Gauldalsraset

Norgeshistoriens verste naturkatastrofe

Gauldalsraset i 1345.

(Denne artikkelen ble første gang publisert i 2015)

Det hadde kommet forvarsler, uker, og antagelig år i forveien. Besynderlige hendelser, tegn man skjønte innvarslet at noe ville skje. Man merket seg alt sammen, men forsto ikke hva det betød. Ikke før etterpå.

I minuttene før stoppet naturen opp. Fuglesangen forstummet. Hester og kyr: i dagevis hadde de vært underlig oppjagede, nå ble de stående paralyserte. Menneskene skottet forundret opp, også de fylt av en sterk uro.

Så først: en kraftig buldring, som vokste til øredøvende brak mellom dalsidene. Deretter det synet som egentlig ikke hører hjemme i det dennesidige: hele dalsida som revner opp, en plutselig bresje tvers over lia, i flere hundre meters bredde; den sluker umiddelbart trær og flere hus, før den raskt tar til å utvide seg, blir bredere, forgreiner seg; det er hele lia oppigjennom som løsner og setter seg i bevegelse nedover mot dalbunnen. Enorme masser jord, leire, grus og stein kommer veltende, blandes opp med trær, røtter, bygninger. Det går forrykende fort, men også langsomt, som en sakte film som ruller i vei og likevel tar slutt etter bare noen minutter. En grøt som kommer både seigt flømmende og vilt fossende, mektig og uimotståelig, selvrådig; i tålmodig sig og hissig raseri på en gang. Hus løftes med, flyter i vei oppå et stykke før de knuses og eltes inn i jordmassene.

Menneskene: noen blir vitner på avstand og tror ikke det de ser. Andre merker at grunnen forsvinner under føttene, uten noen gang å få vite mer om hva som egentlig skjedde.
Jordfallet var kolossalt, hinsides alt man kunne forestilt seg. Likevel var det bare begynnelsen.

(artikkelen fortsetter)

Bildet er tatt der man regner med at rasdemningen lå. Vi ser oppover dalen, altså mot det området som ble neddemt. Foto: Jon Solem.

Det såkalte Gauldalsraset i 1345 antas å være norgeshistoriens største kjente naturkatastrofe. Som navnet tilsier skjedde det i Gauldalen, i dagens Sør-Trøndelag fylke. Ikke bare forårsaket det enorme ødeleggelser, det hadde også et hendelsesforløp, en dramaturgi, som kunne være hvilken katastrofefilm som helst verdig. Dette til tross er det hele lite kjent, en glemt tragedie, praktisk talt ikke omtalt i noe større historieverk.

Men lokalt har man båret på en erindring gjennom hundreårene. Sagn og fortellinger har fortalt at noe svært oppskakende en gang skjedde, om enn vagt og tvetydig, og hadde vi hatt bare disse gamle fortellingene, ville det vært ytterst lite vi visste om de dramatiske hendelsene. Heldigvis finnes det litt mer, for på Island ble det skrevet krøniker, eller annaler, der hendelser som ble ansett å ha interesse for en større allmennhet og for ettertiden, ble nedtegnet. Ulykken omtales i flere slike annaler, fyldigst i de såkalte Skålholtannalene, som baserer seg på presten Einar Havlidessons nedtegnelser – han skal ha befunnet seg i Nidaros da det hele skjedde. Annalene er også knappe, men gir viktige utfyllende opplysninger.

Både de skriftlige og de muntlige kildene skal vi selvfølgelig være kritiske til; overdrivelser og unøyaktigheter finnes opplagt. Men det er liten grunn til å betvile de hovedtrekkene som fremgår. Hendelsen har selvsagt også vært gjenstand for studier, særlig med geologisk utgangspunkt, men også fra andre fagfelt. I sum har dette frembrakt et rimelig klart og omforent bilde av hendelsene i grove trekk.

Hva var det så som skjedde? Jo, kort fortalt: Det gikk først et enormt jordskred like nord for tettstedet Støren. Akkurat her er dalen temmelig trang. Skredet forårsaket antagelig omfattende skader i seg selv, men verre var det at rasmassene ble liggende som en gedigen og svært kompakt fylling i bunnen av dalen, i hele dens bredde. Elva, Gaula, gikk flomstor etter uker og måneder med mye nedbør, nå begynte den å demme, og det tok ikke lang tid før det dannet seg en innsjø ovenfor rasdemningen. Denne vokste raskt, og den vokste seg svært stor, mye bebyggelse ble neddemt. Til slutt skjedde det aller mest fatale, da rasmassene ga etter og slapp alt det oppdemte vannet løst nedover dalen.

