Høner i hagen og andre tiltak i økosorgens tid

Etter flere måneders intens tankevirksomhet, følte jeg at jeg satt igjen med ett eneste kort på hånda - og det var å få høner i hagen. Frittgående naturligvis. Jeg har selvsagt lest meg opp og hørt på eksperter som sier at høner i hagen er godt for sjelen, de stimulerer til kretsløpstenkning, knytter oss til naturen og de er sånn passe sympatiske. Så sett bort i fra all lorten, potensiell farlig kolesterol, så skal dette visstnok være rimelig grei skuring. Jeg kommer tilbake til hønene.

For den siste tiden har jeg gått rundt meg selv, dag etter dag, uke etter uke – hvileløst, og gjentatt et slags indre mantra som veksler mellom «ikke vet jeg» og «jeg vet vel ikke», avbrutt av meg selv som roper; «hva er det jeg ikke vet?!» Uten å få svar selvsagt. Det hele er dypt frustrerende, ikke minst fordi jeg hadde forventet både klarsyn og handlekraft. Det var nå jeg skulle vite. Fire års fordypning – en hel doktorgrad i bærekraft og tenkning, måtte vel nødvendigvis føre med seg noe konkret, noe handlekraftig?

Jeg har gått en lang vei før dette, selvsagt - og underveis har jeg ofte vekslet mellom å være optimistisk og positiv og det helt motsatte. Jeg har i flere perioder trodd på grønn vekst, positive fortellinger, innovative løsninger og teknologi. I retroperspektiv, ser jeg at dette har vært de bedre årene av mitt liv, siden de fleste av oss absolutt foretrekker folk i sånn passe godt humør. Kjipinger, som kontinuerlig snakker om at verden er på randen, er sjelden de du vil ha med på fest. Og mine venner og kjærester som har kommet og gått har gitt uttrykk for at jeg kler best å være glad. Rynkene legger seg på et mer kledelig vis. Økosorg – botoxens enda giftigere fetter.