Om Darwin og Øvre Blanksjø

Det var i timen før lunsj Darwin la ut på dagens lengste spasertur. Først var han innom veksthuset og inspiserte sine botaniske eksperimenter i ulike tempererte soner; Darwin fikk tilsendt plantefrø fra alle Jordens kanter. Deretter var det å ta en kikk på den vide kjøkkenhagen, før han endelig kunne gå ut av porten og komme inn på den stien som ledet til det smale stykket land han hadde leid av nabogården og hadde plantet en hekk rundt. Innenfor dette området anla Darwin en sirkelformet sti som er belagt med småstein, bundet sammen av rød sand. Det vil si, formen er mer oval, stien går i en bue gjennom det som nå kalles "the dark side", og er ganske rett på "the light side", som har åpne marker mot vest. I dag er hele den indre sirkelen full av høye trær, men de fleste av disse ble plantet på Darwins initiativ, både nåletrær og løvtrær, bjørk, or, hassel (mange av trærne er altså rundt 165 år gamle).
Dette var også et av hans utallige eksperimenter, han ville se hvordan trærne vokste, hvilke planter som naturlig ville finne seg til rette i dette miljøet, hvilke dyr, hvilke insekter; han ville se hvordan alt forandret seg med årstidene, se alt livs samspill. Selv mens han rekreerte – eller kanskje nettopp da – ønsket Darwin å legge forholdene til rette slik at tankene kunne bli egget. Det var fortreffelig å kunne rusle på "the sandwalk" mens det arbeidet han til enhver tid var i gang med, romsterte i bakhodet.

Det er lett å tenke seg at det siste avsnittet i Om artenes opprinnelse er inspirert av år etter år med vandringer her: "Det er interessant å se for seg en overgrodd bredd, kledt med planter av mange slag, med fugler som synger i buskene, med mange forskjellige insekter pilende omkring og med marker som kryper avsted nede i den fuktige jorden, og ta inn over seg at disse sinnrikt byggede formene, som er så innbyrdes ulike og avhengige av hverandre på en så komplisert måte, alle er frembragt gjennom lover som fremdeles virker omkring oss."

Og nå går jeg her selv, på den samme stien, mens fugler synger i buskene og insekter piler omkring, og jeg tenker at Charles Darwin må kunne være et forbilde for ethvert skapende menneske. Som forfatter identifiserer jeg meg med mange av hans trekk. Først og fremst med hans uopphørlige nysgjerrighet. Energien og tålmodigheten. Hans brede dannelse – medisin, teologi, naturvitenskap (geologi, zoologi, botanikk). Hele livet, fra guttedagenes biller og fugleegg, var han en samler; han akkumulerte kunnskap, på alle felter. Om duer, orkideer, metemark.

I tillegg kommer hans ufattelige grundighet; han arbeidet med rur (rankefotinger) i til sammen åtte år! Jeg beundrer hvordan han aldri sluttet å stille spørsmål, hvordan han aldri ble lei av å gjøre eksperimenter – en gang plasserte han et glass med metemark på flygelet mens kona spilte; han ville undersøke om markene muligens kunne høre. Han hadde et unikt observasjonstalent, samtidig evnen til å kunne resonnere fordomsfritt. Han var ydmyk, udogmatisk, aldri skråsikker; han beholdt livet ut en åpenhet som var sjelden, kommuniserte med bønder han traff på markedet, spesielt om avl, og samtidig med så mange av sine kolleger som mulig; han skrev og mottok rundt regnet 15 000 brev i løpet av livet.

Jeg befinner meg i Kent, sør for London, på den stien Darwin anla for å kunne tenke, og jeg leter etter flere momenter i teorien hans, kjerneord som kan inspirere en forfatter i dag. Darwins tre stikkord når det gjelder utviklingen, er variasjon, overbefolkning (og følgen: konkurranse) og endring gjennom naturlig utvalg. Darwin ga på en måte biologiens språk en grammatikk det ikke hadde hatt før. Med et "naturlig utvalg" mente Darwin at de best skikkede fører arten videre. Alle individer er født med litt forskjellige egenskaper, endringer i arveanleggene, og noen av disse egenskapene viser seg å være gunstigere enn andre. De som er bærere av disse fordelaktige egenskapene, vil ha størst sjanse til å overleve og få avkom. Således blir det naturen, eller miljøet, som velger ut hvilke egenskaper som videreføres – herav begrepet "det naturlige utvalg".

De best egnede, de som overlever, er ikke de sterkeste, det er heller ikke de mest intelligente, men de som har kunnet tilpasse seg endringer (jfr. hvordan finkene på Galápagos blir spesialisert, tilpasser seg ulike omgivelsers nisjer). Individer med denne evnen har da et fortrinn, en fordelaktig egenskap, og denne er dukket opp ved en tilfeldighet (ved mutasjoner, tilfeldige forandringer i genene); den kommer til syne vilkårlig og blir funnet til nytte. Derfor er også utviklingen preget av uforutsigelighet. Evolusjon er ikke det samme som fremskritt; et mål for utviklingen lar seg som nevnt ikke etterspore. Det har fra første stund vært et anstøt: Evolusjonen er ikke styrt, den er formålsløs.

Utdrag fra essaysamlingen "Menneskets vidde" av Jan Kjærstad, som utkom på Aschehoug i 2013.