Muligens kan den tragiske hendelsen i Gauldalen kobles til klimaendringer. På 1300-tallet sto man også midt oppe i slike, ikke menneskeskapte, naturligvis, men merkbare nok for det. 1300-tallet markerte nemlig inngangen til den såkalt lille istida, som skulle vedvare helt opp til slutten av 1800-tallet. Den lille istida hadde, som betegnelsen tilsier, perioder med svært kaldt klima, men var kanskje enda mer preget av klimatisk ustabilitet. I dette var det vi i dag kaller ekstremvær også en del av bildet. Det fortelles om vanvittige stormer, og regnvær: enkelte steder skal det ha regnet mer eller mindre sammenhengende i årevis.

Også i Gauldalen i 1345 skal det ha dreid seg om et usedvanlig regnvær, i uke etter uke øste det ned, og antagelig har slikt vær preget også flere av de forutgående somrene. Det må ha fylt folk med fortvilelse. Vassjuk jord og gjennomgående lave temperaturer ga elendige avlinger, som man attpåtil knapt fikk berget i hus.

Året er altså 1345, da er vi i middelalderen. Det som gjerne omtales som den norske storhetstida går for alvor mot slutten. I hvilken grad bøndene i Gauldalen hadde noen opplevelse av å leve i en slik tid, kan diskuteres. Men noe av den hadde de jo sett med egne øyne, ikke minst den praktfulle Nidarosdomen, som nettopp nå, i første halvdel av 1300-tallet, sto mer eller mindre ferdig. Antagelig hadde mange også, gjennom flere generasjoner, vært involvert i byggearbeidet, blant annet med å skaffe til veie bygningsmaterialer. Den veldige katedralen utstrålte både makt og mystikk. Katedralens ruvende ytre, det var Guds uinnskrenkede makt, hvis håndhevere på jorda var kongen og kirka. Og mystikken fant man inne i selve kirkerommet, overveldende og gåtefullt på en gang; et bilde på hele tilværelsens uutgrunnelighet. I dette var middelaldermenneskets livsvilkår samlet. Det handlet om alt man ikke forsto eller rådde med, og det handlet om en grenseløs makt bak det hele. I dette spennet levde man sine liv, i en balansegang mellom den rene og oppriktige tillit til Gud, og en alltid nagende uro for de fordringene den samme guden stilte til hver enkelt.

Vi befinner oss i katolsk tid, og når Gud den allmektige iverksatte prøvelser hadde han sine grunner. Denne sommeren i 1345 har folk fremsagt sine bønner og bedt ydmykt om syndsforlatelse, oppsøkt skriftestolene og skaffet seg dyrkjøpt avlat. Likevel har regnet fortsatt. 40 dager og 40 netter var for lengst passert.

(artikkelen fortsetter)

Fra Hovin, fem kilometer ned for rasstedet. Raset og demningen var inne i den trange passasjen som begynner der dalen gjør en sving på seg. Foto: Jon Solem

Raset gikk antagelig den 21. september, eller nært opp til den datoen. Vi befinner oss altså like nord for selve tettstedet Støren, og det som synes sikkert er at det her har gått et stort ras oppe i lia på østsida av dalen. Rasgrop og raskanter er fremdeles godt synlig flere steder. Enorme masser leire, jord, grus, trær og annet har veltet og rast nedetter, før det har blitt liggende kompakt nede i bunnen av dalen. Kanskje har denne ene utrasningen, med eventuelle etterras fra omtrent samme område, vært den eneste. Men det har også vært lansert teorier om at utrasingen skjedde i flere etapper. Man ser da for seg at det nevnte skredet på østsida av dalen kom først; det stengte elveløpet og startet en oppdemming av elva. Etter hvert har så vannet begynt å renne over, og da først i en stri strøm langs motsatt side av elveløpet, der rasmassene ikke nådde så høyt. Her har så vannet begynt å grave seg inn i melen, og dermed utløst et nytt skred, nå altså fra andre siden. Massene fra dette siste jordfallet har så pakket seg oppå og i rundt det første. En slik lagvis oppbygging av rasmassene ville hatt en effekt vi skal merke oss, nemlig å gjøre fyllingen ekstra stabil og kompakt.

