Også tankene må forandres

«Vi må handle, ikke tenke», sa en leser da min forrige grønne bok ble utgitt. Det var i 2018. Fire år senere bør vi innse at også tankene våre må bearbeides og justeres, dersom vi skal bli i stand til å endre retningen på samfunnsutviklingen.

Kanskje det er et problem at mange miljøengasjerte tror at fakta, fornuft og konkrete handlinger er alt som trengs? Joda, kunnskap er viktig. Hvis du tror at vitenskapen alene kan definere hva vi skal gjøre, tar du likevel feil.

Det finnes nok ingen direktelink fra fakta til handling. Det er fullt mulig å anerkjenne klima-, natur- og miljøalvoret, men likevel la det skure. Vårt forhold til verden formes ikke bare av hva vi vet, men også av våre verdier.

Fremmer du naturens egenverdi? Er du opptatt av naturmiljøet bare i den grad det har verdi for oss mennesker? Tenker du at vekst og velstand er viktigere enn miljø? Alle varianter er mulig, fordi varierte verdier er en del av det å være menneske. Det finnes ingen fasit. Verdibaserte valg er noe vi må løfte fram, diskutere, søke å bli enige om.

Perspektiv M og N

Vi er fortsatt ikke i mål. Hva slags kunnskap vi vektlegger, hvilke verdier vi forankrer oss i, hva vi velger å gjøre – alt dette vil preges av tenkemåten vår. Mer enn mange forstår. Se på den grønne debatten. Preges den ikke i altfor stor grad av to motstridende tankespor? Perspektiv M for menneskelig mestring. Perspektiv N for naturlig natur.

De som forankrer seg i ståsted M har sterk tiltro til at vi gjennom vitenskap, teknologi og rasjonelle avveininger vil kunne mestre ethvert problem. De som isteden inntar ståsted N vektlegger naturens livskraft, med vekt på at vi bør trekke oss tilbake, la naturen være i fred, slik at den kan få rom til å fungere uten vår ødeleggende påvirkning.

Altfor mange har satt seg fast på hver sin side av gjerdet. Fra sine respektive utkikkspunkt filtrerer og tolker de informasjon, trekker konklusjoner, og fremmer løsningsgrep som harmonerer med det blikket de betrakter verden gjennom.

Jeg har ikke tenkt å avvise hverken den ene eller den andre. Tvert imot erkjenner jeg at de begge rommer bidrag til sannheten.

Problemet er at de skaper et enten/eller, hvorpå den grønne debatten splittes i to, der den ene parten etter beste evne forsøker å rive ned motparten. Men hva skjer da, når virkeligheten i økende grad befinner seg et sted mellom de to?

Det finnes knapt noe sted på planeten som ikke er preget av våre aktiviteter. Et eksempel er plast, som spres i naturen, brytes ned i stadig mindre biter, inntil den kan gjenfinnes overalt, selv i små organismer. Vi mennesker har utløst store og små bevegelser som i tusenvis av år framover vil innvirke på naturens ulike sfærer, mekanismer og krefter.

Dette utfordrer ideen om en naturlig natur. Er det ikke for sent å trekke seg tilbake? Når grenseflaten mellom natur og menneske ikke lenger er mulig å identifisere på entydig vis, når planeten og effektene av vår påvirkning veves inn i hverandre, har vi da annet valg enn å aktivt forvalte verden vi lever i?

Men dette betyr ikke at løsningen er å satse blindt på menneskelig mestring. Er ikke forestillingen om at alt skal løses kontrollert bare enda et utslag av vår selvgodhet? Når våre aktiviteter og naturens responser har vevd seg sammen til en dynamisk, uforutsigbar kraft, til en kompleks vev uten noen utgang, er ikke tiden da inne for å tone oss ned, definere mindre og lytte mer?

Spørsmålene tilsier at landskapet vi befinner oss i er uoversiktlig. Husk derfor at en dose ydmykhet ikke er et tegn på svakhet. Framfor påståelig argumentasjon burde vi forsøke å lytte i ulike retninger, og søke løsninger på tvers.

Natur/menneske-veven

Det er tanker som dette som har fått meg til å drodle rundt begreper som natur/menneske-veven og det beslektede natur/samfunn-veven. Joda, det er litt knotete å veve sammen ulike ord, men det åpner øynene for en virkelighet som lenge var lokal, stedbundet og avgrensbar, men som i vår tid omslutter omtrent alt.

I dette komplekse landskapet trenger vi en gartner. Et menneske som ikke trekker seg bort, men som forholder seg aktivt til naturmiljøet. En natur som for alltid er endret, men som likevel har evnen til å bære oss. Framfor å overkjøre naturen, er tiden inne for å lytte til den, søke å samspille med dens liv, vitalitet og krefter.

I både FNs naturpanel og FNs klimapanel kan vi etterspore en økende vilje til å lære av naturen. Tenk på økosystemene, der næringsstoffer konsumeres og gjendannes kontinuerlig gjennom livets sykluser. Avfall forkastes ikke, det bringes inn i nye kretsløp, og regenereres til nytt liv. Ligger det ikke et potensiale her, som vi kan bruke som ressurs i vår forming av natur/menneske-veven?

De som har lest helt hit, hadde kanskje et håp om at jeg ville avrunde med en oppskrift på det grønne framtidssamfunnet. Men det var ikke dit jeg skulle denne gangen. Av og til bør vi isteden ta oss tid til å tre inn i tankens rom, tillate oss å flyte med i tankens bevegelser, og la løsningene komme som en effekt av at vi har åpnet oss for nye tankespor.