Ny by

Det er så varmt her. Jeg er våt under armene, våt i pannen. Jeg har flyttet til et fuglefjell, eller er det ei fuglekasse, alle har iallfall balkong og de fleste som bor her lander her når det er natt.
Og nedi gangen der alle ser, henger et oppslag om at jeg har boret i veggen til feil tid på døgnet og at jeg må i skammekroken, men det var ikke med vilje. Jeg visste ikke at det ikke var lov, hvisker jeg, og snart går sola ned. Jeg er i transit, på tilvenning, omstendigheter og kompromiss har flyttet meg hit til fastlandet, så nå er det bare å venne seg til dette. Gress og blomster, trær, ikke tundra.

- Du har vært her før, sier noen, bastant, - ikke lat som noe annet, humrer de overbærende og jeg vet at de har rett, men det er hundrevis av år siden, det er så vagt, var det så varmt? Så vidunderlig, at folk går uten lue, at man kan se hverandres hud, at denne huden ikke er blågrønnbleik, så korte shortser, var de så korte før?
- MAMMA, DET ER TRÆR I BARNEHAGEN, jubler minstemann og når vi tar toget vestover, til en annen by, jubler han enda høyere: – MAMMA, DET ER TRÆR HER OGSÅ!

Jeg observerer at sola faktisk går ned, nå, og hver dag, fargene på himmelen fra balkongen, roen i skumringen, at hver dag har potensiale for en solnedgang, faen meg fantastisk og utenfor vinduet et tre, massivt, rett opp av jorda, rett opp mot himmelen, pirker i skyene, men står helt forbanna stille.

Helt stille, så fredelig, vinden sveiper innom neste morgen, men den er varm og beveger greinene og de oransje bladene i treet og lager en lyd jeg hadde glemt. Et sus, svusj, svisj. Og utpå formiddagen; regnet. som også er varmt og gjør meg våt, helt våt nå, helt gjennom - og jeg prøver å finne kassen med tørre klær i boden, jeg finner ull og noen kjoler, ellers har jeg ikke så mange klær og denne teksten henger ikke helt sammen, men jeg vet ikke helt om jeg gjør det selv heller, jeg vet ikke helt hvem jeg er i denne byen, hvem det er plass til, og hvor gammel er jeg egentlig blitt og hva har jeg gått glipp av?

Jeg kjenner jo noen og leter etter flere, analyserer ansiktene jeg går forbi, men det er for mange, de flyter sammen, med alt det helvetes bråket fra bygging og biler og boring. Jeg klarer ikke skille ansiktene og kvartalene lenger, blir sliten, og jeg går uten rifle, for her er ingen isbjørn, jeg går langs elva, prøver å finne veien ut, til skogen, men så blir det mørkt, og hva gjør man da, hvis noen hopper fram og vil ta deg, som den kvelden, noen som kommer for nært, grovt bygget, det er lenge siden jeg har vært redd, jeg griper etter rifla, løper hjem.

Og jeg trenger spiker til å henge opp bilder og jeg trenger grunning og maling og lakk for å fikse noen gamle møbler, men ingen snakker til meg på butikken og de gamle damene, de gamle damene, som sitter strødd på benker og tusler langs veiene, de har jeg ikke sett på mange år, det bor ingen gamle skrukkete, skrøpelige, på Spitsbergen. Jeg vil løfte de rynkete dit de skal, klappe dem på kinnet, si at jeg ser dem, jeg ser, jeg ser og øynene er såre av alt sammen og så renner tårene og jeg vet ikke om jeg egentlig er lei meg eller hva det er.

Jeg sover på altanen en natt og når jeg våkner vet jeg at jeg trenger et fjell, eller noe som ligner, som kan gi utsikt, innsikt, oversikt, fins det, jeg begynner å lete.