Om en mormor

Jeg fikk bli med inn i atelieret. Der lagde jeg små figurer i leire mens hun lagde sine store. Leirklumpene var kalde, men ble mykere for hvert minutt og fine partikler trengte seg inn under negler og hudlinjer. Der inne måtte jeg ha på meg spesielle ateliersko, en slags tresko, store og klumpete med ganske høy hæl, så jeg var tvunget til å skubbe føttene bortover om jeg skulle noe sted. Men det kan ha vært et triks fra hennes side, jeg tror hun kanskje likte best om jeg satt ganske stille blant alt som kunne veltes der inne; pidestaller, skulpturer i gips, bøker og papirer, poser med ukjent innhold. Jeg fikk også på meg en frakk. Hennes var hvit og min en slags lys grønn. Jeg tror morfar hadde skaffet de på sykehuset. I en legefrakk lærte jeg om anatomi, men kunnskap som ikke står i bøkene. Som hvordan en eldre persons hånd vil kunne ligge naturlig i et fang, eller hvordan et lite barn kan bruke tærne når hun springer. For det er den største delen av å jobbe som kunstner, å observere. Og i mormors tilfelle handlet det om å observere bevegelsene i mennesker og dyr.

Hun tok meg med ut i skogen. Der lærte jeg hvor piggsoppen fantes og kjennetegnene til rimsopp, skrubb og kremler. Piggsoppen trivdes på de litt tørrere stedene, gjerne blant barnåler i skyggen, og var dekket med hvite tapper på undersiden. Piggsopp med pigger var den tryggeste sorten. Sopp som jeg ville ha kastet hel, renset hun med soppkniven (børste i en ende, kniv i den andre) ned til en brukelig bit som ble inkludert i stuingen. De som opplevde krigen sløste ikke med mat. Mormor og morfar pleide å telle potetene vi skulle ta med oss opp til hytta; ganget dager med antall poteter man kunne regne med at hver person spiste. Slik ble det aldri en potet til overs.

Vi rodde langs bergene og plukket blåskjell (vi ringte blåskjelltelefonen først for å høre om de var spiselige). Fortøyde båten og hoppet av på en øy hun visste det var multer. Jeg plukket i et lite glass som jeg sparte til bursdagen til storebroren min som elsker multer. Er usikker på om han ble så glad for multene som jeg hadde planlagt.
Mormor og lille meg på en øde øy i en eng av multer. Hun har oransje og rødt tørkle rundt hodet i tjukt svart hår, hvit skjorte og denim shorts. Et solbrunt ansikt med et godt smil.

På en av hytteturene, langt i fra den siste, men heller ikke den første, langs en landevei i solen, snakket hun med meg om hennes vemod over høsten vi var på vei inn i. Når sommeren var over kunne hun være redd for om det ble hennes siste. Det var rart og skremmende med en voksen som var så ærlig om sine eksistensielle tanker. Men jeg er takknemlig for at hun fortalte, det gjør meg i dag hakket mindre ensom når jeg selv havner i tanker om livets forgjengelighet.

På aldershjemmet flere år senere kunne hun ikke navnet mitt, men ble glad for å se meg. Kroppen kjente igjen min i lange klemmer og hunden min Saga ble klappet på som en venn. Det var der ved en seng vi tok avskjed. Men det er i naturen hun er for meg.