Debatt - friluftsliv

Om naturen, sånn min bestemor brukte den

Jo saktere du går, desto mer ser du.

Nordmenns forhold til naturen handler mest om bevegelse og fart. Om å traske fra hytte til hytte, mil etter mil i fjellheimen, eller fly gjennom marka på ski, fra Stryken til Sognsvann i ett jafs, i åletrange kondomdresser og med hodelykter som lyser opp i vinternatta som de reneste flomlyskastere.
Men hva med de som sitter i rullestol eller på andre måter er forhindret fra å komme seg opp på fjelltopper eller langt inn i skogen for å kjenne kropp og natur gå opp i en eller annen opphøyd enhet?
Har de ingen mulighet til å oppleve norsk natur, uten at noen er så snille å kjøre dem til et utkikkspunkt eller ta dem med på trilletur rundt Sognsvann?
Jo, enda flere muligheter, vil jeg hevde.
For de er ikke lenger så bundet til kroppen.

Foto: Torbjørn Ekelund

For de fleste nordmenn handler det å være ute i naturen om å ta seg mer eller mindre fort fram i andres spor, enten det er snakk om små, umerkede stier eller brede traséer som Oslo Kommune bruker hundretusener av kroner på å kjøre opp og holde ved like hvert eneste år med snørike vintre. Det handler altså først og fremst om vaner, og om kroppen. Det er løypa som teller, skogen selv havner i bakgrunnen, og fjellet som vi klatrer opp, på vår stadige vei mot toppen, med øynene konstant rettet mot stien foran oss, forsvinner mer og mer fra bevisstheten etter hvert som vår oppmerksomhet i stigende grad rettes mot vår egen kropp og våre egne grenser. Til slutt ser vi ikke lenger fjellplantene som klamrer seg fast i den skrinne jorda rett rundt oss, og laven som tegner sine fargerike kart i gråsteinsura. Vår opplevelse av naturen er da blitt kraftig forringet, og naturens rytme har vi tapt underveis. Årstidene. Vekslingene mellom dag og natt. Alle overgangene. Alt er på vei til å forsvinne for oss, og ser mer og mer likt ut for hver dag som går. Vi har ikke trent opp synet, slik vi trener opp kroppen vår. Vi er i utakt med naturen der vi går, eller jager fram, og vi har ikke øynene med oss, og heller ikke de andre sansene. Vi går altfor fort, og kjenner bare vår egen puls, hører bare vår egen pust, som går inn og ut hele tiden, i takt med hjertet, som prøver så godt det kan å holde tempoet, holde den unaturlig høye farten.
Det er tydelig. Vi flytter hverdagens kjas og mas ut i naturen, og lar det farge vår opplevelse av den. Det handler om å komme seg opp på nuten før sola går ned, rekke sportsstua før stengetid, rekke den og den skiløypa før middagen kommer på bordet, og ikke om natur. Det handler om kropp, kun om menneskets ytre natur, og det kunne likså godt ha foregått i en gymsal.

Jeg tror faktisk mange nordmenns bruk av naturen fjerner dem ytterligere fra den. Etter å ha snakket med handicappede mennesker, og med eldre, som er dårlige til bens og som derfor ikke kan forlate leilighetene sine, er mitt generelle inntrykk at de har en sterkere opplevelse av naturen når de sitter ved kjøkkenvinduet sitt, enn hva de fleste nordmenn har når de går på søndagsskitur i marka. De kan fortelle inngående om detaljer ved småfugl på fuglebrettet, og husk at dette ikke er detaljer for dem, men noe som står helt sentralt i deres «fortellinger».
Mens mange skiløpere bare kan fortelle om føret, om hvor fort det gikk i sporet, og om hvordan de føler seg etter den lange skituren.
Natur? Neppe.
Annet enn den vi bærer med oss over alt.