Muligens var ytterligere en hendelse med på å utløse det hele. Geologiske undersøkelser tyder nemlig på at det kan ha skjedd en serie dambrudd i noen mindre vann inne på marka, opp for det førstnevnte, helt sikre rasstedet på østsida av dalen. Flomvannet fra disse dambruddene vil i så fall ha truffet stedet der raset startet, og kanskje da vært det som fikk allerede ustabile masser til å begynne å bevege seg for alvor. De muntlige fortellingene gir også indikasjoner på at noe sånt kan ha hendt, og der og da, før man ennå kjente fortsettelsen, må jo dette i seg selv også ha fortont seg som en ganske dramatisk hendelse.

Nå må det raskt tilføyes at det meste av dette er antagelser. Man vet svært lite sikkert. Vi vet heller ikke så mye om skadeomfanget av selve raset. Men det har nok ligget gårder i området, og trolig ble flere av disse direkte rammet. Menneskeliv, kanskje svært mange, gikk ganske sikkert tapt.

Uansett forløp må det utvilsomt ha vært enorme masser som raste ut. Men ytterligere et forhold spilte en avgjørende rolle, og det var terrenget. Akkurat her passerer Gaula gjennom en trang passasje i dalen, med bratte berg og meler opp på begge sider, og det bidro selvsagt mye til at rasmassene kunne fylle dalen i hele dens bredde, så kompakt og så høyt som de gjorde. Det er enorme dimensjoner vi snakker om; fyllingen som nå lå der må ha vært godt over 30 meter høy. Innblandet i jordmassene lå trestammer og røtter og mye annet som bidro til å binde det hele sammen, gjøre det stabilt og sterkt.

Bare i løpet av noen få minutter har det dannet seg en betydelig vannansamling ovenfor rasmassene. Det skulle bli starten på dramaets andre akt. Innsjøen som vokste frem brukte etter alt å dømme bemerkelsesverdig liten tid på å nå sin maksimale størrelse. Beregninger viser at det ikke trenger å ha tatt mer enn et døgn eller to. Dette måter også med opplysninger som gis i Skålholtannalene. Opp mot 200 millioner kubikkmeter vann skulle til slutt stå oppdemt. På sitt største nådde sjøen helt opp til Bones, en gård som ligger 14 kilometer lenger oppe i dalen. Dagens tettsted Støren, også den gang et bygdesentrum, blant annet med sognekirke og ellers med flere større og mindre gårder, kom ganske raskt under vann. Akkurat her ble sjøen både vid og bred, og opp i mot, stedvis også mer enn, 30 meter dyp. Så strakte det seg altså en lang og relativt smal arm oppover til Bones, og også den oversvømte en rekke gårder og grender. I tillegg fikk sjøen en arm langs sideelva Sokna, der Dovrebanen og E6 i dag går sør- og vestover mot Soknedal og Oppdal. Også her ble en flere kilometer lang strekning, med atskillig bebyggelse, neddemt.

Mens vannet steg må den virkelig store fortvilelsen og maktesløsheten ha tatt bolig i folk. Selv om også innsjøen vokste skremmende fort, ga den litt mer rom for overblikk enn hva raset hadde gjort, og det man så var ikke fortrøstningsfullt på noen måte. Det var en illevarslende akselerasjon i begivenhetene: uår etter uår, så jordfallet og nå dette. Vårherre hadde latt vannet stige før, og man visste godt av hvilken grunn han da hadde latt det skje.

Hva ville vi sett og hørt om vi var der? Forvirring og panikk? Verop og klage, påkalling av Guds barmhjertighet? Taus resignasjon overfor maktene og skjebnen? Hektisk organisering av bergingsarbeid? Alt dette, sikkert, men med en felles underliggende frykt: at det hele var sendt over dem av den allmektige selv, som en straffedom. Hvor ville det ende?

