Nordmarka, sommeren 2013

Han sier at han vil gå ned til vannet for å sjekke om han har napp, jeg sier at det er en god idé, det er jo en stund siden vi la ut snøret, det kan være fisk på nå, en abbor, kanskje ørret, og jeg kan ligge her i teltåpningen og se etter ham, sier jeg, og til det svarer han ikke, men jeg kan se at han er fornøyd med forslaget, for han snur seg og går gjennom lyngen, ikke slik han går til barnehagen om morgenen, motvillig og slepende, eller hjem fra butikken, virrete, formålsløst, han går på en annen måte nå, stødig og selvbevisst, og hele hans skikkelse, de knapt 100 centimeterne med lyst hår på toppen, tilhører denne sensommerkvelden et lite menneske som føler seg stor, større, kanskje, enn noen gang tidligere, og jeg blir liggende i teltet og se på ham gjennom åpningen, ser hvordan han bøyer seg ned og løfter fiskestanga, at han drar forsiktig i snøret før han begynner å sveive, undersøker marken, kaster snøret ut igjen, legger stanga fra seg og sikrer den med en stein som er liten, altfor liten. Jeg ser alt dette fra teltåpningen og jeg tenker at det er rart at han er der nede mens jeg ligger her, og at det er sånn det skal bli, for sånn blir det alltid og med alle, at han gjør noe et sted og jeg gjør noe et annet sted, og at jeg ikke alltid kan se ham fra der jeg er, eller passe på, slik jeg kan nå, i dette teltet i Nordmarka i august 2013, når han er fire og jeg er 42.