Om begrepet "ekspedisjon"

Jeg tror alle kan enes om at "tur" er det riktige begrepet når man tar seg en runde på ski i sin lokale lysløype, mens "ekspedisjon" er ordet dersom man etter måneder med forberedelser krysser et stort, øde og hittil uutforsket landområde alene og uten etterforsyninger. Men hva med alt som befinner seg mellom disse ytterpunktene?
Kan det være så enkelt at dersom man ønsker å oppnå en viss anerkjennelse for sin utflukt, så kaller man det en ekspedisjon? Og i motsatt fall er det tilstrekkelig å holde seg til begrepet tur? I noen tilfeller kan det virke som forklaringen er så banal, men det må da finnes noen klarere skillelinjer enn dette?

Ordet ekspedisjon høres unektelig imponerende ut, og påkaller både respekt og ærbødighet. Tankene går til de gamle polarheltene, til Amundsen, Nansen, Scott, Shackleton og alle deres mer eller mindre trofaste slitere. Men ordet vekker også minner fra mer moderne tid: Arne Næss jr., som ledet den første norske bestigningen av Mount Everest. Børge Ousland, som ble den første som gikk alene tvers over hele Antarktis uten hjelp utenfra. Stein P. Aasheim, som overvintret sammen med familien i en liten fangsthytte på Austfjordneset på Svalbard. Thor Heyerdahl og hans fantastiske bragder med Kon-Tiki, Ra I & II, og Tigris. Det kan ikke være noen tvil om at dette er «ekte» ekspedisjoner. Og Liv Arnesen, Erling Kagge, Monica Kristensen Solås, Cecilie Skog, Aleksander Gamme.
Det kan virke som vi nordmenn er utstyrt med et eget ekspedisjonsgen. Ingen av disse bragdene ble kalt ekspedisjoner bare for å forfine prestasjonene, de står til gull uten å måtte pynte på begrepsbruken.

Kan man kanskje definere det som en ekspedisjon utfra i hvilken grad man utfordrer sine egne grenser? Men hvis dette stemmer er det mye som kan kalles en ekspedisjon.
Dersom man for eksempel er mørkeredd, vil det da være en ekspedisjon å gå ut i boden etter mørkets frembrudd for å hente mer ved til peisen? Eller hvis man har sprøyteskrekk, vil det alene å vaksinere seg til reisen kunne anses som en ekspedisjon? Kan det være så enkelt å dra på ekspedisjon? Nei, selvsagt ikke.
Men kanskje man kan trekke noen grenser utfra hvor langt vekk man reiser, og hvor lenge man er borte? Også dette virker for enkelt. Dersom man reiser på badeferie og bor på en luksusresort på Fiji, Bali eller Bora Bora er det ikke en ekspedisjon selv om man har reist langt og blir lenge borte.

Jeg vender blikket mot ordboka i bokhylla. Slår først opp "tur" og finner følgende forklaring: Det å reise for rekreasjon og fornøyelsens skyld. Ja, det virker logisk nok. Jeg blar videre og slår opp ekspedisjon. En reise med vitenskapelig formål. Jeg gjør også et søk i Store norske leksikon på nett og får nesten samme definisjon av begrepet ekspedisjon: Reise som krever større utrustning for et bestemt formål (f.eks. vitenskapelig eller militært).

Jaså, er det sånn det henger sammen?
Vitenskapelig formål? Kanskje forskning på stedet man oppsøker, eller det å ta med ulike former for resultater hjem til vitenskapelig viderebehandling (observasjoner og fotografier, nye kunnskaper, eller prøver av snø, is, vann, stein eller jordsmonn) er nødvendig for å kunne kalle reisen for en ekspedisjon?
Hm, jeg er ennå ikke overbevist.
Jeg mener å ha hørt om mange som har reist på ekspedisjon uten at jeg har fått noe inntrykk av at det lå noen påtagelig vitenskapelig oppgave bak det hele. Og uansett kan det ikke være et tilstrekkelig vilkår. Det kan neppe regnes som en ekspedisjon om man tar en dagstur til skogs for å samle sommerfugler, biller, kongler eller frø, uansett hvor lenge man studerer fangsten med i mikroskop etter man kommer hjem.