Nedenfor rasstedet har den flomstore elva brått skrumpet inn til nesten ingenting. I første omgang har det vakt forbløffelse, men relativt raskt har man fått vite, for nyheter spredte seg også den gangen, blant annet med pilegrimer og andre veifarende. Mange har vært raske til å utnytte situasjonen. Blant annet fortelles det om laksefangst i stor skala. Laksen var en viktig ressurs, og nå var det omtrent bare å gå og plukke den opp, der den sto innstengt og sammentrengt i det som var igjen av kulper. At det kunne være farefullt har de antagelig hatt tanker om, særlig de som holdt på ikke alt for langt unna rasdemningen. De drev på likevel.

(artikkelen fortsetter)

Kart laget av geologer som undersøkte Gauldalsraset på 1890-tallet. Det blå feltet viser den oppdemte innsjøen, mens det brune er strekningen som ble berørt av flodbølgen. Foto: Gauldal historielag.

Ifølge Skålholtannalene skjedde dambruddet på korsmessedagen, det vil si den 14. september i datidens julianske kalender, eller den 21. med vår kalender. Da var det gått bare noen få dager siden raset.
Formodentlig har rasmassene vært i gradvis oppløsning hele tiden, men kanskje er det først når vannet har tatt til å renne over på toppen at kollapsen har begynt for alvor. Og da har det trolig gått veldig fort. Stritt og hissig, samtidig massivt og tungt, snart som en flod i hele dalens bredde, har vannet fått begynne å grave og arbeide. Nye strømmer og bevegelser har oppstått i vanndypet, og med det ytterligere trykk og turbulens. Så har alt eskalert med eksplosiv fart, vannet har banet seg egenmektig ned og inn gjennom fyllingen, 14 kilometer med innsjø trykket på, og med ett var det ingen ting som holdt tilbake.
En mur av vann brøt gjennom, flere titalls meter høy; en detonering, en rasende styrtsjø, skutt ut med voldsom kraft og sendt ut på en hensynsløst ødeleggende ferd ned gjennom dalen.

Opp mot 200 millioner kubikkmeter vann skulle ut, dertil enorme mengder grus og jord fra demningen. Kanskje har dambruddet til dels fortont seg som et nytt ras, der ytterligere strekninger, særlig de første kilometerne nedover, er blitt begravd i slammet som strømmet utover. Men så har det altså vært en flodbølge, først og fremst har det vært den; den skyllet ned gjennom dalen, en frådende vegg av vann og slam og tre og røtter og alt annet slags løsøre, opp mot 30 meter høy til å begynne med, senere mindre og spakere, men like fullt mer enn monstrøs nok til å slå flatt alt som sto i dens vei flere mil ned gjennom.

Etter denne første styrtsjøen er det en veritabel flomelv som har fortsatt å renne, langt over alle bredder, helt til vannbassenget var tomt; den har vasket og skurt, jevnet til og revet opp, fraktet slam og bygninger og bygningsrester, matjord og døde mennesker og dyr. Her og der har det oppstått loner hvor vatnet har blitt stående i mer vedvarende oversvømmelser.

Hvor forberedt var folk på at noe slikt som dette kunne komme til å skje? Tok de forholdsregler? Kanskje gjorde en utpreget fatalisme seg gjeldende; de skjønte faren, men lot det skje det som måtte skje, fordi det uansett var Guds vilje. Det kan ha vært slik i stor grad. Likevel er det litt vanskelig å tro at fatalismen skal ha rådd grunnen helt alene. Enkelte ting har det vært lite å gjøre med, for eksempel kunne man jo ikke flytte gårdene. Og ellers, når tapene ikke minst av menneskeliv ble som de ble, tror jeg det mye skyldtes at man ikke hadde noe som helst begrep om hvor voldsomt det hele skulle komme til å bli. Det man trodde var trygg grunn, var ikke det likevel fordi flodbølgen nådde så mye høyere og videre enn man hadde kunnet tro. De som drev laksefangst regnet med at de skulle klare å ha seg unna når noe skjedde, men var sjanseløse når vannmuren først kom.

Lite av det som ble borte ble noen gang gjenfunnet. Verst ble ødeleggelsene rimeligvis i de områdene som lå nærmest, dvs i bygdene Horg og Flå, men også nedover i Melhus og Leinstrand, helt ut til Gaulosen der Gauldalen munner ut i Trondheimsfjorden, skjedde det nok skade. Tilbake etter herjingene lå et fullstendig rasert landskap, med gårder og hus vasket bort, bygningsrester og alt mulig annet kastet rundt i et endeløst kaos; opprevne trær og røtter, og slam – slam og gjørme i metertjukke lag. Før alt dette var noenlunde borte, tørrlagt og ryddet opp i, må det ha gått flere tiår. Skålholtannalen sier det slik: ”Jorda og vatnet svelgde alt saman, menneske og gardar. Der er det sidan sand og øydemark”.

