Om å seile alene

Fredag 28. april seilte en kvinne inn i havnen i Les Sables d’Olonne i Frankrike. Hun har seilt jorden rundt alene. Uten å stoppe. Nonstop og unassisted, som det heter.
I 233 dager, 20 timer og 43 minutter.
Kirsten Neuschäfer heter kvinnen. En 39 år gammel havseiler fra Port Elisabeth i Sør Afrika. Den andre kvinnen i historien som deltar i The Golden Globe race - en regatta på 30 000 nautiske mil i form av jordomseiling.
Av 16 deltakere til start var Kirsten eneste kvinne. Etter syv måneder til havs var det bare tre seilere igjen. De andre 13 hadde grunnstøtt, gitt seg på grunn av ensomheten eller grunnet problemer de ikke klarte å løse uten assistanse.
Kirsten seilte videre med sin Minnehaha, en solid og langkjølet 36 fot Cape George Cutter fra 1988.

*
Jeg har fulgt Kirsten og Minnehaha i syv måneder fra salongen i min egen 38 ft seilbåt fra 1983, en svenskbygd klassiker. Vi ligger i havna mi. Jeg er nemlig blitt redd. Redd for å ta båten min ut i Vestfjorden alene.

Jeg husker fortsatt hva havet gjør med et menneske. Hvordan det føltes å være der ute. Hvordan alle sansene var aktiverte og ga så mye informasjon. Jeg kunne høre et fall i turtallet på den gamle Volvo Penta-motoren og vite at det sannsynligvis betydde at medseileren min hadde kommet borti girspaken på vei forbi styrekonsollen, antakelig på vei ned i salongen.
Jeg husker at lukten av fisk vekket meg brått der jeg sov på sofaen nede i salongen på en frivakt. Alle lukter ga informasjon av betydning for livet og lukt av fisk inne i båten måtte undersøkes. En flyvefisk hadde seilt gjennom luften og inn gjennom en åpen luke i taket på båten. Jeg plukket den opp, kasten fisken ut gjennom plywood-luken og sovnet igjen til lyden av knirking i tauverk og lyden av vann i bevegelse utenfor det armerte sement-skroget rett ved øret mitt.
Jeg husker hvordan blikket mitt hvilte på horisonten som ikke tok slutt. Fulgte med på hvordan vinden tok tak i bølgetoppene og jeg forsto at det betød dreining i retning eller styrke. Kjente hvordan det å sitte til rors roet det urolige sinnet mitt. Ennå kan jeg kjenne rommet der ute i den svarte, varme natten som kjentes som et fløyelsteppe.
Varmt. Glitrende stjerner i det uendelige. Følelsen av min egen ubetydelighet. Jeg følte jeg vibrerte. (Artikkelen fortsetter)

Nå er det Kirsten som opplever hva havet og sansene kan gi et menneske. Havets latter har Kirsten kalt båten sin. Min heter Vagabond. En nevrotisk vagabond i såfall. På youtube poster folk fra hele verden sanger om Kirsten og Minnehaha og heier på kvinnen som fredag hadde seilt 30290 nautiske mil helt alene.

Golden Globe Race var i 1968 historiens første solo-regatta hvor deltakerne skulle seile jorden rundt, uten stop eller assistanse utenfra. En distanse på rundt 30 000 nm. I august 2022 var regattaen i gang for tredje gang. Det unike med GGR er at den er åpen for alle. Kriteriene er at deltakerne kan vise at de har seilt minimum 8000 nautiske mil og ytterligere 2000 nm alene. Motoren skal ikke brukes, kun i nødstilfeller.
Seilasen har ført Minnehaha sør for alle kapp’ene og i østlig retning. For vanlige seilere er det å be om trøbbel. Både retningen og breddegradene tilsier det. Sør for 40 grader har Kirsten seilt «The Roaring forties» og snust på «The Howling fifties». Jeg grøsser av navnene. Seilere som har vært der ligner det med verdensrommet. Det er et øde, verden består kun av hav foruten en og annen albatross. Bølgene er enorme. For mange setter opplevelsen spor i sjelen og de lengter tilbake resten av livet. Mange sjøfolk får aldri sjansen til å komme derfra.

Hensikten med regattaen er å gjenskape eventyret og ferdighetene som seilerne på 60-70- tallet måtte være i besittelse av, før kartplottere, GPS eller Predictwind. Regattakommisjonen har gitt enkelte retningslinjer. Båtene skal være konstruert av glassfiber, mellom 32 og 36 ft, ha lang kjøl med skeg og være bygd før 1988. Et titalls design er godkjente av regattakomiteen og deltakerne må kjøpe, utstyre og oppgradere båtene selv før start. «Sailing like it’s 1968», er slagordet. Bort med GPS, kartplottere, autopiloter og elektriske vinsjer. Posisjonene tas med sekstant og som kommunikasjonsmiddel har deltakerne en SSB-radio som kan brukes av regattakommisjonen til å formidle distressmeldinger om ekstremvær som kan true deltakernes sikkerhet. Om bord kan seilerne lytte over en HAM-radio, men har ikke lov å sende.