Hva med sponsorer? Kan dette være porten inn til en ekspedisjon?
Hvis jeg tenker tilbake på bilder og filmer jeg har sett fra ekspedisjoner, i alle fall i moderne tid, så pleier det alltid å snike seg inn noen velkjente firmalogoer fra selskaper som har vært med på å muliggjøre ekspedisjonen i form av økonomiske bidrag. Det er selvsagt ikke sponsorene i seg selv som gjør reisen til en ekspedisjon, men man skal ha være velsignet med unike selgerevner for å få sponsorer til vanlige fornøyelsesreiser. Dersom man lykkes med å skaffe sponsorer så må det være en tur av ekstraordinær karakter - en tur som er så spesiell at den vil skape oppmerksomhet og dermed gi sponsorene den ønskede eksponering. Men det sponsorer ønsker er jo eksponering, og da er det trolig langt viktigere at det lages film og skrives bøker om ferden, enn hva som er ferdens innhold. Hvis jeg forfølger denne tanken videre kan det kanskje konkluderes med at det er en ekspedisjon dersom, og bare dersom, man har med filmkamera og gjør opptak som senere vises på riksdekkende TV, eller at det i det minste skrives en bok i etterkant med fargebilder på glanset papir, som utgis på et anerkjent forlag. Og det er nå engang slik at sjansene for slik eksponering øker dersom man får en kjent og populær person med i reisefølget.
Men det kan ikke være slik at en reise er en tur dersom man reiser med en håndfull mennesker som for utenforstående er som ukjente, mens det brått blir en ekspedisjon hvis man gjør den samme reisen og får med seg en kjendis av et eller annet format? Igjen virker det som definisjonen ikke helt holder vann.

Jeg grubler videre.
Kanskje kan man definere grensen mellom ekspedisjon og tur utfra hvilke farer man utsetter seg for? Må en ekspedisjon innebære en reell fare for liv og helse? Må en ekspedisjon være ekstrem med tanke på hvilket utstyr man trenger, hvilke påkjenninger man utsettes for både fysisk og psykisk, og hvilken fysisk form man må være i før man kan (eller bør) sette avsted? Må man trene daglig med traktordekk på slep i månedsvis før det kan kalles en ekspedisjon?
Heller ikke dette alene kan være nok. Det kan være farlig nok å kjøre bil i snødrev på glatte veier dersom man er uvettig, og det krever lang forberedelse i form av teoretisk og praktisk kjøreopplæring, samt mye trening for å bli en god sjåfør. Men det betyr ikke at en kjøretur i en gammel Toyota uten videre blir en ekspedisjon?

Jeg griper fatt i dette med trening og forberedelser, og spinner videre på det til begrepet "planlegging" dukker opp fra en krok et sted inne i hodet. Kan det kanskje være av betydning hvilken planlegging som må gjøres i forkant av reisen? Dersom det er en profesjonell arrangør som tilrettelegger hele opplegget, og man selv bare må ha med seg normalt personlig utstyr, kan det neppe kalles en ekspedisjon, samme hvor fjernt, høyt eller øde målet ligger. Men dersom man selv må planlegge alt ned til minste detalj, og dersom disse detaljene har en avgjørende innflytelse på hvorvidt man vil nå målet eller ikke, samt kanskje også på hvorvidt man vil komme tilbake med livet i behold eller ikke, da er jeg tilbøyelig til å kalle prosjektet for en ekspedisjon.