(artikkelen fortsetter)

Et bilde tatt etter Verdalsraset i 1893, som kostet 116 mennesker livet og er den nest største raskatastrofen vi kjenner til. Foto: Verdal historielag/Stiklestad nasjonale kultursenter.

Kildene forteller at rundt 500 mennesker satte livet til, de aller fleste formodentlig i flodbølgen etter dambruddet. Dette var både fastboende og veifarende. Blant de siste, er det sagt, et stort pilegrimsfølge. 500 er ikke noe helt eksakt tall, men det angir med god pålitelighet en størrelsesorden på det hele. Det som også er en viktig del av bildet her, er at dette skjedde i en befolkning som var under en tidel så stor som dagens. Kildene forteller at rundt 50 gårder ble ødelagt, og også det tallet må vi se i lys av en langt lavere bosetningstetthet enn i vår tid. Flere kirker gikk med; det har vært sagt så mange som sju, kanskje er det tallet litt høyt, men færre enn 4-5 kan det neppe ha vært.

Etterpå gikk livet videre. Det må ha gjort det, på et vis. September måned gikk over i oktober, vinteren kom og la sitt hvite teppe over ruinlandskapet.
Sorg, sjokk og mentalt kaos må folk ha opplevd den gangen også. Former for lindring har de nok funnet flere steder, i kirken og i bønn, og blant sine nærmeste. De har neppe bebreidet noen, heller ikke Gud. Tvert i mot har de avfunnet seg med at det som skjedde var underlagt hans vilje, og at han da hadde sine motiver som man ikke satte spørsmålstegn ved.

Det å leve videre var dessuten ikke bare et spørsmål om å håndtere vonde følelser, minst like mye var det et bokstavelig anliggende. Mange hadde mistet alt de eide, inkludert den jorda de skulle ha dyrket mat på. Noe offentlig kriseapparat sto ikke klart til å avhjelpe situasjonen. Til en viss grad har de kunnet hjelpe hverandre i ulike fellesskap som slekt og grendelag, og mange gårder høyere i terrenget lå jo uskadde. Likevel ville ressursene bli så alt for knappe. Noen har etter hvert klart å klore seg fast på nytt, greid smått om senn å gjenrydde og få skikk på gården de hadde levd på, eller startet på nytt andre steder. Men så har vi også en anselig gruppe med mennesker som havnet ut i ekstrem armod, som sto igjen helt uten noen form for nettverk, permanent hjemløse og uten levebrød, henvist til en omstreifertilværelse uten noen sikkerhet mot å havne i ren sult og sultedød.

Folk levde videre i ydmykhet. Ulykker var sendt over dem, de hadde ikke annet valg enn å ta i mot. Likevel må de ha søkt fortrøstning i et håp om nå var de gjennom det, dette var den ytterste prøvelsen, herfra skulle alt bli bedre.

Så ble det i stedet enda verre, for bare fire år senere ventet den verste katastrofen av dem alle. Da skriver vi 1349, det er året da Svartedauden herjet i landet. På bare noen måneder utraderte den rundt halvparten, kanskje mer, av landets befolkning, og la gårder og flere bygder helt øde. Svartedauden er den største katastrofen som noen gang har rammet landet i kjent historisk tid. Rundt 200.000 mennesker mistet trolig livet, og de økonomiske, sosiale og politiske konsekvensene var svært store. Uhyggen og redslene dette året formet sagn og fortellinger, en hel mytologi og et kollektivt minne, som har levd videre i all ettertid.

I skyggen av dette finner vi gauldalingenes katastrofe fire år tidligere. Enda så avsindig den var; i sammenligning bleknet selv den. Like fullt er det, målt i antall omkomne, den nest største katastrofehendelsen vi kjenner i vår historie i fredstid, og den største rene naturkatastrofen. For de berørte var Gauldalsraset en total tragedie, som de måtte tåle i tillegg til Svartedaudens redsler. Det var en vanskjebne uten sidestykke, som folket i Gauldalen ble alene med den gangen, og en erindring de har vært stort sett alene med også siden.