Om hat i klimadebatten

Dette er et debatt-innlegg. Meninger i teksten står for skribentenes regning.

Jeg snakker til deg, du som er opptatt av klima og miljø. Jeg snakker til oss. Noen av våre grønne tiltak møter, på grunn av til dels store side-effekter, på ganske kraftig verbal og sogar fysisk motstand. Det er ganske hatske nettsider med stort engasjement. Vi som er engasjert i klimasaken må lære oss å formidle klokere og lytte bedre. Vi må se andres behov, deres livssituasjon, og anerkjenne at deres reise har vært en annen enn vår. Et godt utgangspunkt for gode, saklige debatter er å møte mennesker der de er, ikke der en selv er.

Unngå båser og personangrep
Som en start må vi unngå å sette folk i bås. Bilkjørere er ikke én gruppe mennesker, like lite som de som sykler. Bosted definerer heller ikke mennesker. Og det er ikke nyttig å komme med personangrep, kalle en annen maktsyk, elitist, eller egoist, hverken han som snakker ivrig om utslippsfri by eller hun som vil beholde parkeringsplassen.

Forstå mot-debattanten
Hverdagen skal fungere for oss alle, men livene våre er helt forskjellige. For noen er det enkelt å få gjort det meste ved å sykle. Det gjelder ikke nødvendigvis de som har barn, er eldre eller syke, eller har arbeid som krever bil. For mange unge derimot er det inspirerende å endelig få ta i et tak, brenne for noe. Livet gir mening, de kan utgjøre en forskjell!
Men går det an å finne løsninger som de fleste klarer å tilpasse seg? Kan man komme med løsningene før man fjerner godene?

Frykt
Tanken på en overopphetet klode, der bare de mest ressurssterke kan overleve er til å bli ganske skremt av.
Men det er ikke bare den litt fjerne fremtiden som kan være skrekkinngytende. Tanken på å miste parkeringsplassen, bilen, jobben, eller frihetsfølelsen når man reiser langt av sted, kan også være skremmende. Likeledes tanken på å ikke komme seg rundt i sin egen by, på grunn av skade, sykdom eller alder. Klimadebatten er avansert, med mye fakta å forholde seg til. Det kan få mange til å føle at de ikke strekker til. Det kan også kjennes truende å ikke få anerkjent egne behov, måten å leve på som man har kjempet seg til, år etter år. For mye har skjedd på kort tid, særlig for de som har levd en stund. Det skal ingen andre kimse av.

Ulike reaksjoner
Hvordan kommer ulike følelser til utrykk i møte med de alvorlige konsekvensene av klimakrisen? Noen blir sinte og skriver flammende innlegg med store bokstaver. Andre fornekter hele skrekkbildet, og avviser det som lite troverdig. De fjerner rett og slett de vonde bildene ved å dekke dem til med et teppe av usannsynlighet. Falske nyheter! En tredje måte å reagere på, er å bli helt passiv. Man bryr seg rett og slett ikke.
Det finnes en fjerde måte, og det er å forsøke å bidra. Lese relevante fagartikler, og få et nyansert blikk. Engasjere seg lite eller mye, snakke med andre, og prøve å få en følelse av mestring.
Det som gjør meg skremt, kan være enkelt for deg. Og det du føler deg truet av, kan være uforståelig for meg. Derfor kan heller ikke alle behandles likt eller snakkes til på samme måte, i hvert fall ikke hvis man tar mål av seg om å nå frem i form av en respektfull dialog.

Ta på egen oksygenmaske først
For å klare å tenke og uttale seg tydelig i vanskelige diskusjoner, må man selv være på plass. Er man stresset og usikker så tenker man ikke klart. Og det er dumt å ikke være på sitt beste når det gjelder.
Derfor må vi som snakker høyt om miljø legge til rette for alles opplevelse av anerkjennelse av deres standpunkter. Vi må unngå å vise forakt. Vi må invitere til tilhørighet fremfor å skyve mennesker inn i utenforskap, og vi må stimulere til mestring fremfor avmakt.
La oss samle kreftene. Først da får vi styrken som trengs til å løse klodens utfordringer.

Denne artikkelen er åpen for alle lesere.
Støtt vårt arbeid ved å bli abonnent