Nyt Norge

De skulle reise til Norge. De skulle våkne på en hytte med utsikt over havet. De skulle sitte på svabergene varmet av sola og dingle med føttene og se på småfiskene. De skulle oppleve storm, høye bølger og salt i luften, de skulle oppleve havtåka på dager der alle verdens værmeldinger melder sol og de skulle oppleve solrike dager med dønninger så glatte og lange at de ikke merkes i den fiskebåten de har leid, men de merkes der de bryter sakte mot stranden og etterlater en smal linje av algeskum i sanden.

De skulle kjøre over en fjellovergang med meterhøye brøytekanter, de skulle stoppe og ta på snøen og lage snøballer, kjenne på kulden og kaste og sprute med snøen og le. De skulle fortsette over «veien som svever» og bli slått av store fjellmassiv i det fjerne og små rygger ispedd med klare fjellvatn til deres føtter. De skulle bli overrasket av sol over Sognefjorden på en regntung dag, de skulle prøve å fange lyset med mobilene sine og mislykkes med det, for ingen kan fange den opplevelsen det er når lyskasteren fra sola peker på et skip midt i fjorden eller et hus med en slåtteeng på en veiløs gard.

De skulle fylle opp drikkeflaska fra en fjellbekk og drikke, de skulle nyte det kalde, klare vannet som smaker jern og føle seg nærmere naturen, de skulle kjenne like mye glede over veiskiltet med elgen som over selve elgen på en sæterløkke når klokka nærmer seg midnatt og det bare ikke blir mørkt. De skulle møte vikingene fra gamle dager i museer og vikingene fra i dag som hotellverter, sauegjetere og fergekonduktører med et syngende språk, store hender, glimt i øyet og overraskende gode i engelsk.

De drømte om å se dette blågrønne vannet farget av brepartikler i solskinn framfor denne kulissen av lysgrønne enger og hvite fjelltopper. De drømte om å sitte på den ene huska og sveve over fjorden.

De skulle følge drømmen og denne fjellryggen. De skulle kjenne på å ikke kunne fange opplevelsen det er å gå, å danse høyt over elvene, småbygdene, jordene, hav og vatn som de kunne se ned på overalt. Men bildene av turen ville være et minne om spenningen og magesuget de kjente da de forserte den smale ryggen, da de sto på kanten av stupet. De skulle lære seg ordet «foss» og stoppe alle plasser ordet dukket opp fordi det var noe ubegripelig med vannet som utømmelig og ustanselig strømmet fra fjellsiden, over steiner, nedover stryk og som ble kastet over stup med en kraft som kjentes i luften rundt, i sprøyten og i lyden. De skulle tape seg bort i synet av alle nyansene av dypgrønn i de store, myke moseputene fjellbekken sildrer over og langsmed og de skulle bli bergtatt av den rosa alleen av geitrams som følger veien som en veimarkering på ville veier – noen ganger meterbred og tett, noen ganger tynn og spredd og så borte før den plutselig smeller til igjen og setter farge på både solrike dager, lyse netter og timer der vindusviskerne i bilen går i ett.

De drømte om å se seg selv i mobilen med en av de mest fantastiske sandstrendene i verden bak seg som kulisse. De drømte om å svømme ut fra denne stranden i en surfedrakt på et surfebrett eller stand-up padle brett, komme seg gjennom bølgene og kjenne på havets rytme og følge den med balansen, falle ned i vannet, kjenne på kulden gjennom drakten, karre seg opp på brettet igjen og kaste det våte håret bakover.

«Dream now visit later» er platityden som møter de som befinner seg på den andre siden nå. Ta med regntøyet på Norgesferie. Og ta på brillene til de som sitter i Hamburg, Boston, Klagenfurt, Torino, Southampton, Shanghai eller Lyon nå. Som lengter.

Hilsen Karola Wenzel, hotellvertinne og naturelsker, Vågå.