Nærmer jeg meg et gjennombrudd?
Neste tanke som dukker opp er denne: Vi kan kanskje også se på om reisen går i kjent eller ukjent terreng. Må en ekte ekspedisjon gå til et område som ligger langt borte og som er utilgjengelig for folk flest? Er det et krav til en ekspedisjon at man ikke møter andre på turen, utover eventuelle lokale innbyggere som knapt nok har sett andre mennesker enn de som kommer fra sin egen lille stamme eller landsby?
Her begynner jeg kanskje også å komme på sporet av noe. Dermed kan det også skilles mellom om man går på en kjent og beskrevet rute eller ikke? En vandring på de vanlige rutene opp Kilimanjaro, Aconcagua, Elbrus eller Everest vil i så fall ikke være en ekspedisjon, siden disse rutene er både kjente, beskrevet og relativt hyppig trafikkert. Derfor må det noe mer til for at det kan kalles en ekspedisjon. Men en slik definisjon skaper også grobunn for dilemmaer. Kan man for eksempel tenke seg at en vandring kan starte som en tur, men gå over til å bli en ekspedisjon dersom man går seg vill? Og som blir en tur igjen når man finner ut hvor man er?

Forvirringen øker. Og det begynner å bli sent på kvelden. Er det mulig å konkludere med noe? Antageligvis ikke. Det er åpenbart et individuelt anliggende å finne ut hvor skillet mellom en ekspedisjon og en tur går. Men noen grunnregler er det kanskje likevel mulig å trekke opp? Hva med forsikringsselskapene som tilbyr reiseforsikring? Alle selskapene jeg kjenner til i dette markedet har i sine vilkår at normal reiseforsikring ikke dekker ekspedisjoner, så da må de vel også kjenne til hvor grensene går? Jeg leter litt rundt på nettet men blir ikke noe klokere. Og leggetid er passert med god margin.

Ny dag, nye muligheter. Med dagslys kommer nok svarene lettere. Men neida, etter en ringerunde til et par reiseforsikringsselskaper må jeg konstatere at så enkelt er det ikke. Et av selskapene definerer det som en ekspedisjon blant annet dersom man skal bevege seg i høyder over 4000 m.o.h, eller dersom man skal gjennomføre dykk på dypere vann enn 40 meter. Noen fullstendig definisjon av grensene mellom en forsikringsberettiget reise og en ekspedisjon klarer de imidlertid ikke å gi meg, og henviser til at det må gjøres en «konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle». Men igjen uten at de kan (eller vil) gi meg noen liste over hvilke vurderingskriterier de i slike «konkrete tilfeller» benytter.

Jeg tror derfor jeg må forsøke å konkludere på egenhånd:

Antagelig er det en kombinasjon av mange av de nevnte forhold som kan rettferdiggjøre å kalle en reise for en ekspedisjon, dersom summen av disse blir tilstrekkelig imponerende. Men det slår meg at det viktigste spørsmålet ennå ikke er stilt! Spiller det overhodet noen rolle hva man kaller det? Er det ikke opplevelsen, spenningen, gleden og minnene man sitter igjen med som er det viktige? Jo, selvsagt! Tur, ekspedisjon, reise, vandring, utflukt, tokt, ekskursjon, tripp, svipptur, snartur, langtur, streiftog, odyssé, felttog, seilas, safari, eventyr, manndomsprøve, vågestykke, robinsonade, eller hva man ellers måtte ønske.
Noen har trolig som motivasjon (eller i det minste delmotivasjon) å samle heder og ære, beundring og anerkjennelse, respekt og omtale. Da må de gjerne kalle turen sin hva de vil for meg. Men så lenge hensikten og motivasjonen er å samle nye erfaringer og opplevelser, føle frihet og nærhet til naturen, utfordre seg selv og føle mestring, og man gjør vågestykket utfra en indre motivering, da må det være knekkende likegyldig hvilket ord man benytter. Det er opplevelsen som er viktig.

God tur! ( ... eller ekspedisjon)