Verdens Ende på Tjøme

Jeg har flere favorittsteder i Norge og de spenner seg fra høye fjell til tette trestammer i Oslomarka og flotte områder i vannkanten.
Jeg har alltid trivdes best i åpne landskap, som Ulf Lundell så godt også uttrykker det.
Oppveksten min på Hedemarken var en salig blanding av ferskvann I innsjøer og dammer. Fisken hadde navn som gjedde, sik, vedderbokk, abbor og harr. Vi fisket med mark og flue, fikk mer siv på kroken enn fisk og telte myggestikk som vi fikk premie for i etterkant.
Knotten var umulig å forholde seg til, de var for mange og for intense. Nok.
En barndom full av opplevelser og bad i Brenneridammen, der vannet var brunt og skummet. Den gangen uvisst av hvilken grunn. Og i dag ikke noe å dvele så mye over.
For noen år siden fant jeg et nytt yndlingssted. På Verdens Ende.
Helt på tuppen av Tjømelandet, der Velkommen til Tjøme-skiltet humoristisk viste «Beklager, fullt» rett etter at du hadde kjørt over Vrengenbrua.
Kjører du så langt veien rekker, ender du på Verdens Ende.
Du kjører mot Kjøpmannskjær og forbi huset med karakteristiske blå-glaserte takstein og ender på en stor parkeringsplass 26 kilometer sør for Tønsberg. I vest ligger munningen av Tønsbergfjorden og i sør ligger Skagerrak.
Du går ut av bilen og klapper kanhende et par hestemuler på gården som ligger ved siden av. Så følger du en smal sti, og i enden av stien åpner Verdens Ende seg.

Et uendelig åpent, inkluderende landskap og vernet friområde med himmelen som tak. Blått hav så langt du ser.
Navnet ble etablert i begynnelsen av 1900-tallet, og det oppsto først blant sommergjestene som besøkte stedet. Og de har kommet i hopetall, i all slags vær og gjennom alle tider.
Det første du ser er det flotte, steinsatte vippefyret med kurv til et kullbål som ble bygd som turistattraksjon i 1932.
Det står fast og bastant, selv med gjennomtrekk fra alle kanter. Går du inn er vinduet ut mot havet som en ramme og selv med litt moderne graffitiskribling kjenner du historiene rive i veggene her.
Kurven til kurvbålet er som et lite kunstverk og det er lett å se for seg gnister som fyker til alle kanter i det som oppleves som glissent jernverk.
Beveger du deg ned fra vippefyret kommer du til gjestehavna, der båtene ligger tett i tett og i ly for vær og vind. Et slags felleskap hvor man er gjestfri og inkluderende og slår av en prat når det passer seg sånn.
I enden av brygga er det laget et flott lite badeanlegg som er tilpasset for rullestolbrukere og som det også er trygt og godt å bade fra som liten, nybakt badenymfe.
En tjærebrun bro knytter Verdens Ende sammen og den er perfekt plassert i landskapet. Herlig å henge over kanten og se om det du så ikke rett og slett var en fisk? Eller du kan kaste ut krabbesnøret du har tatt med og dra opp en krabbelure eller to. Broen har et rekkverk i perfekt høyde og et er lett å bøye seg over og bare henge på. Og se og se. Og se. Etter liv og leven under havoverflata.
Går du utover, så ta av sokker og sko. Kjenn på varmen i mykt svaberg og mykheten under fotsålene. En mykhet som gir deg følelsen av å sveve litt, - eller i det minst bli lettere på fot.
Kanskje du får lyst til å stå litt på hendene rett og slett?
Det er mulig, som bildet viser.
Har du med deg badetøy er det fine små viker hvor du kan skli ut i salt vann, og har du tatt med noe å spise og drikke kan du finne deg en helt naturlig stol i svabergets form og kose deg i le av vind og vær. Fremdeles med utsyn mot åpent hav. Og med den største takhøyden.
På vei tilbake kan du ta turen innom Gamle Ormelet – Tjøme kunst og kultursenter. Galleri Gamle Ormelet har ofte presentert en hovedutstiller som fronter utstillingen hver sommer og i år har de valgt Vibeke Slyngstad og Frank Brunner og utstillingen Brorskap.
Ut over kunstutstillingen arrangerer Gamle Ormelet konserter gjennom hele sommeren. Minor Majority har endelig bestemt seg for å turnere igjen. Bandet som pleier å ta en kjølende ølpause sånn cirka midt i konserten. Gjerne sammen med publikum, i bakgarden hvor humlene summer.
Og så starter de konsertene i august, med Lars Lillo Stenberg, - stemningsskaperen som står på scenen for 24. gang.
Verdens Ende er ikke verdens ende. Det er begynnelsen på noe godt. En ramsalt, takhøyd opplevelse. Blått hav så langt du ser.