Olav H. Hauge: Min sjelevenn i fjellet

Olav H. Hauge levde fra 1908 til 1994 og skrev mange dikt. Han hadde et enormt spenn i diktinga. Ulvik, Hardanger, Vestlandet og Norge var hans hjemmebane, men samtidig leste han mye, og lærte seg engelsk, tysk og fransk. Han satte seg godt inn i historien og filosofien og store deler av verdenslitteraturen. Fra den gjendiktet han mange dikt til nynorsk, og mange av hans dikt er oversatt til fremmede språk.

Hele sitt liv bodde han på gården Hakastad i Ulvik, bortsett fra de periodene han slet som verst med indre og ytre press og var innlagt på Valen psykiatriske sjukehus i Kvinnherad. Sykdomserfaringene ga ham innsikt både i eget sinn og medpasienters. Noe som gjenspeiler seg i diktene.

Hauge var meget belest og hadde mye livserfaring. Denne akkumulerte visdommen kom til utrykk i de beste diktene, som han skrev i godt voksen alder, hvorav noen har blitt folkeeie. Naturen og fjella rundt Ulvik sto ham nær, og han hadde en grunnleggende forståelse for sammenhengene i naturen og hvordan vi, som bevisste, tenkende mennesker, måtte forholde oss til den. Han var gartner og epledyrker, og hadde røtter tilbake til naturalhusholdning.

Denne nærheten til naturen og spesielt fjellet treffer mange strenger hos meg, og får meg til å tenke. Når jeg er alene i fjellet, og det er jeg ofte, kan et av diktene til Hauge eller bare noen strofer ramle ned i hodet på meg. Noe jeg ser, hører eller bare aner i naturen rundt meg kan starte tanker og assosiasjoner som bringer fram noen ord av Hauge.

(artikkelen fortsetter)