«Den norske naturens viktigste fortrinn nåtildags er å være reklame»

Den norske naturen har fått form av reklame, omkranset av veistrekninger, og slik den framstår for hver enkelt av oss, enten vi er bønder, kokker eller databrukere, virker den norske naturen mest av alt som en gigantisk reklame for "sunne" matvarer, for "sunn" livsførsel så vel som for "vågal", "utfordrende" og "dynamisk" livsførsel, og den norske naturen vil ikke bare framstå som reklame for "ekte" kultur, den vil også være reklame for "uberørt" natur. Ja, alt nå arbeider de aller fleste norske bønder i reklamebransjen uten å få en krone betalt. Den norske naturen fyller oss med stolthet, fordi den er så mye vist på TV, og beundres av utlendingene. Den norske naturens viktigste fortrinn nåtildags er å være reklame. Og attpåtil kan man vel tro at mennesker der ute på den norske landsbygda har det samme fiksjonelle, abstrakte forholdet til naturen som en hvilken som helst annen bybeboer. Men kanskje landsbybeboeren har et enda mer abstrakt og virkelighetsfjernt forhold til naturen enn bybeboeren, ved at så mange henter sin inntekt av naturen, en inntekt de anskaffer seg ved å benytte teknologi og maskiner, noe som får dem til å ikke være i noen direkte umiddelbar kontakt med naturen og dens krefter, for disse elementære kreftene virker ikke lenger på dem, menneskene blir ikke lenger preget av vind, snø, kulde, av solsteik, støv, hard leire, kvae, bratte bakker eller sjøsprøyt, fiskeslo, stramme liner, harde åretak. Bygdemenneskene kropp er mer formet av hendler, knapper, datamuser, fjernkontroller, ratt, spaker, dørvridere.

Til tross for bondens fysiske nærvær til naturen, ja, han er fortsatt den av våre yrkesutøvere som har den mest allsidige fysiske erfaringen med elementene, så er han nettopp på grunn av sin fysiske nærhet allikevel ofte ekstremt fraværende. Derfor skulle man tro at bybeboeren med sitt fysiske fravær lettere skulle kunne bli utsatt for naturens uhyre form for ekthet først når han kom ut for naturen, ved å foreta turer og utflukter i den. Men bybeboeren drukner seg altfor ofte i sine gedigne ryggsekkoppakninger, han søker tilflukt i alt sitt teknologiske overlevelsesutstyr. Dette hindrer ham i å bli oppslukt av naturen og få den nærhet til naturen som han så å si er disponert for (til tross for ustø gange på steinete stier), noe som kanskje har sin årsak i bybeoerens naturlige og etter hvert nedarvede frykt for naturen.
En viss tid trodde man at bondens lakoniske og uforstyrrelige ro overfor den natur som omga ham var en slags rest fra den tid da bondens naturlighet hvilte i seg selv. Men i dag sprekker denne ro stadig oftere opp i en skrytende begeistring, da helst overfor hjembygdas naturperler, som kan være patetisk, for den uttrykker klarere enn noe annet en lengsel etter fortiden, etter det som var, noe som burde vekke mistanke, da utgytelsene om at hjembygdas skjønnhet ofte har en turistbrosjyral ufølsomhet, om det aldri så mye er godt ment. Dette er virkelig bekymringsfullt, ettersom bønder, som skal inkarnere den naturlige trygghet, ikke egentlig skulle trenge å nedlate seg til å servere skryt til fremmede. Men dette er altså noe han ikke kan la være, det er jo dette skrytende språket alle lærer i dag, på skolen, i avisene, i TV. Den norske bondes blyghet og den indre skjønnhet i hans sjenanse er i dag tilsynelatende forsvunnet, men den finnes nok, må vi tro, helst i en ny og overraskende form, som besudlet natur, som alltid før, et eller annet sted, der ute, i Norges land.