De ser ikke skogen for bare trær

Du har sikkert opplevd det når du går tur i nærområdet, både i hundremeterskogen rett ved bostedet ditt og når du beveger deg litt lenger innover i marka, mot glitrende tjern og dampende myrer. Plutselig, på det stedet du i årevis har gått i en katedral mellom lubne og høyreiste graner og skrittet over liggende trestammer, så er skogen borte. Landskapsrommet med sitt særpreg og sjel, genius loci, er ikke der lenger. Det er forsvunnet, kuttet ned av ilende ståltenner, pulverisert av knastrende kjettinger. Hjulspor har etset seg ned i moldjorda og kvisthauger gjør området utilgjengelig. En skog som har brukt mer enn hundre å på å vokse seg stor og rik, blir partert og kuttet i biter i løpet av noen timer, før de dyre maskinene ruller videre til neste oppdrag dagen etter. Igjen ligger en slagmark som aldri blir seg selv igjen. Slik er moderne, fullmekanisert skogbruk. Ikke bare er det biologiske livet kuttet i filler, også store mengder CO2 pøses ut i atmosfæren fra jordbunnen og vil knapt bli kompensert av den CO2 som bindes i en nyplantet skog, i hvert fall ikke i vår levetid.

(artikkelen fortsetter)