Naturfotografens blikk

Roger Brendhagen lever av blikket sitt. Folk som er glad i natur har lagt merke til Brendhagen. De har hvertfall sett bildene hans. Han er Nikon-ambassadør, jobber for WWF, holder kurs for fotografer, hans bilder går sin seiersgang på sosiale medier og i magasiner. Slanger. Fjellrever. Isbjørner. Grevlinger. Sommerfugler. Blåhvaler. Ulver. Gjennom bildene viser han frem den verden han ser de 250-300 dagene i året han er ute. Men han gjør også noe mer. Han viser frem forandringer i naturen. Mer om det senere.
Brendhagen har et spesielt blikk. Derfor intervjuet vi ham til en kommende serie som heter Kunsten å se. Om hvordan fotografer ser, hva de ser etter og hvordan vi andre kan lære å se bedre.
Brendhagen hadde en lapp over venstre øye da vi møtte ham. Men han var ved godt mot og snakket ikke mye om problemet med synet. Intervjuet begynte slik:

Hva ser du etter når du fotograferer?
Jeg inspireres av det jeg ser. Jeg vil vise den verden jeg ser der ute til alle dem som ikke har sett den. Og jeg leter konstant etter noe nytt.

Du har reist verden rundt. Ser du lenger noe nytt?
Ja. I år har jeg vært på gråten to ganger som fotograf. Jeg har brukt mye tid på fjellrev, og i juni kom jeg over et habitat. I et par dager lå jeg under en jerven-duk og tok bilder av hannen. Brått så jeg noe i venstre billedkant. Fjellrevtispa. Med noe i kjeften. Valper! Det var så stort at jeg nesten glemte å fotografere. På en halvtime flytta hun åtte valper fra ett sted til et annet. Valpene var så små som boller. En uke gamle. Å få sett det…tispa ser rett i kamera...Jeg får gåsehud bare jeg snakker om det.

Hvorfor?
Jeg elsker naturen. Å få se dette, med kamera og egne øyne, er stort. En jeg kjenner begynte å gråte da han hørte om det. Han har drømt om å se dette i førti år. Men samtidig er jeg også en skap-pedagog.

Hvordan?
Jeg vil at folk skal se naturen på nye måter. I år hadde vi 21 fjellrev-ynglinger i Norden. Fjellreven er dømt til å dø ut. Den er en dårlig jeger. Utfordringen her er jerven. Jerven er ekstremt god jeger og den etterlater mat til fjellreven. Men når vi mennesker dreper jerven, tar vi også maten fra fjellreven. Alt henger sammen. Når vi regulerer naturen, går det til helvete hver gang. Jeg vil at folk skal se det. Jeg vil at folk skal stoppe opp, og tenke: Wow! Det der var vakkert. Eller, shit! Det der må vi ta vare på. Jeg ser på meg som dokumentarfotograf. Jobben er å åpne øynene til de som ikke ser. På reiser ser jeg at naturen forandrer seg. Jeg ser dyr som trues av utrydning. Jeg ser at polisen smelter. Da leter jeg etter bilder som kan åpne øynene til alle som ikke ser dette.

Intervjuet om «kunsten å se» fortsatte, og kommer som egen sak etter nyttår. Mens vi jobbet med det, ringte Brendhagen. Humøret fra forrige samtale var borte. Han var hasteinnlagt på Ullevål sykehus for andre gang på en måned. «Kunsten å se» fikk en ny betydning. Han så ikke på venstre øye. Da vi møter ham igjen, åpner han så vidt det syke øyet.

-Jeg skada øyet noe jævlig da jeg var 12 år. Knuste deler av ansiktet. Brudd på hodeskallen. Heldigvis klarte doktoren på øyeklinikken å redde øyet mitt. Synet ble redusert, men det har jeg lært å leve bra med. Jeg har til og med levd av det. Ironisk nok holder jeg fotokurs om det: Bruk begge øynene! pleier jeg å si. Bruker man ett, er det som å se verden gjennom en dorullkjerne. Fotograferer du en løve, ser du ikke at det kommer en løve inn fra venstre som jager en gaselle. Fotograferer man slanger, bør man bruke begge for å se etter andre slanger nær deg. Vær observant. Se med begge øynene.

Fredag for en måned siden våknet han med et problem. Det var noe med øyet. Som om noen hadde trukket en tjukk grå gardin foran det. Han så konturer, sterke lyskilder, men ingen detaljer. Han gikk til legen og regnet med å få øyedråper. Legen så på det venstre øyet. Og ble stille. Veldig stille, veldig lenge, husker Brendhagen.
-Da ble jeg redd. Dette er alvorlig, tenkte jeg.
-Du skal rett til Ullevål, sa legen.
Netthinna hadde falt av. Hornhinna er ytterst på øyet, netthinna (øyets sensor) bakerst.
-Jeg fikk tilbake frykten jeg som 12-åring hadde for å bli blind. Hva skjer om jeg mister synet på det andre? Hva har jeg da? Ingenting! Som reportasjefotograf har han dokumentert en hjerneoperasjon. Han har som naturfotograf opplevd akutte situasjoner. Men han har holdt hodet kaldt. Da kirurgen informerte om inngrepet, besvimte Brendhagen.
-Da skjønte jeg hvor dyp redselen var. Jeg ble operert for grå stær som tjueåring – da får man lokalbedøvelse, som gjør at du ser operasjonen. Liggende under et grønt laken – med kikkhull til ett øye. Å stirre opp på en skalpell som nærmer seg øyet skaper ikke gode minner, sier han.

Denne gangen bruker vi narkose, sa legen. Det er høy sjanse for at dette går bra, fortsatte han. Netthinnen skal monteres på igjen, og skal ved hjelp av gass som pumpes inn i øyehulen, presse netthinnen til å feste seg. 14 dager etter operasjonen begynte Brendhagen å se litt. Humøret steg. Men få timer senere skjedde det noe. Den grå gardina ble trukket ned igjen. Synet forsvant. Han skjønte hva det betydde.
-To øyeoperasjoner på så kort tid? Jeg så at selv legen ble bekymra.

I dag skal han undersøkes på Ullevål. Sjansen er like stor som sist for at det går bra.
-Sist gikk det jo ikke bra. Det er netter der jeg har mareritt om øynene, om ikke å se. Da gruer jeg meg til å våkne og åpne øynene. Ser jeg? Eller har det gått galt nå også? Jeg frykter den grå gardina.

Hva tenker du nå?
-Hvis øyet går ad undas, skal jeg trene opp høyreøyet. Nå sliter jeg med å treffe kaffekoppen foran meg. På snøen går jeg som en gammel mann. Og jeg skal kjøpe briller uten styrke. Vernebriller. Jeg skal IKKE skade øye nummer to. Det blir for radikalt. Jeg skal få til det her.
Selv om det har vært smertefullt, selv om jeg har vært redd, har det også vært lyspunkt. Uvant med ikke å være aktiv ute i felt, har jeg vært mye på sosiale medier. Mange har sendt meg gode ord og lykkeønsker. Flere fotografvenner har dessuten delt den samme frykten jeg nå har. Jeg ser fremover. jeg pleier å avlsutte samtaler med: Jeg håper vi kan ha en samtale under fire øyne snart. Humoren kan ikke tas fra meg, selv om et øye svikter.

PS. Roger Brendhagen har avlyst eller utsatt de fleste fotooppdrag fremover. Han er forberedt på en ny runde på sykehus. Se flere bilder han har tatt her: