OL-drømmen

«Nordmennene har oppført seg merkelig i årevis. Men dette er bare for sært.»
Slik starter Telenor-reklamen som ble vist tre ganger i løpet av tremila og gjorde det norske folk forbannet. Enda mer forbannet ble vi på IOC-medlem Gerhard Heiberg, som mente langrennsjentene fortjente reprimande for å gå med sørgebånd. Og at nordmenn var arrogante som ikke skjønte at reglene måtte følges. Det var ny olympisk rekord av Heiberg, foran uttalelsen om at snowboardkjører Kjersti Buaas måtte dempe kritikken av den olympiske bevegelsen.
Likevel har Gerhard Heiberg med sine forsteinede ideer om olympisk idrett noe til felles med sine landsmenn. Evnen til å klamre seg til noe som forsvant for lenge siden, noe som kanskje aldri har eksistert: Den rene Idretten, den ærlige kappestriden mellom likemenn.
Skiheltene er vandrende reklamefigurer, Michelin-menn som pleier markedsverdien, solgt til et ufritt, men innbringende liv på Akers fang. Intet galt ved det, og folket ser ut til å unne Bjørgen hennes 20 millioner i formue, en langrennsløper har jo så kort inntjening, som det sies. Men; hvis skiheltene skal ha smøretrailere til seks millioner og støtteapparat som et middels stort bryllup og 40 par ski og forskning i forkant av andre nasjoner, slik at det blir mer gull i stua og enda bedre inntjening, så kan vi ikke protestere mot reklame på tv.

Selvfølgelig er ren idrett og reklamefinansiert tv et umulig par. Ikke på grunn av Heibergs stivnede regler om propaganda, men fordi den rene idrettsopplevelsen krever betingelser som slikt tv aldri kan gi: Å følge med fra første til siste stavtak, å vente på noe som kanskje kan skje, å leve seg inn i den ukjentes kamp for 17. plassen.
Det er i den konsentrerte innlevelse at sportens sanne magi ligger, ikke i brølet mellom Subaru-reklamer. Den genuine idrettsopplevelsen har mer til felles med langsom tv fra norskekysten enn skrikende reportere som tror de må skape dramaturgi og at en tilsynelatende tam fase av et løp derfor trygt kan brukes til avbrudd, vi er straks tilbake.
Men: Idretten selv er ikke lenger ren, den har forlatt naturen og det naturlige, og langrenn har solgt sin sjel for å tekkes verden. Idretten er blitt enkel underholdning, tilpasset tv-mediets dramaturgi, et show rundt et stadion, fylt av spurter, dueller og skibytter, klyngeløp som skaper stavbrekk og spenning. Konkurranseformer som et fåtall av løperne selv har ønsket, men som de har lært seg å like for pengenes skyld. Fordi tyskere og amerikanere kanskje kan elske actionfylt langrenn. Eller yngre nordmenn, for den saks skyld, multitaskende mediebrukere som ikke vet hva ren idrett er.
Underlagt det samme kravet som resten av økonomien, kravet om å vokse, har idretten forlengst blitt underholdningsindustri. Og igjen: Intet galt ved dette. Take it or leave it. Vil du ha ren idrett, følg orientering. Men det finnes et ironisk norsk paradoks her, folket som vil ha flere og flere gull, men ikke vil vite av kommerse forstyrrelser! At SV protesterer er så, men når en mann som Hallvard Flatland melder seg på Twitter-protest blir det temmelig komisk. Selve pioneren bak tom reklamefinansiert underholdning på norsk tv.