Det er så mye en kan oppleve der ute. Om en bare er stille og lar det andre tale. Lar naturen selv tale. Om en finner seg et sted ved et bortgjemt tjern, og venter til pulsen har sunket så mye at den ikke lenger overdøver skogen. Overdøver fuglesangen og suset i trekronene, rislingen i bekken og ørreten som vaker.
Noen har skjønt det.
Meitefiskeren. Naturfotografen. Fuglekikkeren. Han som sitter på en stubbe midt i svarte skauen og prøver å lokke til seg jerpa bare for å få et glimt av henne. Han som går på leik om våren for å høre orrhanen buldre og tiuren klunke, og på den måten fylle sinnet med svett og bankende nær natur fra den lille gapahuken sin. Han som sovner inne på bredden en varm sommerdag, med duppen foran seg i det stille tjernet, og drømmer om humlesurr og myrull. Og kanskje om huldra. Han som venter ved et fiskeørnreir med speilreflekskameraet på stativ, og han som registrerer orkidéer, saprofytter og kjuker i urskogen. Og han som bare har tatt seg en tur, for å stå en stund og være til, mellom gamle, grove furukaller, i det gylne ettermiddagslyset som siler ned gjennom barhenget. Ja, han som ikke ser på klokka, men lar rommet få bestemme. Lar landskapet. Lar trærne og skogen og fjellene og havet. Lar de lange, ubrutte linjene i horisonten få avgjøre hvordan en skal være. Og hvordan en skal forholde seg til omgivelsene. Hvordan en skal bruke naturen. Hvordan en skal bevege seg i den. Hvor fort en skal gå. Og hvilken takt en skal gå i.

Det er så mye en kan se bare fra kjøkkenvinduet. Og fra de aller fleste kjøkkenvinduer i Norge har man utsikt mot natur.
Mot slutten av livet satt min bestemor stadig ved det gamle kjøkkenbordet sitt av respatex, og matet ville fugler i vinduskarmen. De kom rett inn gjennom vinduet, som hun hadde stående på gløtt, og spiste av hånda hennes. Flere ganger så jeg det med egne øyne. Ved kjøkkenbordet matet hun alle slags fugler. En gang jeg var på besøk hos henne, registrerte jeg både linerle, kjøttmeis, blåmeis, pilfink, skjære, flaggspett og to ringduer. De ville fuglene viste ingen tegn til redsel i nærheten av den gamle damen. Og hun gjorde ingenting annet for å trekke dem til seg enn å sette kjøkkenvinduet på gløtt, og så sitte helt stille og vente, som en naturfotograf eller en jeger ville gjort, på at fuglene skulle komme inn gjennom vinduet.
Min bestemor var svært dårlig til bens, og mot slutten klarte hun ikke å komme seg ut av leiligheten ved egen hjelp. Men likevel sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at hennes opplevelse av norsk natur ikke var så mye svakere enn den man har når man sykler raskt gjennom Nordmarka.
Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke på hva hun kunne opplevd inne ved Spålen eller Katnosa en forsommerkveld, når rugda trekker, og natteravnen spinner på furumoene, om hun bare hadde hatt muligheten til å komme seg dit.
Men jeg vet at hun opplevde like mye ved kjøkkenbordet sitt.
At norsk natur, og hvordan en oppfatter norsk natur, ikke handler om hvor man er, for natur har en rundt seg over alt her i Norge, men om hvem man er, og om hvilken innstilling man har til naturen.

Det var ingenting spesielt med bestemor. Hun kunne bare ikke forflytte seg så mange meter av gangen mot slutten av livet.
Men naturen var der, sterkt. Hele tiden.
På det lille kjøkkenet. I sansene og sinnet.
Jeg kunne se det i øynene hennes. En gang fikk jeg oppleve at hun gråt da hun snakket om «fuglene sine», som hun kalte dem. For så glad var hun i naturen, så høyt satte hun pris på den. Hun hadde historier å fortelle – både om ringduene, skjæra og linerla, og om flaggspetten, som vågde seg stadig lengre frampå for hver dag som gikk.
Men hun satt stille, og så ikke på klokka. Brukte sansene i stedet for beina.
Det kaller jeg kontakt med naturen. Det kaller jeg nærhet til det vi hele tiden søker der ute – dessverre ved å løpe forbi det, mot neste post.
Det er trist. Mye av friluftslivet i våre dager ser ut til å virke mot sin hensikt, og fjerne oss ytterligere fra både naturen og oss selv, ved å flytte fokus til kroppen, vår ytre natur, og til bruk av denne – bort fra sinnet, bort fra tankene, men også bort fra vår indre natur, bort fra sansene, som trenger ro og stillhet for å kunne virke slik vi ønsker at de skal gjøre. Og dermed fjerner det oss bort fra alt vi har rett rundt oss.
Ja, noen ganger kan det faktisk se ut som om vi paradoksalt nok går ut i naturen for å beskytte oss mot den.
Stenge den ute.
På alle mulige måter.
Og da kunne vi likså godt blitt hjemme.
Eller det hadde kanskje vært å foretrekke?