Finse - evig din

Kadonk, kadonk. Toget tøffer seg gjennom skogene, gjennom sommeren, forbi sommeren. Trærne minker i omfang og størrelse. Det kan være et heidundrende høytrykk der du kommer fra, men når du nærmer deg dit du skal nå, møter du ofte en grå vegg av uvær – og så når du hopper av toget får du det berømte gufset rett i fleisen. Finsegufset. Men uansett sol eller storm eller snø eller stille: Du finner ingen steder vakrere, villere. Velkommen til Bergensbanens høyestliggende stasjon, 1222 meter over havet. Verdens sørligste arktiske område.
Du kommer deg kun til Finse med tog. Og akkurat det er noe av det mest vidunderlige. Kanskje det vidunderligste.
Ellers er det omtrent 10573 andre gode grunner til å hoppe av toget akkurat her, og jeg er så subjektiv, så subjektiv, for jeg har flyttet fra den ene byen til den andre, og fra den andre mannen til den tredje, men til Finse – hit kommer jeg alltid tilbake. Jeg har vanket her siden jeg var to år. Sovet i pulk, snublet på ski, lært å hugge hull i isen for å hente vann, fyrt opp i vedovnen, blitt lokket med eventyr opp til Hardangerjøkulen, lokket andre opp på 17.mai, kranglet og spilt kort i værfastvær, sett skiseilere suse over vannet, lurt på om jeg skal tørre, hørt historiene om Sonja Henie og Fridtjof Nansen som trente her. Jeg har syklet Rallarvegen, spist is og tatt toget opp igjen, plukket marikåper og fjelløyentrøst, fulgt noen av løypene som brer seg, sommer som vinter, hit og dit og til fjell og breer i alle himmelens retninger. Jeg har også blitt voksen og ammet minstemann til Jøkulen rødmet her. Sett regnbuen lande. Funnet roen. Her. Hjemme. I vinden.