*

Seilasen er eventyr og tragedier. I 1968 stilte franskmannen Bernard Montessier til start. Med beste tid rett før målgang lå Moitessiere an til å vinne regattaen. Men Moitessiere ville ikke gå i land. Han ville bare seile. Dessuten var han ikke lenger begeistret for det kommersielle jaget i kjølvannet av regattaen. Franskmannen holdt øst da han skulle sette kursen nordover mot England, rundet Kapp Det Gode Håp på nytt og fortsatte ut i det indiske havet på nytt. Etter å ha seilt rundt jorden en og en halv gang ankom han stillehavsøya Tahiti og stoppet en stund. Moitessier fortsatte å seile resten av livet, skrev bøker om turen til Tahiti og døde som miljøaktivist i Fransk Polynesia i 1994.

Åtteåringen som mistet faren sin for femti år siden har advart mot regattaen og romantikken som omgir den.

En langt tristere sjebne fikk engelskmannen Donald Crowhurst som også deltok i seilasen i 1968. Den engelske seileren forlot sin kone og åtte år gamle sønn på kaia og stakk til sjøs med Golden Globe Race. Crowhurts var besatt av racet, men hadde minimalt med seilerfaring. Han hadde begrensede økonomiske ressurser i forkant av racet og ved start fremsto båten uskikket for den krevende seilasen. Engelskmannen solgte alt han hadde for å delta og underveis ble det klart for han at han var nødt til å fullføre jordomseilingen for å kunne betale tilbake lånene han hadde pådratt seg, berge familien økonomisk og bevare sin verdighet.
Men Corwhurst kom aldri hjem. Båten ble funnet drivende i Atlanterhavet uten Crowhurst. Om bord fant man loggbøker som viste at han hadde loggført feilaktig fart og posisjoner. Den ekte loggboken fra ferden viste hvordan Crowhurst hadde seilt sørover til Sør-Amerika hvor han tilbragte månedsvis uten å gi lyd fra seg. Etter tre måneder brøt han radiostillheten og hevdet han hadde rundet Kapp Horn og var på nordlig kurs opp Atlanterhavet, på vei til å krysse eget spor og med kurs mot mållinjen og England. Men Crowhurst hadde aldri vært jorden rundt. Han hadde seilt til Sør-Amerika og tilbake til Sargassohavet. Skriblerier og nedtegninger i bøkene ombord fortalte en historie om en tilsynelatende desperat mann som opplevde egne muligheter forsvinne sammen med hans mentale helse. De siste setningene i boken var «It is finished. It is finished. IT IS THE MERCY.»
Historien ble til filmen med navn «The Mercy» fra 2018 med Colin Firth i rollen som Donald Crowhurst. Åtteåringen som mistet faren sin for femti år siden har advart mot regattaen og romantikken som omgir den.

*

I år har store tragedier såvidt uteblitt. 4. november i fjor våknet finske Tapio Lehtinen om bord Asteria i det sørlige indiske havet, til et smell. Han gikk ut i salongen og fant stigende vann på dørken. I løpet av 5 minutter sank båten og Tapio rakk å finne frem grab-bagen, den vanntette sekken med nødutstyr som alle havseilere har stående klar, før han utløste Epirb’en, fikk livflåten over bord og kom seg opp i den.
Tre båter ble beordret å endre kurs for å bistå Tapio. Kirsten og Minnehaha var 105 nm unna da hun fikk meldingen om forliset fra nødsentralen for regattaen. Kirsten brøt seilet på GPS’en for bruk i nødsituasjoner og satte ut kursen mot Tapios posisjon. Etter et døgn observerte hun endelig Tapios oransje livflåte periodevis komme til syne i høye svell. De to fikk kontakt og Kirsten hjalp Tapio om bord i Minnehaha, sikret livflåten på slep og fikk den takknemlige finnen ombord i et lasteskip med kurs for Kina. «Det er ikke nødvendig med gratulasjoner», svarte Kirsten etter redningsaksjonen, «alle seileren ville gjort det samme for en annen seiler». Noen uker tilbake havarerte også irske Herbert-Jones og hans Puffin midt i påskefrokosten på dag 219, etter en knock-down i en ekstrem storm 900 nm nordøst for Falklandsøyene. Han ble reddet av en taiwansk fiskebåt og satt i land i Cape Town, forslått, men i live. Havet gir og havet tar.

Kirsten og Minnehaha har ledet store deler av regattaen og ble første kvinnelige vinner av en solo, jorden-rundt-regatta noensinne. Med rekorder for beste fart over 24 timer og beste distanse over 7 dager i regattaen hvor bare å fullføre regnes som en bragd. To døgn senere ankom Abilash Tomy fra India lykkelig som nummer to. I 2018 ble han reddet halvveis mellom Sør Afrika og Austalia med brukket rygg. «I am very happy, but I entered as a sailor and being a woman is just secondary», svarte Kirsten på spørsmål om å være første kvinnelige vinner noensinne. Det gjorde meg enda stoltere.

Nå er det nok. Ikke noe mer sanseløst tankekjør nå. I sommer skal jeg og Vagabond ut. Alene. Bort til Skrova. Akkurat som Kirsten og Minnehahaha.