haugen min. Kollegaen hans kom løpende med en bøtte under armen. En tredje mann holdt seg ved bilen. En svær brannbil. Den sto parkert på gangveien.
- Er det du som brenner her? spurte han som tråkket. 

Jeg svarte bekreftende og la til at ettersom ingen så ut til å ville ta ansvar for å rydde dette området, så ...
- Vet du da ikke at det er totalforbud mot å brenne i Oslo? fortsatte han bryskt.
Noe totalforbud kunne jeg ikke si jeg kjente til. Jeg mente det var tillatt etter en eller annen dato i september. Men ingen ville vel uansett bry seg om et så lite bål, nede ved bekken, hadde jeg tenkt.
Det var komisk å se to voksne karer i uniform kaste vannbøtte etter vannbøtte over den vesle haugen med pinner og løv, som jeg etter mye strev og nesten en liter tennvæske hadde fått til å brenne. Men latter var ikke på sin plass. Såpass skjønte jeg. I stedet sa jeg at jeg var en landsens gutt, vant til kvistbål og bråtebrann - med lite forstand på moderne byliv.
- I nabokommuner i Akershus er det lov. I Oppegård er det tillatt å brenne. Men ikke i Oslo, sa brannmannen.
Ett år senere hadde jeg forlatt byen som ingen forlater uten å bli merket av den.